Sultne ulver jakter sitt andre strake opprykk.

Klubbinfo
Lagnavn: Wolverhampton Wanderers Football Club
Kallenavn: Wolves
Stiftet: 1877
Hjemmebane: Molineux (31,700)
Styreformann: Steve Morgan
Tabellplassering i fjor: 1.plass i League One
Tabelltips forrige sesong: Spilte i League One forrige sesong.
Årets spiller forrige sesong: Kevin McDonald

Vurdert av: Eirik Aase

I fjor måtte Wolverhampton Wanderers ta turen ned til nivå tre i engelsk fotball for første gang siden 1989, mye takket være dårlige valg på ledersiden, dårlige prestasjoner på banen og en god porsjon uflaks. Det hele startet nok tilbake på våren 2012 da Mick McCarthy ble sparket som sjef for et Wolves-lag som kjempet for å holde seg oppe i Premier League. At McCarthy fikk sparken var for så vidt forståelig, men avgjørelsen om å erstatte han med daværende assistent manager, Terry Connor, må være ett av de dårligste valgene Chief Executive Jez Moxey har gjort i sin tid i Wolves. Den ledige managerjobben skrek etter en mann med erfaring som visste hva som måtte til for å holde ulvene oppe, men i stedet for gikk den altså til en mann som aldri tidligere hadde ledet et førstelag. Det gikk som det måtte gå, og ulvene vant ikke flere ligakamper den sesongen. Det hele endte med nedrykk til Championship med hele tolv poeng opp til sikker plass. Etter sesongslutt valgte ulvene å jakte på en ny manager, og både Connor og andre kandidater ble intervjuet. Valget endte som vi alle vet på Ståle Solbakken, og resten av sommeren ble det mye action. Spillere som Björn Bergmann Sigurðarson, Tongo Doumbia og Bakary Sako kom til Molineux, og en hel bråte med spillere forsvant ut stadionportene. Blant disse spillerne var Matt Jarvis, Steven Fletcher, Michael Kightly, Sam Vokes og Adlene Guedioura. Solbakken fikk en bra start på sesongen med sitt Wolves-lag, og etter seks seire på de ti første ligakampene lå ulvene helt i toppen av tabellen etter to måneder. Etter det stoppet det helt opp og Wolves gikk ni kamper på rad uten seier. Etter et par seire i desember, tapte de samtlige kamper i det tette juleprogrammet, og etter en flau cup-exit mot Luton Town i begynnelsen av januar, var Solbakken ferdig som leder av ulveflokken. Selv om mange mener at Solbakken burde fått mer tid, synes jeg nok at det var en grei avgjørelse av ledelsen. Wolves som hadde store ambisjoner om å kjempe i toppen, hadde da 3-3-10 på sine seksten siste kamper. Dessverre bommet de enda en gang med ansettelsen av neste manager. Dean Saunders hadde rykket ned med Doncaster Rovers sesongen i forveien, og var strengt tatt ikke det Wolves trengte på det tidspunktet. Man skulle nesten tro at de ikke hadde lært noe av det som skjedde året i forveien, men nå skal det være sagt at det er lett å være etterpåklok. Saunders maktet ikke å vinne noen av sine ni første kamper som sjef på Molineux, og til tross for en god periode midt på våren da de blant annet vant tre strake kamper,rykket de til slutt ned takket være fem tap på de seks siste kampene. De klarte samle sammen 51 poeng totalt, noe som er syv poeng mer enn hva som trengtes for å unngå nedrykk til League One denne sesongen.

