Takket være hjelp fra sine italienske eiere, har Watford fått en av de sterkere troppene i Championship. Spørsmålet er om Giuseppe Sannino er den rette mannen til å lede de til opprykk.

Klubbinfo
Lagnavn: Watford Football Club
Kallenavn: The Hornets
Stiftet: 1881
Hjemmebane: Vicarage Road (17,477, men holder på å utvide til 20,877)
Eier: Giampaolo Pozzo
Tabellplassering i fjor: 13.plass
Tabelltips forrige sesong: 3.plass
Årets spiller forrige sesong: Troy Deeney

Vurdert av: Eirik Aase

Til tross for en hederlig innsats mot slutten av sesongen, vil jeg likevel omtale Watford som forrige sesongs kanskje største skuffelse. I første sesong under Pozzo-familiens eierskap leverte de fantastisk fotball og var utrolig nær opprykk ved flere anledninger. Først i sesongavslutningen hvor de bare trengte en seier hjemme mot Leeds United for å sikre direkte opprykk, og så i playoffen hvor de tapte finalen på Wembley mot Crystal Palace. Etter sesongslutt valgte Football League å endre reglene for hvor mange spillere man kunne ha på sesonglange lån fra utlandet, og noen trodde da at The Hornets kom til å slite kraftig i den påfølgende sesongen. London-klubben hadde nemlig hele tolv spillere på lån fra Udinese og Granada i løpet av sesongen 2011/12, nettopp fordi disse klubbene har samme eier som Watford. Det nye regelverket skulle hindre klubber som Watford fra å leie seg til en topplassering, men som med de fleste andre regler, finnes det alltid måter å omgå det på. Forrige sommer leide ikke Watford inn mer enn en spiller fra de to samarbeidsklubbene, men de hentet heller spillere fra disse klubbene gratis. Det er nemlig ingen restriksjoner på hvor mange spillere man kan hente gratis i løpet av et overgangsvindu, noe gultrøyene utnyttet så godt som mulig. Hele elleve spillere kom til Vicarage Road fra Udinese eller Granada, og blant disse spillerene kunne man finne solide forsterkninger som Almen Abdi, Marco Faraoni, Daniel Pudil, Gabriele Angella og ikke minst Diego Fabbrini. Sistnevnte hadde allerede debutert på landslaget til Italia, til tross for at han bare var 23 år gammel. Det var med andre ord ingen lilleputter som ble hentet, og derfor ble de ikke overraskende spådd en flott sesong i toppen av tabellen av både eksperter og bookmakere.

Da Watford først gikk gjennom sesongoppkjøringen ubeseiret og blant annet slo Granada, virket det som om de tidlig hadde klart å riste av seg skuffelsen fra noen måneder i forveien. At de vant de to første kampene i ligaen, deriblant en fantastisk 6-1 seier hjemme mot AFC Bournemouth, førte til at Vicarage Road nærmest boblet over av optimisme. Etter de to kampene fulgte fire kamper uten seier, før en ny medgangsbølge sto for tur. Dessverre stoppet det opp etter en flott 2-1 seier borte mot Huddersfield Town, og Watford møtte veggen skikkelig. De lå på en flott 5.plass etter seieren på John Smith’s Stadium, men dessverre vant ikke The Hornets flere kamper under Zolas ledelse. De ni neste kampene ga totalt fire poeng og ingen seire, noe som førte til at Gianfranco Zola trakk seg som manager i midten av desember. På det tidspunktet hadde de falt ned på en 15.plass, med femten poeng opp til direkte opprykk. Bare to dager etter at Zola hadde gitt seg, kom den italienske treneren Giuseppe Sannino på plass. Han startet med uavgjort borte mot Ipswich Town før Millwall ble knust hjemme på Vicarage Road. Mange trodde da at det var den velkjente “ny manager-effekten” som slo til, men Sannino fikk ikke noe drømmestart med The Hornets. Etter seieren mot Millwall på Boxing Day gikk de fire ligakamper på rad uten seier, og man måtte faktisk vente helt til februar for å finne neste seier i ligaen. Watford hadde da bare syv poeng ned til nedrykk, imens det var hele tretten poeng opp til play-off. Selv om man bare så vidt hadde passert halvspilt sesong, var de fleste inneforstått med at det ikke ville bli opprykk, og at fokuset måtte være på å avslutte sesongen på en fin måte. Det klarte de greit takket være to fine perioder hvor de gikk henholdsvis fem- og seks kamper på rad uten tap. Det førte til at The Hornets plutselig bare var fem poeng bak kvalifiseringsplass med fire kamper igjen å spille, og med tanke på formen de var i, kunne man ikke avskrive de i kampen om 6.plassen. Dessverre for Watford-fansen fikk de plantet føttene raskt ned på jorden igjen, like etter at de endelig hadde fått tilbake troen på opprykk. Samtlige fire resterende kamper endte med tap, og totalt slapp de inn hele elleve mål på disse fire kampene. De dårlige resultatene førte Watford ned på en 13.plass ved sesongslutt, med tolv poeng opp til Brighton & Hove Albion som kapret den ettertraktede 6.plassen. Foran denne sesongen er forventningspresset skrudd ned flere hakk, og kanskje er det akkurat hva som skal til for å få suksess igjen.

