Skrevet av: Eirik Aase

Onsdag 17.desember skal AFC Bournemouth spille sin første kvartfinale i ligacupen noensinne, og på motsatt side av banen vil stjernegalleriet til Liverpool ta oppstilling.Slik formen til Premier League-klubben er nå, vil det ikke overraske noen om The Cherries tar turen til semifinalen. Det vil i så fall være en ganske spesiell opplevelse for supporterne som for et par sesonger siden fryktet at deres favorittklubb skulle forsvinne.

Vi reiser tilbake til våren 2008. I Premier League herjet Cristiano Ronaldo for Manchester United og Fernando Torres for Liverpool, mens man i den herlige byen Bournemouth hadde et fotballag som ikke hadde god kontroll på økonomien. Klubbens gjeld hadde vokst seg opp i urovekkende høy hastighet, og var nå oppe i hele £4m. Klubben sto  i fare for å slutte å eksistere, men styreformann Jeff Mostyn spyttet inn et sekssifret beløp slik at klubben skulle ha mulighet til å bli reddet. Inn kom spesialister på å redde klubber med økonomiske problemer, og Bournemouth ble satt i administrasjon. Dette medførte ti minuspoeng, og dessverre var poengstraffen stor nok til å dra The Cherries ned til League Two.

Foran starten på sesongen på nivå fire i engelsk fotball, fikk Bournemouth sytten nye minuspoeng som straff for at de fortsatt var under administrasjon da sesongen skulle sparkes i gang. Når de da ikke maktet vinne noen av sine seks første kamper i ligaen, var det tydelig at det ville bli en veldig tøff sesong i bunnen av tabellen. Eksperter på økonomi ga klar beskjed om at et nedrykk ville være kroken på døren for klubbens videre eksistens, men likevel valgte klubben å gi en unggutt jobben med å redde klubben midtveis ut i sesongen. Eddie Howe var en livslang Bournemouth-supporterer, som definitivt ikke ville se klubben i hans hjerte forsvinne fra fotballkartet. Han hadde både startet og avsluttet spillerkarrieren i Bournemouth, men måtte dessverre legge opp alt for tidlig på grunn av skader. Da han tok over som manager på Dean Court var han bare 31 år gammel, og på det tidspunktet hadde Bournemouth ti poeng opp til sikker plass.

Utover våren imponerte Bournemouth under sin unge manager, og fansen som fryktet at de snart måtte tilbringe lørdagene sine på hagesenter og IKEA, begynte etterhvert å tro på at det faktisk kunne være mulig å holde plassen og dermed sikre en fremtid for klubben. I nest siste serierunde møttes Bournemouth og Grimsby Town i det som skulle bli en fantastisk fotballkamp. Begge lagene hadde førti poeng, og lå dermed like over Chester som lå på nedrykksplass. Vinneren av det oppgjøret ville være sikret fornyet kontrakt i League Two, og Dean Court var nesten fullsatt. Fotball Manager-kjenningen Nathan Jarman sendte et iskaldt grøss nedover ryggen til Cherries-fansen med sin 1-0 scoring for Grimsby. Nåværende Bolton-spiller Liam Feeney utlignet litt senere, før klubblegenden Steve Fletcher sendte hele Bournemouth til himmels med sin 2-1 scoring ti minutt før slutt. Flere mål ble det ikke, og Bournemouth hadde dermed sikret fornyet kontrakt i League Two. Denne bragden har i etterkant blitt omtalt som “The Great Escape”.

Det var vanskelig å vite hva den kommende sesongen ville bringe, spesielt med tanke på at laget hadde blitt ilagt et overgangsforbud. Eddie Howe måtte derfor disponere det samme mannskapet i sesongen 2009/10 som det de hadde da de så vidt unngikk nedrykk. Det virket ikke som om det skulle by på noen problem, og hele åtte av de ni første kampene endte med seier. Bournemouth var helt i toppen av tabellen, og der ble de værende ut sesongen. Et par uker før sesongslutt ble overgangsforbudet fjernet, og to runder før slutt var opprykket til League One et faktum. Med spillere som Danny Ings, Jason Pearce, Harry Arter og Marc Pugh tok de League One med storm, og midtveis i sesongen 2010/11 lå de på opprykksplass like foran et Southampton-lag bestående av blant andre Adam Lallana, Rickie Lambert, Jose Fonte og Morgan Schneiderlin. Flere klubber hadde da lagt merke til den jobben Eddie Howe hadde gjort, og i januar 2011 valgte han å forlate sørkysten til fordel Championship-klubben Burnley.

Tiden etter Howe ble ingen lykkelig stund for Cherries-fansen. Lee Bradbury tok over stafettpinnen, men den nåværende Havant & Waterlooville-sjefen klarte ikke ta Bournemouth opp til Championship. Han avsluttet dog sesongen forholdsvis bra, men røk i play-off mot Huddersfield Town på straffesparkkonkurranse. Den påfølgende sesongen var preget av ustabile prestasjoner og resultater, og The Cherries ble en middelhavsfarer i League One. Det var ikke bra nok for ledelsen, som valgte å sparke Bradbury på slutten av sesongen. Juniortrener Paul Groves overtok ansvaret ut sesongen sammen med Shaun Brooks, men maktet bare lede laget til to seire på de åtte siste kampene. Til tross for de lite imponerende resultatene, ble Groves likevel ansatt som manager på permanent basis. Det var en elendig avgjørelse, og etter bare én seier på de ti første kampene av den nye sesongen, måtte Groves ta hatten sin og forlate Dean Court. Supporterne drømte om en retur for Eddie Howe, men han hadde en trygg jobb som Burnley-sjef på Turf Moor i en høyere divisjon, og derfor virket det utenkelig at han skulle komme tilbake. Til manges overraskelse valgte likevel Howe å gi bort jobben som manager for en Championship-klubb, for å heller lede et Bournemouth-lag som da lå på nedrykksplass i League One. Kjærligheten til Bournemouth var for stor, og hjemlengselen tæret på kroppen.