Etter nedrykket ble klart, måtte Dean Saunders forlate managerjobben i Wolverhampton Wanderers etter bare fire måneder. Ken Thelwell hadde fått jobben som “Head of Football” i Wolves tidligere i sesongen, og han fikk i oppgave å styre ansettelsesprosessen. Han vurderte først 75-80 navn, deretter intervjuet han en del alene, før han til slutt hadde med seg Jez Moxey og Steve Morgan på nye intervju med de meste lovende kandidatene. Endelig ble det brukt god tid på å finne den rette mannen til å lede en synkende Wolves-skute, og etter sterk anbefaling fra Thelwell, endte Moxey og Morgan opp med å ansette Kenny Jackett som ny hovedtrener. Han hadde imponert stort i Championship med Millwall i første halvdel av sesongen 2012/13, samt sørget for semifinale i FA Cupen ut på våren. Det gikk ikke lenge før de satte i gang en skikkelig opprydning foran den nye sesongen. Spillere som Tongo Doumbia, Roger Johnson, Karl Henry, Stephen Ward, Adam Hammill, Stephen Hunt og mange flere forlot klubben enten permanent eller på lån, og Jackett visste nøyaktig hvilke spillere han ønsket å ha med seg videre. I tillegg hentet han dyktige spillere som Sam Ricketts, Kevin McDonald, James Henry og Scott Golbourne. Sesongoppkjøringen gikk strålende og ulvene tapte bare en kamp, men det var mot La Liga-klubben Real Betis. Da sesongen endelig startet virket det som om Jackett bare hadde satt på cruise control på laget sitt. Bare en av de atten første ligakampene endte med tap, og hele tretten av de endte med seier. De toppet dermed tabellen i slutten av november, og det var vanskelig å se for seg noe annet enn at ulvene kom til å være med helt i toppen resten av sesongen. I fra slutten av november og frem til begynnelsen av januar møtte de på litt tøffere tider, og bare en av syv kamper ga tre poeng. Det var flere grunner til denne formsvikten ved juletider, og mye av feilen lå fremover på banen. Leigh Griffiths ønsket å forlate klubben til fordel for Celtic, og hadde ikke helt hodet i Wolves lenger. Spissene Jake Cassidy, Björn Bergmann Sigurdarson og Kevin Doyle leverte ikke varene foran mål, imens Bakary Sako trøblet litt med prestasjonene.  Heldigvis for Wolves-fansen slo Jackett & Co kraftig tilbake, og vant etterhvert ni kamper på rad i starten av det nye året. Dette skyldtes nok signeringen av Nouha Dicko, samt salg og utlån av en del andre spillere. Dette førte til en mindre stall og bedre stemning i klubben, og Wolves cruiset videre. Etter et tap mot Crawley Town i begynnelsen av mars, avsluttet ulvene med ti kamper på rad uten tap, hvorav hele åtte av kampene ble vunnet. Med fire kamper igjen å spille av sesongen, sikret Wolves opprykk til Championship igjen da de slo Crewe Alexandra 2-0 på Alexandra Stadium.

Keeper:
Tilbake i sesongen 2008/09 fikk Carl Ikeme en del spilletid, men dessverre ødela skader, slik at det bare ble tolv kamper på han da de rykket opp til Premier League. Etter det ble han utleid syv ganger, til seks forskjellige klubber. Flere sesonger senere kom Ståle Solbakken til Molineux, og da fikk endelig Ikeme muligheten igjen for ulvene. Både Wayne Hennessey og Dorus de Vries var skadet, noe som førte til at han var den eneste tilgjengelige målvakten. Han tok vare på sjansen og etablerte seg som ny førstekeeper i klubben, men dessverre ble det en kjedelig sesong. Som de fleste husker fikk Ståle Solbakken sparken midtveis i sesongen, og Dean Saunders klarte ikke redde Wolves fra nedrykk til League One. Ut på våren skjedde det en spesiell ting da Wolves møtte Bristol City. Ikeme spilte en kort ball til David Davis, som igjen sendte ballen tilbake til Ikeme. Dessverre klarte ikke Ikeme stoppe ballen, og den gikk mellom beina hans og i mål. Det tragikomiske selvmålet kan du se her. Det gjorde Ikeme så forbannet at han pådro seg et brudd i hånda da han i sinne slo til taktikktavlen i garderoben, og gikk dermed glipp av resten av sesongen. Han kom tilbake igjen til den nye sesongen i League One, og gikk bare glipp av fem kamper gjennom jubelsesongen. Han var stødig og god gjennom hele sesongen, og det er ingen tvil om at han nå er førstevalg mellom stengene. Man må bare krysse fingrene for at han kan gå gjennom en hel ny sesong uten å pådra seg skader. Aaron McCarey er reservekeeper bak Ikeme, og han fikk fem kamper forrige sesong. Han er bare 20 år gammel og ble hentet fra den irske klubben Monaghan United for fire år siden. Han har vært fast inventar på U21-landslaget til Irland, og i fjor høst var han på utlån til York City. Forrige sesong debuterte han i Johnstone Paint Trophy mot Walsall, og klemte til med to redninger i straffesparkkonkurransen. Bak McCarey igjen finner vi en spennende målvakt i Jonathan Flatt. Han er 19 år gammel, kommer fra Wolverhampton og har tidligere hatt sesongkort på Molineux. Selv om han nok ikke har sesongkort på Wolves sine hjemmekamper lenger, reiser han fortsatt på både hjemme og bortekamper de gangene hans kamper med U21-laget ikke krasjer med førstelagets kamper. Det er nok en del Wolves-supportere som håper at han skal vokte buret på førstelaget en gang i fremtiden.