Keeper:
Etter to sesonger med tidligere Arsenal-målvakt Manuel Almunia som førstevalg mellom stengene på Vicarage Road, har de foran denne sesongen henvendt seg til Arsenals erkerival Tottenham Hotspur for nye impulser. Det har resultert i at The Hornets nå har sikret seg Heurelho Gomes som ny førstekeeper, og det er i mine øyne en fantastisk signering. Gomes kom til London etter flott spill i nederlandsk fotball med PSV Eindhoven. Der var han med på å vinne Eredivisie fire ganger på rad før han forlot klubben. Det ble ikke så mye å feire i Tottenham, men i sesongen 2009/10 spilte han en viktig rolle da Spurs kvalifiserte seg for Champions League for første gang i klubbens historie. Etterhvert havnet Gomes i kulden etter flere store tabber, og mot slutten av sitt opphold på White Hart Lane var han tredjevalg bak Hugo Lloris og 43 år gamle Brad Friedel. På slutten av sesongen 2012/13 var han på lån i Hoffenheim, og gjorde sine saker bra der frem til han skadet seg da det gjensto et par kamper av sesongen. Forrige sesong kunne han like så gjerne reist hjem til Brasil på ferie, for fotball fikk han ikke spille. Det nærmeste han kom spill på førstelaget var da han fikk sitte på benken i et par cupkamper, samt en ligakamp mot Newcastle United. Det blir nok herlig for målvakten med de lange utkastene å være førstevalg igjen denne sesongen. Skulle Gomes bli skadet har Watford den lovende målvakten Jonathan Bond på benken. Han fikk ni kamper fra start forrige sesong, men imponerte ikke noe spesielt. Han fikk blant annet stå i mål i sesongens tre siste kamper, og det endte med hele elleve baklengsmål. Mange husker nok Bond fra den dramatiske sesongavslutningen for ett år siden, da Bond måtte forlate banen etter et sammenstøt med lagkamerat Ikechi Anya. Selv om Bond har ungdomslandskamper for  Wales, har han nå fått flere kamper for Englands U21-landslag. Det er liten tvil om at Watford har et spennende talent i Bond, men sannsynligvis må han finne seg i å være andrevalg på keeperplass denne sesongen.