Howes retur skapte optimisme igjen i den herlige kystbyen. I Howes første kamp etter returen ble Leyton Orient slått 2-0 på hjemmebane, og etter det så Bournemouth seg aldri tilbake. Seks av de syv første kampene endte med seier, og det gikk hele seksten kamper før Bournemouth tapte en ligakamp igjen. Etter det tapet slo de tilbake med fem strake seire, og da var plutselig Bournemouth helt oppe på tabelltopp. Howe trengte med andre ord bare 21 kamper på å ta The Cherries fra nedrykksplass til tabelltopp. Fansen begynte å drømme om en retur til Championship, men plutselig møtte de veggen. De fem neste kampene endte alle med tap, og da var det ti poeng opp til serieleder Doncaster Rovers. Med en såpass ung manager som Howe på sidelinjen, skulle man trodd at sesongen da ville rakne, men i stedet skjerpet de seg betraktelig. De åtte neste kampene endte alle med seier, og i nest siste serierunde kunne spillerne sprette champagnen og juble over opprykk til et nivå Bournemouth ikke hadde vært på siden 1990.

I Championship fortsatte Howe med den herlige spillestilen som han hadde oppnådd suksess med på nivåene under. Spillerne skal holde ballen på bakken, og gjerne styre kamper gjennom høy ballbesittelse. Selv om man da fort kan bli litt kjedelige, og at spillet kan stoppe opp litt, er det ikke tilfelle med Bournemouth. De kjører på med raske overganger der det er nødvendig, og har et stort fokus på å utnytte kantene med backer som bidrar mye i det offensive spillet. I den første sesongen på nest øverste nivå ga dette en del ustabile prestasjoner, og Bournemouth gikk fra å vinne en kamp stort, til å gå på trynet i den neste kampen. Spillestilen ble til tider omtalt som nonchalant, men Howe tviholdt på sin filosofi. I tiden da laget hans tapte en del kamper, fikk han spørsmål om hvorfor han ikke gikk over til en litt enklere spillestil for å få resultater. Howe svarte da: “Hva slags signal vil det sende spillerne dersom jeg ikke tror på min egen spillestil bare fordi man opplever litt motgang?”. Det skulle vise seg at Howe hadde et godt poeng. Utover våren ble The Cherries meget solide, og plutselig ble de med i kampen om play-off etter fem strake seire. Dessverre skuffet de da det gjaldt som mest, men det var tydelig at Bournemouth hadde noe spennende på gang foran den kommende sesongen.

I sommer forsvant Lewis Grabban fra klubben til fordel for ligarival Norwich City, men det gjorde ingenting ettersom klubben hentet inn en veldig lik spillertype i Coventry-spissen Callum Wilson. Han har blitt en suksess fra første spark på ballen, og på midtbanen forsterket man med spennende spillere som Junior Stanislas og Dan Gosling. To talenter som aldri helt slo gjennom i Premier League, men som har potensiale til å bli kvalitetsspillere. I høst har ikke de fått vist seg frem noe særlig, men det har ikke gjort noe så lenge grunnstammen fra tidligere bare har blitt bedre. På høyrebacken har de nå ligaens beste høyreback i Simon Francis, som er omtrent like god bakover som fremover på banen. Han har tidligere slitt en del i Football League, men under Howes ledelse har han blomstret for fullt. På midtbanen har de Harry Arter som har vært i klubben siden 2010, og som er svogeren til Scott Parker. Han er i likhet med Francis like god begge veier på midtbanen, og den spillertypen er helt nødvendig for å lykkes med den typen 4-4-2 formasjon som Howe benytter seg av. Matt Ritchie har fast plass på høyrekanten og står for den kreative delen av Bournemouths fotball. Han skjærer som regel innover i banen, slik at Francis kan komme opp fra høyrebacken. Ritchie har en heftig skuddfot, og kommer til flere skudd hver kamp. Han er også en dyktig servitør, og har i skrivende stund flest målgivende pasninger i Championship. På topp har de en god gammeldags “Høy spiss, kjapp spiss” kombinasjon med store og sterke Yann Kermorgant, som spiller sammen med kjappe Callum Wilson.

Det er svært mye å like med dette Bournemouth-laget, og for øyeblikket er de definitivt en av de store favorittene til å være med i toppen av tabellen ut sesongen. De har evnen til å kontrollere kamper, samtidig som de skaper mange sjanser. Det gjør at de plukker poeng jevnt og trutt, og ettersom de fleste av de andre lagene i toppen også gir bort poeng av og til, vil det overraske meg stort om ikke Bournemouth er blant de seks øverste lagene ved sesongslutt. Nylig fikk Eddie Howe spørsmål om han ville forlatt sin favorittklubb dersom det kom en Premier League-klubb på banen. Det avfeide raskt, og sa at det aldri kom til å skje. Klarer The Cherries bygge videre på den siste tidens fine prestasjoner, blir det heller ikke nødvendig. Da vil nemlig Bournemouth spille Premier League-fotball høsten 2015.