Forsvar:
Ulvene har en meget solid forsvarsrekke som skal ha mye av æren for at de bare slapp inn 31 mål i League One forrige sesong. Spesielt Danny Batth er en spiller som imponerte meg stort da han fikk sitt gjennombrudd etter nedrykket fra Championship. Den høyreiste stopperen har vært i klubben siden han var 11 år gammel, og er født og oppvokst i Brierley Hill som ligger en mil sør for Wolverhampton. Det liker Wolves-fansen å poengtere, derfor kan man ofte høre fansen synge “Danny Batth from Brierley Hill, he’s our leader” på Molineux. Etter et par låneopphold hos de to Sheffield-klubbene og Colchester United, fikk han en del muligheter på førstelaget til Wolves i sesongen 2012/13. Forrige sesong kom endelig det store gjennombruddet da de spilte i League One, og Batth var den eneste spilleren på Wolves som startet samtlige kamper i League One forrige sesong. Han er fantastisk i luften og enkelte Wolves-supportere mener at han er det mest spennende talentet siden Joleon Lescott var i klubben. Midtveis i forrige sesong var det en del diskusjoner vedrørende ny kontrakt for Batth, ettersom hans daværende avtale ville gått ut denne sommeren. Etter mye frem og tilbake skrev han til slutt under på en kontrakt som holder han på Molineux frem til 2017. Batth har rykket opp til Championship med både Sheffield Wednesday og Wolverhampton Wanderers, men nå spørs det om han kan rykke opp til Premier League. Ved siden av Batth i midtforsvaret finner vi Richard Stearman. Den 26 år gamle stopperen ble hentet fra Leicester City tilbake i 2008, og har vært med på opprykk til Premier League, nedrykkene til League One, og nå sist opprykk til Championship. Stearman havnet ut i kulden i sesongen 2012/13, og tilbrakte da deler av sesongen på lån hos Ipswich Town. Forrige sesong var han tilbake igjen på Molineux, og gjorde sine saker svært bra sammen med Batth på stopperplass. Stearman er i likhet med Batth brukbar i luften, men i motsetning til Batth er han bedre med ballen i føttene. Dette kommer veldig godt med da Kenny Jackett liker godt å spille seg ut fra forsvar, samtidig som det gjør at de to stopperne utfyller hverandre på en god måte. Stearman var med på laget da Wolves ble seriemestre i Championship for fem år siden, og kunne nok godt tenkt seg å kopiere den bragden.

På backplassene er det Sam Ricketts og Scott Golbourne som regjerer. Sam Ricketts har et hav av kamper fra både Football League og Premier League, og ble hentet fra Bolton Wanderers foran forrige sesong. Han spilte under Kenny Jackett da han var i Swansea for nesten ti år siden, og der var han med på å rykke opp fra League Two, samt tape play-off finale i League One. Han imponerte stort i Wales, og derfor hadde han nok få problemer med å si ja til Wolves da Jackett ønsket å hente han i fjor vår. Ricketts ble utnevnt til ny kaptein foran sesongstart i League One, og gikk bare glipp av to kamper forrige sesong. Han innehar hovedsaklig høyrebacken på laget, men har av og til måttet steppe inn som midtstopper de gangene Richard Stearman har vært ute. Jeg ser ikke bort fra at det kommer til å skje denne sesongen også, og i en treningskamp mot Crewe Alexandra i sommer valgte Jackett å bruke Ricketts på stopperplass med Danny Batth. Dette visstnok fordi Stearman hadde en veldig dårlig dag på jobben i den foregående treningskampen mot Peterborough United. På venstresiden leverte Scott Golbourne en flott sesong da de rykket opp fra League One. Han ble hentet fra nylig nedrykkede Barnsley i fjor sommer, og gikk ikke glipp av mange kamper i sin debutsesong. Golbourne er født og oppvokst i Bristol, og gikk gradene i akademiet til Bristol City. Etter at hans søskenbarn, Matt Hill, forlot Ashton Gate, åpnet det seg opp en mulighet for Golbourne på førstelaget. Etterhvert gikk turen videre til Reading, men han fikk aldri sjansen der. Turen gikk da til Exeter hvor han ifølge seg selv ble voksen. Der måtte han nemlig vaske drakten selv, og sørge for mat på egenhånd. Med stor hurtighet og fantastisk arbeidskapasitet, kjører Golbourne opp og ned venstrekanten som om han skulle vært en Ferrari som kom rett fra samlebåndet. I sommer knuste han klubbens rekord når det kommer til oksygenopptak, og det er nok flere i Championship som skal slite med å følge tempoet til Golbourne.