Forsvar:
Helt siden Gianfranco Zola kom til klubben for to år siden, har The Hornets konsekvent spilt med en trebackslinje. Denne sommeren har det derimot blitt spekulert i om hovedtrener Giuseppe Sannino kommer til å gå for en vanlig forsvarsfirer. Jeg tror nok at han vil fortsette med tre mann i forsvar, men man må nesten bare vente å se. Midtstoppere er det uansett nok av på Vicarage Road. I sommer har Gabriel Tamas kommet fra Doncaster Rovers, samt Craig Cathcart fra Blackpool. Disse to har begge erfaring fra Championship, og kan komme til å gjøre en god innsats for The Hornets. Spesielt Cathcart er en spiller jeg har sansen for. Med tøffe taklinger og klokt fotballhode var han en av de få som faktisk leverte varene under den forferdelige vårsesongen til Blackpool. Nå får han bedre spillere rundt seg, og man skal ikke se bort fra at han kommer til å vokse på det. Selv om jeg har sansen for Cathcart, er han ikke min favoritt i forsvarsrekken til Watford. Den æren er det nemlig Gabriele Angella som har. Den høyreiste italieneren kom fra Udinese i fjor sommer, og der avsluttet han sesongen med å score fire mål på fjorten kamper. Det ville derfor bli spennende å se om han kunne fortsette denne scoringsformen i Championship, og det gjorde han absolutt. Selv om han gikk glipp av seks kamper, klarte han likevel komme opp i syv mål, noe som gjorde han til den mestscorende forsvarsspilleren i ligaen. Han er god med ballen i føttene og feirer hver scoring som om det skulle vært en avgjørende scoring i en VM-finale. Det er så og si umulig å ikke like Angella, men hvis man skal finne noe negativt, må det være hans litt ufine spill. Hele ti gule kort og ett rødt kort ble det på han forrige sesong, og det bør han gjøre noe med denne sesongen.

Bortsett fra Angella, var det Joel Ekstrand som fikk flest kamper på stopperplass for Hornets forrige sesong. Svensken tilbrakte sesongen 2012/13 på lån i Watford fra Udinese, og i fjor sommer ble den avtalen gjort permanent. Han er også god med ballen i beina, men til tross for sin høyde, skuffet han litt i hodeduellene forrige sesong. Svensken fikk ikke mange kamper for Udinese, men spilte faktisk begge kampene da de røk ut av Champions League i kvalifiseringen mot Arsenal for tre år siden. Lloyd Doyley har en høy status blant Watford-fansen. Grunnen til det er enkel, han har nemlig bare spilt for Watford, til tross for at han er 31 år gammel. Man må faktisk hele tretten år tilbake i tid for å finne hans debut på førstelaget til The Hornets, og siden den gang har han spilt over fire hundre kamper for klubben. På alle disse kampene har han bare scoret to mål, og da han scoret sitt første mål mot Queens Park Rangers i 2009, ble det trykket opp t-skjorter med påskriften “I was there when Doyley scored”. Essaid Belkalem fikk bare fem kamper fra start forrige sesong, men ble likevel hentet permanent etter et lån fra Granada. I sommer har han tilbrakt tid i Brasil hvor han spilte bra for Algeries landslag i VM. Der var han en av banens aller beste spillere da de røk ut mot Tyskland etter ekstraomganger. Det må ha gitt han stor selvtillit foran den kommende sesongen i Championship. Tommie Hoban har gått gradene i akademiet til Watford siden han var 14 år gammel. Nå er han 22 år gammel og har allerede fått en del spilletid på førstelaget. I sesongen 2012/13 var han forholdsvis fast på stopperplass, men en skade satte han ut av spill fra februar av. Han endte opp med prisen for årets unge spiller etter den sesongen, men forrige sesong ble en nedtur med bare fem kamper fra start. Konkurransen på stopperplass er knalltøff denne sesongen, men kanskje kan Hoban kjempe seg tilbake igjen i løpet av det neste året.

Midtbane:
Ettersom Watford for det meste har spilt i en slags 3-5-2 formasjon, har man benyttet seg av vingbacker. På høyresiden fant vi for det meste Davide Faraoni forrige sesong, men han har forlatt klubben. Den andre spilleren som ofte frekventerte på høyresiden var Ikechi Anya, og han vil vi nok få se mye av denne sesongen. Han kommer faktisk fra Glasgow, men hans foreldre er fra Romania og Nigeria. Han var først på lån i en sesong før han ble hentet permanent fra Granada i fjor sommer. Han er en herlig offensiv spiller som imponerer stort med sine fantastiske dribleraid både på høyre- og venstresiden. I en kamp mot Barnsley forrige sesong scoret han etter å ha løpt helt fra egen sekstenmeter. Siden han kom til Watford har han debutert for det skotske landslaget, og har etterhvert blitt et fast innslag i deres landslagstropp. Denne sommeren har Juan Carlos Paredes blitt hentet inn for å gi han konkurranse, og i likhet med Anya har han mye å tilføre offensivt. Han var hovedsakling en ving før han gikk til den ecuadorianske klubben Barcelona, og der ble han omskolert til høyreback. Det var også i den posisjonen han spilte i for Ecuador under sommerens verdensmesterskap. På motsatt side vil Lloyd Dyer og Daniel Pudil konkurrere om plassen. Den tsjekkiske landslagsspilleren Daniel Pudil har nå hatt to sesonger i Watford, og med sin gode venstrefot har han tilført en del i angrepsspillet. Lloyd Dyer rykket opp til Premier League med Leicester City forrige sesong, og fikk også tilbud om en ny kontrakt med den nyopprykkede klubben. Likevel takket han nei til det for å spille for Watford denne sesongen. Forrige sesong scoret han syv mål og hadde syv målgivende pasninger, og hans utrolige hurtighet kan skape problemer for et hvilket som helst lag. Han scoret mot Watford på Vicarage Road forrige sesong, og i motsetning til den gang, håper nok Hornets-fansen at de får se mange flere mål fra Dyer denne sesongen.

I fjor sommer var jeg klar på at Watford hadde ligaens beste midtbanespiller i Almen Abdi, men dessverre ble store deler av forrige sesong ødelagt av skader. Han klarte aldri komme opp på nivået fra sesongen 2012/13 da han rev i stykker forsvar med sine fantastiske pasninger og utmerkede overblikk hver eneste uke. Han scoret hele tolv mål og hadde åtte målgivende pasninger i debutsesongen, men forrige sesong ble det bare ni kamper fra start og to mål på den dyktige sveitseren. Nå får han en hel sesongoppkjøring på å finne tilbake til den gamle formen, og hvis han klarer det, vil han være som en ny signering for The Hornets. Heldigvis hadde Watford hentet Lewis McGugan i fjor sommer, og han ble nødt til å heve spillet sitt flere hakk da Abdi var ute med skade. Den skuddkåte midtbanespilleren er en av spillerne i Championship som avslutter flest ganger i snitt per kamp, og det har også resultert i et par fantastiske scoringer. Kommer det opp McGugan som målscorer når det plinger på skjermen, kan man bare glede seg til Football League Show senere på kvelden, for da er det mest sannsynlig en drømmescoring. Det ble ti mål og seks målgivende pasninger på den tidligere Nottingham Forest-spilleren i sin debutsesong på Vicarage Road, og sammen med Abdi vil de to være svært viktige sentralt på midtbanen til Watford denne sesongen. Sean Murray er bare 20 år, men har allerede 69 ligakamper for the Hornets. Han har en høy status blant fansen, ettersom han har gått gradene i klubbens eget akademi. Dette har ført til at man kan hørre Watford-fansen synge “Sean Murray, he’s one of our own”. Cristian Battochio startet nesten halvparten av Watfords kamper forrige sesong, og han har nå tilbrakt to sesonger med The Hornets. Han har flere U21-landskamper for Italia, og er en god kreativ spiller å ha med seg fremover på banen. Daniel Tözsér var på lån hos Watford fra Parma i vår, og ble hentet på et nytt lån foran denne sesongen. Den ungarske landslagsspilleren har noen presise dødballer og en helt rå venstrefot. Keith Andrews har blitt hentet på lån fra Bolton Wanderers, og med sin oppofrende spillestil og erfaring kan han helt klart bidra med noe på dette nivået. Iriney er den siste sentrale midtbanespilleren, men han tilbrakte vårsesongen på lån hos Real Mallorca. Det er tvilsomt om han kommer til å spille noen rolle for Watford denne sesongen.