Som backup i forsvarsrekken finner vi først og fremst Ethan Ebanks-Landell, Matt Doherty, Kevin Foley og Tommy Rowe. På stopperplass vil nok først og fremst høyreback Sam Ricketts steppe inn dersom noen blir skadet, men ellers har de også Ethan Ebanks-Landell i bakhånd. Han har vært i klubben siden han var ni år gammel, og debuterte på førstelaget forrige sesong. Han fikk totalt syv kamper i League One, og scoret i sine to første kamper fra start. På høyrebacken er det Matt Doherty som får sjansen de gangene Ricketts er ute eller blir plassert på stopperplass. Den 22 år gamle backen ble hentet fra Bohemians for fire år siden, og fikk atten kamper i League One forrige sesong. Kevin Foley er en annen som kan brukes på høyrebacken, men han var ikke med i planene til Jackett forrige sesong, og jeg sliter med å se hvordan det skal forandre seg til denne sesongen. På venstrebacken har de Stephen Ward i stallen, men man skal ikke se bort fra at han blir solgt, derfor vil nok mest sannsynlig nysigneringen Tommy Rowe steppe inn. Han er tiltenkt en rolle på midtbanen av Kenny Jackett, men bekler venstrebacken like bra. Går man enda lenger bak i køen finner vi en spennende spiller i Ben O’Hanlon. Han har en del landskamper for England på ungdomsnivå, men det spørs om 18-åringen kommer til å få spilletid denne sesongen. Roger Johnson var på lån i både Championship og Premier League forrige sesong, og han skal ikke være ønsket med videre denne sesongen heller. Sannsynligvis vil han finne seg en ny klubb før vinduet stenger. Det samme gjelder Ståle Solbakkens signering Georg Margreitter. Han var på lån i Solbakkens FC København forrige sesong, og vil nok måtte finne seg en ny klubb denne sommeren. Solbakken ønsket visstnok å hente han permanent til den danske hovedstaden, men FC København kunne ikke match lønnen som Wolves ga han da Solbakken hentet han til Molineux.

Midtbane:
Da Wolves rykket opp til Championship spilte de for det meste i en slags 4-2-3-1 formasjon, hvor man har to sentrale midtbanespillere, samt en spiller litl foran disse to i en slags 10`er rolle. Denne siste rollen er det nok mest sannsynlig Michael Jacobs og David Edwards av midtbanespillerne som kommer til å kjempe om, samtidig som spissen Leon Clarke også har blitt brukt i en litt mer defensiv rolle enn den andre spissen Nouha Dicko. Michael Jacobs ble hentet på lån til Molineux fra Derby County, og avtalen ble gjort permanent tidlig i januar. I sesongen 2012/13 var han involvert i nesten samtlige kamper for Derby i Championship, og for meg var det litt overraskende at han havnet helt ut i kulden forrige sesong. 22-åringen kan spille både på kantene og i rollen bak spissen, og scoret åtte mål for ulvene i sin debutsesong. Han er meget god med ballen i føttene, flink til å holde igjen løpene inn i boksen, grei skuddfot og jobber samtidig knallhardt bakover på banen. Jeg er ikke i tvil om at Jacobs kommer til å få en god sesong i Championship med Wolves. David Edwards scoret ett mål mer enn Jacobs, og blir også en viktig brikke denne sesongen. Han har tidligere spilt litt over alt på midtbanen, men denne sesongen har Kenny Jackett gitt beskjed om at Edwards bare vil bli brukt i en mer offensiv rolle på midtbanen. Dette på grunn av hans herlige evne til å treffe med løpene inn i boksen, samtidig som han er en god avslutter. Disse ferdighetene ønsker Jackett å utnytte til det ytterste.

På kantene vil man se Bakary Sako, James Henry og Rajiv van La Parra kjempe om plassene. Bakary Sako ble hentet til klubben av Ståle Solbakken, og er en av få gode signeringer han gjorde med ulvene. Sako var fast inventar på det franske storlaget St Etienne, sammen med blant andre Blaise Matuidi, men du kan trygt si at deres karrierer har gått i forskjellige retninger. Nå har han vært med på å rykke opp til Championship med Wolves, og han kom blant annet med på årets lag i League One etter en fantastisk sesong. Han scoret tolv mål og hadde hele fjorten målgivende pasninger for ulvene i League One. Den sterke, raske og teknisk dyktige vingen er mer enn god nok for Championship, og det blir artig å se hvor bra han kan gjøre det denne sesongen. James Henry ble hentet på lån fra Millwall i fjor høst, og det låneoppholdet ble senere gjort permanent. Han kjente godt Kenny Jackett fra hans tid som Millwall-sjef, og han var fast inventar på laget til Millwall under Jacketts ledelse. Han har en meget bra høyrefot som leverer både flotte innlegg og geniale pasninger. Henry scoret ti mål forrige sesong, noe som er spesielt imponerende med tanke på at han bare startet litt over halvparten av kampene til Wolves. Rajiv van La Parra ble hentet fra Herenveen i sommer, og den 23 år gamle vingen kan fort bli en herlig overraskelse i den kommende sesongen. Han er en dyktig spiller som setter fart fremover når han får ballen, og med gode dribleraid og herlige innlegg tror jeg han kan gi Wolves-fansen mye å juble for denne sesongen. Forrige sesong scoret han fem mål og hadde seks målgivende pasninger for Herenveen, til tross for at han bare startet nitten kamper. Michael Jacobs har tidligere blitt nevnt i forbindelse med 10’er rollen, men han vil også kunne brukes en del på kantene. Razak Boukari ble hentet av Solbakken, men har vært veldig skadeplaget siden han kom til Wolverhampton. Han var på lån i den franske klubben Sochaux forrige sesong, og må nok finne seg en ny klubb denne sommeren hvis han ønsker spilletid det neste året. Skulle det bli store skadeproblemer på kantene, har Wolves et spennende talent i Eusébio Bancessi. Han kom til klubben fra Benfica i fjor sommer, etter å ha imponert på prøvespill i klubben. Han skal visstnok ha vært så bra under prøvespillet, at Wolves måtte bytte han av i en treningskamp for å unngå at noen speidere la merke til han. Kenny Jackett ga beskjed etter sesongslutt i vår at han flere ganger vurderte å gi den portugisiske vingen sin debut på førstelaget.