Angrep:
Spenningen bygget seg fort opp da Troy Deeney tidligere i sommer tvitret at det var en nyhet på vei som kom til å glede Watford-fansen stort. Mange trodde han snakket om en ny kontrakt for seg selv, men det viste seg at det gjaldt Matej Vydra som returnerte til Watford etter en sesong i Premier League med West Bromwich Albion. Den 22 år gamle spissen fikk det ikke helt til i Premier League, og fikk bare starte syv kamper for The Baggies. Han scoret tre mål under sitt låneopphold på The Hawthorns, men i Watford vet de nøyaktig hva de kan forvente av den tsjekkiske landslagsspissen. I sin debutsesong på Vicarage Road scoret han tjue mål, og hans herlige avslutninger og store hurtighet, gjorde han til en stor helt blant Hornets-fansen. Selv om det ikke endte med opprykk til Premier League, stakk han likevel av med prisen for årets spiller i Championship, samt en plass på årets lag. Det gjenstår fortsatt å se om Vydra får lov til å spille på topp med Troy Deeney denne sesongen, ettersom Deeney hele tiden blir linket til diverse andre klubber på balløya. Med Vydra borte forrige sesong, hevet Deeney spillet sitt flere hakk, og endte opp som klubbens toppscorer med hele 24 mål. Den sterke spissen startet sesongen 2012/13 sesongen med å spikre paller i fengsel, etter å ha sparket en mann i hodet, men siden det har det ikke vært noe kontroversielt vedrørende Deeney. Hvis Deeney ikke blir solgt, har Watford et av ligaens aller beste spisspar til rådighet. Slik kan det faktisk lukte opprykk av. Til tross for to såpass gode spisser, har de likevel meget imponerende backup på spissplassen. Mathias Ranegie ble toppscorer i Allsvenskan med Malmö FF i 2011, og fikk flere kamper for Udinese i sesongen 2012/13. I januar ble den store svensken hentet til Watford, og han gjorde det faktisk ganske greit på de ti kampene han fikk. Han er nesten to meter høy og forferdelig å møte i luften, og jobber hardt bakover på banen også. Fernando Forestieri kom til klubben for to år siden, men grunnet lav høyde og mangel på styrke, har han slitt litt mot tøffe forsvarere i Championship. Det er dog liten tvil om at han innehar fantastiske tekniske kvaliteter, og det er ikke for uten grunn at han ofte er nest sist på Watfords scoringer. Han har rikelig med erfaring fra både Serie A og La Liga, og har flere landskamper for U21-landslaget til Italia.

Trener:
Det var nesten umulig å ikke like Gianfranco Zola, spesielt med tanke på den fantastiske fotballen The Hornets spilte under hans ledelse. Midtveis i forrige sesong valgte Zola å gi seg som Watford-sjef, og inn kom en italiensk herremann som de fleste som ikke følger med på italiensk fotball nok ikke hadde hørt om. Det ble ganske tydelig da han i sin tredje kamp som sjef for London-klubben skulle møte byrival Queens Park Rangers. Harry Redknapp hadde ikke peiling på hvordan Giuseppe Sannino så ut, og endte opp med å hilse på en helt tilfeldig person i Watford-klær ved sidelinjen. Etterhvert fikk han endelig håndhilse på Watfords nye sjef, men da var det utrolig kleine og morsomme øyeblikket allerede et faktum. Den 57 år gamle italieneren har en interessant spillerkarriere bak seg, og du kan trygt si at han fikk prøvd seg i mer enn en klubb. Totalt var han innom ni forskjellige klubber, men ingen av klubbene var på noe spesielt høyt nivå. Sannino var en kreativ offensiv midtbanespiller, og av spillerne han har til rådighet i Watford, er det nok Almen Abdi han kjenner seg best igjen i. Ikke lenge etter at Sannino valgte å legge fotballskoene på hyllen, valgte han å gå inn i treneryrket. Han startet med å trene ungdomslaget til det lille laget Vogherese, før turen gikk videre til henholdsvis Pavia og Monza. Noen år senere fikk han sin første erfaring med jobben som hovedtrener da han overtok ansvaret for amatørklubben Oltrepò. Etter en tur innom Como for å jobbe som juniortrener, skulle han for første gang prøve seg som hovedtrener for et profesjonelt lag da Serie C2-klubben Biellese tok kontakt. Dessverre ble det ingen opptur for Sannino, som opplevde å bli sparket allerede i sin første sesong. Neste sesong fikk han jobb som hovedtrener i FC Südtirol i divisjonen under, og der klemte han til med opprykk på første forsøk. I den påfølgende sesongen unngikk han nedrykk fra Serie C2, og han valgte da å dra videre til Meda og Sangiovannese. Her oppnådde han ikke suksess, og nedturen fortsatte da han fikk sparken i jobbene han tok hos Varese og Cosenza.