I de to plassene sentralt på midtbanen er det først og fremst Kevin McDonald man er nødt til å rette søkelyset mot. Den 25 år gamle midtbanespilleren ble hentet fra Sheffield United i fjor sommer, og var ulvenes beste spiller forrige sesong. Han har tidligere spilt både Championship og Premier League-fotball med Burnley, og han startet karrieren i den skotske klubben Dundee. Wolves ga ikke mer enn rundt £750k for hans tjenester i fjor sommer, og det kan gjerne omtales som et av de bedre kjøpene i Football League det siste året. Han scoret fem mål og hadde fem målgivende pasninger, men selv om tallene kanskje ikke er helt fantastiske, er det vanskelig å forklare hvor god han faktisk var forrige sesong. Hans overblikk, herlige ballbehandling, tøffe taklinger, delikate pasninger og gode innsats burde blitt vist på video til alle unge aspirerende midtbanespillere. Han ble kåret til årets spiller i klubben og kom på tredjeplass i League One sin kåring forrige sesong, i tillegg til at han selvsagt fikk en plass på årets lag. Nå skal han prøve seg i Championship for første gang siden høsten 2010, og jeg er ikke i tvil om at det kommer til å gå bra. Sammen med seg får han nok Lee Evans, Jack Price eller Tommy Rowe. Sistnevnte ble hentet fra Peterborough United denne sommeren, og kommer nok til å spille en viktig rolle for ulvene i sin debutsesong. Han kan spille så og si overalt på banen, men Jackett har gitt beskjed om at han først og fremst er tiltenkt en rolle sentralt på midtbanen. Han har en meget god skuddfot, og det blir interessant å se om han kan teste noen målvakter med knallharde langskudd den kommende sesongen. Jack Price har vært i klubben helt siden han var 9 år gammel. Han er like gammel som midtstopper Ethan Ebanks-Landell, og sammen har de to gått gradene i akademiet til Wolves. Han er ikke særlig høy, noe som ikke akkurat er en fordel som sentral midtbanespiller på aldersbestemte lag i England, men han har klart å nå helt opp til førstelaget, noe tidligere akademisjef Kevin Thelwell skal ha mye av æren for. Han er hurtig og flink til å flytte ballen rundt på midtbanen, og kommer helt sikkert til å få en del spilletid denne sesongen. Lee Evans ble hentet fra Newport County i januar i fjor, og var faktisk den eneste permanente signeringen Dean Saunders gjorde som Wolves-manager. Likevel fikk han ikke sin Wolves-debut før i august, og han scoret like så greit i den kampen. Han startet nesten halvparten av Wolves kamper forrige sesong, og kommer nok til å konkurrere med Price om spilletid denne sesongen også. David Davis, Jamie O’Hara og Tongo Doumbia kunne også ha gjort en jobb på midtbanen, men ingen av de skal være med i Jacketts planer. Davis er nok den som mest sannsynlig kan få spilletid, men det virker som at han blir sendt ut på lån.

Angrep:
Kevin Doyle var med på å rykke opp til Premier League med Queens Park Rangers i vår, og er samtidig en av de med høyest lønn i Wolverhampton Wanderers. Han har fått beskjed om at han ikke er med i planene til Kenny Jackett, og har derfor ikke fått være med Wolves på treningsleir i Irland. Det betyr dog veldig lite for Wolves, for i mine øyne er deres to andre spisser mer interessante enn Doyle. Nouha Dicko er født og oppvokst i Frankrike, spilte fotball for Strasbourg på seniornivå, før han ble hentet til Premier League av Wigan Athletic. I sine tre første sesonger i Wigan fikk han dessverre aldri sjansen i Premier League, men det ble en del cupkamper på spissen. Han ble etterhvert leid ut til Blackpool to ganger, hvor han under sitt første låneopphold var med på å tape play-off finalen mot West Ham United i 2012, før han gikk på lån til Wolves for å prøve å redde de fra nedrykk til League One. Etter at han rykket ned med Wolves, var han innom Rotherham United på lån i fjor høst, før Wolves hentet han permanent i januar. Han scoret først to mål i Wolves-combacket, og senere på våren scoret han tre mål da Wolves møtte hans tidligere klubb, Rotherham United. Han fikk med seg seksten kamper før sesongslutt, og scoret imponerende tretten mål. Klarer han ta med seg den formen inn i den nye sesongen, vil det ikke overraske meg om Dicko blander seg inn i kampen om toppscorertittelen i Championship. Den andre spissen Wolves har på topp er Leon Clarke, og hans karriere kunne man nesten laget film om. Han er født og oppvokst i Wolverhampton, og gikk gradene i akademiet til Wolverhampton Wanderers. Han debuterte på førstelaget i sesongen 2003/04 da Wolves var oppe i Premier League, men det ble bare cupkamper på han. Den sesongen endte med nedrykk, og grunnet skader på flere spisser fikk Clarke debutere i sesongåpningen i Championship i den påfølgende sesongen. I den neste serierunden svarte han med scoring i sin første ligakamp fra start mot Preston North End. Etter det gikk det nedover med Clarke i Wolves-trøya. En lite imponerende arbeidsmoral på banen, og lite profesjonell holdning utenfor banen ga han ikke særlig stor status blant Wolves-fansen, og i januar 2006 feiret han en scoring mot Plymouth Argyle ved å hysje til Wolves-supporterne. Det var ikke overraskende få personer som gråt da Clarke ble solgt til Sheffield Wednesday i januar 2007. Det han nok huskes best for fra hans tid i Wednesday er kampen mot Crystal Palace i siste serierunde i sesongen 2009/10. Begge lagene sto i fare for å rykke ned, men Clarke gjorde sitt beste for å passe på at det ikke skjedde da han utlignet like før pause. Dessverre feiret han scoringen med å sparke i et reklameskilt, noe som førte til at han brakk tåen og måtte forlate banen. Wednesday spilte til slutt uavgjort og rykket ned til League One. Han var innom flere klubber etter det, men kanskje best kjent er hans tid i Swindon Town hvor han havnet i en vanvittig krangel med daværende Swindon-sjef Paulo Di Canio. Den krangelen skjedde ved spillertunnelen etter et tap mot Southampton i ligacupen, og Di Canio ga beskjed etterpå at Clarke aldri kom til å spille for Swindon igjen. Forrige sesong imponerte han stort med femten mål for Coventry City, før han ble hentet til Wolves i januar. Dessverre ble det bare ett mål på Clarke i ligaen i vår, men han har virket frisk i treningskampene i sommer. I bakhånd har de Liam McAlinden, men jeg ser ikke bort fra at han blir leid ut denne sesongen. Han er ung, løpsvillig og fikk et minne for livet da han scoret kampens eneste mål da Wolves vant 1-0 borte mot MK Dons forrige sesong. Til den kampen hadde hele ni tusen Wolves-supportere tatt veien, og målet kom like før slutt. Sannsynligvis har McAlinden fortsatt gåsehud etter den scoringen som du kan se 1:30 ut i denne videoen her.

Trener:
Det å være Wolves-manager har i den siste tiden vist seg å være en tøff oppgave, men foreløpig har Kenny Jackett hatt få problemer med å temme ulveflokken på Molineux. Jackett er født og oppvokst i Watford, og tilbrakte ikke overraskende sin spillerkarriere i nettopp Watford. Allerede da han var tolv år gammel ble han en del av klubben, og debuten på førstelaget kom seks år senere i 1980. De neste ti årene spilte han fast for The Hornets, og fikk være med på store oppturer. Han var med på å rykke opp til øverste nivå i 1982, og spilte en viktig rolle på laget som kom på 2.plass på øverste nivå i første sesong etter opprykket. I 1984 spilte han i det som fortsatt er Watfords eneste FA Cup-finale, men dessverre tapte de den finalen mot Everton. Som med mange andre dyktige trenere, ble også Jacketts spillerkarriere av det korte slaget. Flere operasjoner i kneet hjalp ikke, og i 1990 ble han nødt til å legge skoene på hyllen, til tross for at han bare var 28 år gammel. På det tidspunktet hadde han over fire hundre kamper for The Hornets, og bare fem spillere har flere kamper enn Jackett for Watford. Han var også en viktig brikke på det walisiske landslaget, og hans debut med flagget på brystet kom tilfeldigvis i en 1-0 seier over Norge i 1982. Allerede før Jackett la opp som spiller, hadde han fattet interesse for treneryrket. Dette medførte at han allerede hadde tatt flere trenerkurs, og ble derfor en del av støtteapparatet på Vicarage Road. Ut på våren 1996 ble Jackett forfremmet til hovedtrener for førstelaget sammen med Luther Blissett, i mens Graham Taylor figurerte som General Manager. Watford rykket ned den sesongen, men Jackett ble manager for klubben i løpet av den kommende sommeren. De skulle da spille på nivå tre, men klarte ikke havne høyere enn 13.plass på tabellen. Etter den sesongen ble han degradert til assistent manager under Graham Taylor, noe som ga suksess. Watford klemte til med to strake opprykk, og Jackett var fortsatt assistent manager da de rykket ned fra Premier League i sesongen 1999/00. Etter den påfølgende sesongen mistet han jobben i klubben da Gianluca Vialli ble ansatt som ny manager, og turen gikk da videre til Queens Park Rangers hvor han ble assistent manager under Ian Holloway.