Med så mye motgang, og flere nedturer på rad, skulle man nesten tro at Sannino var lei av treneryrket, men istedenfor bet han tennene sammen og fortsatte å kjempe. Han tok over som ny hovedtrener hos den lille Serie C2-klubben Lecco. Overraskende nok ledet han de til opprykk, og veien gikk da videre til Pergocrema hvor det ble enda et opprykk. Han returnerte da til Varese som han tidligere hadde fått sparken hos, og her fikk han sitt skikkelig gjennombrudd som hovedtrener. Han ledet leopardene til to strake opprykk fra Serie C2 til Serie B,  og på fantastisk vis ledet han Varese til en utrolig 4.plass i sin debutsesong i Serie B. Det ga de en plass i opprykkskvalifiseringen, men dessverre røk drømmen om opprykk til Serie A da de tapte mot Padova i semifinalene. Disse imponerende prestasjonene med Varese ble lagt merke til av resten av den italiensk fotballen, og da Siena skulle ut på trenerjakt sommeren 2011, var det Sannino de ønsket. De fikk mannene de håpet på, og Sannino fikk dermed æren av å lede et lag i øverste divisjon i Italia, ikke mange årene etter at han hadde blitt sparket hos diverse klubber på nivå fire. Mannen han skulle erstatte hos Siena var ingen ringere enn tidligere Juventus-sjef Antonio Conte, men han fikk det likevel bra til i sin debutsesong. Målet var å holde seg unna nedrykk, noe de klarte, og samtidig gikk de helt til semifinalen i Coppa Italia. Etter sesongslutt valgte han å følge Sienas sportsdirektør, Giorgio Perinetti, til Palermo. Der fikk han oppleve hvordan det var å jobbe under den meget spesielle eieren Mauro Zamparini. Han er som kjent ikke redd for å trykke på panikk-knappen dersom resultatene uteblir, noe Sannino smertelig fikk erfare. Etter bare tre kamper i sin første sesong som sjef hos den sicilianske klubben måtte han ta hatten sin og forlate klubben. Senere i sesongen ble han ansatt igjen av Zamparini, og selv om laget spilte bra under hans ledelse, klarte han ikke redde rosatrøyene fra nedrykk til Serie B. Den påfølgende sommeren forlot han Palermo til fordel for Chievo Verona i Serie A, men der fikk han bare sitte noen måneder før han fikk sparken. Etter å ha vært arbeidsledig i en måned ble han hentet til London av Pozzo-familien, og der har det gått noenlunde bra så langt. Spørsmålet er hva han kan få til nå som han har fått en hel sommer på seg til å sette sammen et solid mannskap.