Etter tre år som assistent manager på Loftus Road, ble Jackett ansatt som ny manager i Swansea City i april 2004. I sin første fulle sesong rykket The Swans opp fra League Two under hans ledelse, og det gikk ikke lenge før han fikk sin kontrakt med den walisiske klubben forlenget. I første sesongen etter opprykket startet de fantastisk, og lå helt på toppen av tabellen etter halvspilt sesong. Dessverre sviktet formen utover våren, men de klarte likevel kapre en kvalifiseringsplass etter å ha havnet på en 6.plass. Der gikk de helt til finalen på Millennium Stadium etter å ha slått Brentford i semifinalen, men i finalen måtte de gi tapt mot Barnsley etter straffesparkkonkurranse. Tidligere på våren hadde de vunnet finalen i Football League Trophy etter å ha slått Carlisle United 2-1 på samme stadion, og Swans-fansen håpte nok at denne erfaringen skulle hjelpe de til ny seier i den mye viktigere finalen i mai. I sin tredje fulle sesong som manager for Swansea gikk det ikke like bra, og ustabile prestasjoner førte etterhvert til at Jackett mistet tillit fra både fans, media og styre. I februar 2007 valgte han til slutt å forlate managerjobben ettersom han ikke følte at han hadde støtte fra noen lenger, og ikke lenge etter ble han reservelagstrener i Manchester City. Et par måneder ut i sesongen 2007/08 forlot han City til fordel for London-klubben Millwall, som på det tidspunktet lå i League One. I sin første sesong havnet de helt nede på en 17.plass, men den påfølgende sesongen var mye mer positiv. De havnet på en fin 5.plass, og møtte Leeds United i semifinalen i playoffen. Der gikk de videre med 2-1 sammenlagt, og i finalen på Wembley ventet Scunthorpe United. Dessverre sørget nåværende Millwall-spiller Martyn Woolford for seier til The Irons med en sen scoring i den finalen, og Millwall måtte forberede seg på en ny sesong i League One. Det gjorde de bra, for de var med i kampen om direkte opprykk hele våren, men måtte til slutt nøye seg med en 3.plass og en ny play-off. Der slo de først ut Huddersfield Town, før en scoring av Paul Robinson mot Swindon Town i finalen sørget for opprykk til Championship.

I sin første sesong som Millwall-manager i Championship gikk det meget bra for Jackett & Co. The Lions var med i kampen om kvalifiseringsplass helt til siste serierunde, men endte til slutt opp med en meget respektabel 9.plass. I den påfølgende sesongen befant de seg for det meste i motsatt halvdel av tabellen, og lenge var de en soleklar kandidat for nedrykk til League One. Heldigvis klarte Jackett snu den vonde rekken med dårlige resultater, og takket være en flott sluttspurt endte de på en 16.plass med 57 poeng. Han fikk for øvrig tildelt prisen for månedens manager i april den våren, noe som sier litt om den flotte avslutningen på sesongen. I sesongen 2012/13 fikk Millwall-fansen oppleve litt av hvert. Frem til jul var løvene blant de beste lagene i Championship, og i slutten av november begynte man faktisk å diskutere muligheten for opprykk til Premier League. Det snakket ble imidlertid lagt på is etter at formen i ligaen var alt annet enn imponerende etter nyttår. Millwall dalte nedover på tabellen, men i FA-cupen hadde de suksess. Preston North End, Aston Villa og Luton Town ble slått ut i januar og februar, før Blackburn Rovers ventet i kvartfinalen. Etter 0-0 på The Den, var det duket for omkamp på Ewood Park. Der vant de 1-0 etter scoring av midtstopper Danny Shittu, og Millwall var dermed klar for semifinale på Wembley mot Wigan Athletic. Der ble det dessverre tap mot laget som etterhvert vant hele cupen, og da måtte alt fokus rettes mot ligaen. Fra å være med i toppen av tabellen etter høstsesongen, var plutselig løvene nå involvert i bunnstrid. Fire av de fem siste kampene endte med tap, og etter siste serierunde lå Millwall bare to poeng over Peterborough United som rykket ned. Etter sesongslutt valgte han å forlate Millwall ettersom han trengte nye utfordringer, samtidig som han mente at London-klubben trengte nye ideer. Turen gikk da videre til Wolverhampton Wanderers som han ledet til opprykk til Championship på første forsøk. Han har tidligere prestert meget bra i Championship i korte perioder, men slitt med å holde et lag stabilt gode over en hel sesong. Det har han nå fått erfare i League One med Wolves, og kanskje er den erfaringen det som skal til for å lede Wolves tilbake i Premier League allerede denne sesongen.