Overganger:
De to siste sommervinduene har bydd på mye aktivitet fra Watford på overgangasmarkedet. For to år siden leide de inn et helt fotballag, og i fjor sommer hentet de inn et helt fotballag gratis. Denne sommeren har de fortsatt handelen med flere spillere inn dørene på Vicarage Road, og flere av spillerne oser det kvalitet av. Først av alt må Matej Vydra nevnes. Han ble årets spiller i Championship forrige gang han var i Watford, og kan vise seg å være sommerens beste overgang hvis han finner tilbake til den formen. Lloyd Dyer kommer fra opprykk med Leicester og Juan Carlos Paredes har fått god erfaring i VM i Brasil i sommer. I Keith Andrews har de en kriger som man kan stole på, og Heurelho Gomes har tidligere vist at han kan prestere på mye høyere nivå enn Championship. Ut har man ikke mistet alt for mange gode spillere, noe som gjør at Watford-fansen må være veldig fornøyd med sommerens overgangers så langt. Nøkkelen nå blir å beholde Troy Deeney frem til vinduet stenger.

Overgangsoversikt:
Inn: Gabriel Tamas (Doncaster Rovers), Heurelho Gomes (Tottenham Hotspur), Lloyd Dyer (Watford),Craig Cathcart (Blackpool), Matej Vydra (Lån fra Udinese), Daniel Tozser (Lån fra Parma), Juan Carlos Paredes (Barcelona Sporting Club), Keith Andrews (Lån fra Bolton Wanderers)
Ut: Manuel Almunia, Marco Cassetti, Nyron Nosworthy, Ross Jenkins, Albert Riera, Fitz Hall, Lucas Neill (Kontrakt utløpt)

Treningskamper:
5.juli: SK Austria Klagenfurt – Watford 0-1 (Dyer)
8.juli: SV Feldkirchen – Watford 0-7 (Vydra, Adbi, Murray, Ranegie, McGugan, Forestieri, Selvmål)
12.juli: Watford – Rubin Kazan 0-0
13.juli: Watford – FC Chemnitzer 0-0
26.juli: St Albans – Watford 0-5 (Battochio x2, Ranegie, Anya, Selvmål)
30.juli: Coventry City – Watford
2.august: Watford – Udinese

Styrker/Svakheter:
Pluss:
+ Almen Abdi og Lewis McGugan sentralt på midtbanen lukter det mange mål av.
+ Et av ligaens beste spisspar i Troy Deeney og Matej Vydra.
+ God dekning i alle posisjoner.
Minus:
– Store utskiftninger for tredje sesong på rad. Ikke bra for kontinuiteten.  
– Selv om det alltid er godt med bred tropp, er det ikke godt å ha for stor tropp heller. Slik det ser ut nå, er det mange som forventer spilletid, som sannsynligvis ikke kommer til å få noe spilletid. Kan sørge for dårlig stemning i troppen. 
– Lekker bakover på banen. Slapp inn 64 mål forrige sesong, og selv da de kjempet i toppen i sesongen 2012/13 slapp de inn alt for mange mål. 

Vurdering:
Watford viste for to sesonger siden at de kan blande seg helt inn i toppen av tabellen, og det er mange av de samme spillerne som er i troppen nå, som var med på å tape play-off finale i fjor. De har utrolig mange spillere i alle lagdeler som kan score mål, som for eksempel midtstopper Gabriele Angella, midtbanespillerne Almen Abdi og Lewis McGugan, samt spissene Troy Deeney og Matej Vydra. Det er med andre ord vanskelig å se for seg at Watford kommer til å slite med å finne nettmaskene denne sesongen. Det store spørsmålet er hvordan de kommer til å gjøre det bakover på banen. De to siste sesongene har det blitt alt for mange baklengsmål, og det må Beppe Sannino gjøre noe med. Jeg er ikke helt overbevist om at Sannino er mannen som har det som trengs for å lede The Hornets opp til Premier League, og det er mye av grunnen til at de blir plassert helt nede på en 10.plass. Skulle derimot Sannino få orden på forsvarsspillet, samtidig som Vydra finner formen fra forrige opphold på Vicarage Road, vil det ikke overraske meg om de blander seg inn helt i toppen av tabellen ved sesongslutt. Spennende sesong i vente for The Hornets som ser frem til å riste bort skuffelsen fra forrige sesong hvor det var forventet at de skulle rykke opp til Premier League.

Spådom: 10.plass