Overganger:
Ulvene har vært fornuftige på overgangsmarkedet denne sommeren. De har beholdt samtlige spillere som var med på å rykke opp til Championship, og det kommer til å satses på de samme spillerne denne sesongen. I tillegg har de fått hentet inn Tommy Rowe som tidligere har vist at han klarer seg bra på dette nivået, og som kan spille i mange posisjoner. Vingen Rajiv van La Parra er en meget spennende mann, som potensielt kan bli en meget underholdene spiller å følge med på denne sesongen. Det blir spennende å se hvem av spillerne som ikke var med på opprykket forrige sesong, som eventuelt kan få muligheten denne sesongen. Da tenker jeg først og fremst på spillere som Kevin Doyle, Stephen Ward, Jamie O’Hara, Roger Johnson osv. Mest sannsynlig vil de alle forsvinne før vinduet stenger.

Overgangsoversikt:
Inn: Tommy Rowe (Peterborough United), Rajiv van La Parra (Herenveen)
Ut: George Elokobi(Kontrakt utløpt), Jack Cassidy (Utlånt til Notts County), Zeli Ismail (Utlånt til Notts County), Kortney Hause (Utlånt til Gillingham)

Treningskamper:
11.juli: Cheltenham – Wolverhampton Wanderers 1-3 (Sako, Edwards, Clarke)
14.juli: Shamrock Rovers – Wolverhampton Wanderers 1-4 (McAlinden, Dicko, Clarke, Sako)
16.juli: Bohemians – Wolverhampton Wanderers 1-3 (Clarke x2, Dicko)
22.juli: Peterborough United – Wolverhampton Wanderers 2-2 (Edwards, Clarke)
26.juli: Crewe Alexandra – Wolverhampton Wanderers 0-1 (Dicko)
29.juli: Oxford United – Wolverhampton Wanderers 0-1 (Clarke)
2.august: Wolverhampton Wanderers – Celta Vigo 1-1 (Dicko)

Styrker/Svakheter:
Pluss:
+ Har ikke mistet noen som var med på opprykket. Er derfor samspilte og har en god sammensveiset tropp. 
+ Svært mange målfarlige spillere som Bakary Sako, Nouha Dicko, Michael Jacobs, David Edwards og James Henry.
+ Kommer fra en fantastisk sesong i League One og kan spille med lave skuldre fra første spark på ballen.
Minus:
– Carl Ikeme var god forrige sesong, men har tidligere vært veldig skadeplaget. Samtidig vil han få mer å gjøre denne sesongen, og jeg er litt i tvil om at han er god nok til å vokte buret for et lag i toppen av tabellen.
– Spissplassen. Jeg har stor tro på Nouha Dicko, men han har ikke overbevist på dette nivået før, samtidig som hans konkurrent på topp, Leon Clarke, slet veldig med å finne nettmaskene etter at han ble hentet i januar. 
– Selv om Wolves har god dekning i alle posisjoner, er jeg litt usikker på kvaliteten på reservene. Spesielt i forsvarsrekken kan det bli problematisk dersom noen pådrar seg skader. 

Vurdering:
Kanskje litt vågalt tips, men jeg kunne faktisk gått høyere med Wolves i årets tabelltips. Jeg har svært stor tro på at Kenny Jackett skal klare piske ut det beste av dette Wolves-laget for andre år på rad, og blir veldig skuffet dersom ulvene ikke klarer blande seg inn i toppen denne sesongen. De seilte gjennom forrige sesong på imponerende vis, til tross for store utskiftninger, og nå har laget blitt enda mer sammensveiset, noe som lover meget bra for alle Wolves-fans. De har god dekning i alle posisjoner, og det faktum at de har fått lov til å beholde alle spillerne som var med på opprykket, er en fordel som man ikke skal undervurdere. De er fulle av selvtillit, og selv om man ikke skal legge for mye vekt på treningskampene, har de sett meget friske ut i sesongoppkjøringen så langt. Flere lag har tidligere rykket opp til Premier League på første forsøk etter å ha kommet opp fra League One, og jeg vil ikke bli overrasket dersom Wolverhampton Wanderers er det neste laget som klarer den bragden. Sultne og selvsikre ulver havner på 5.plass i årets tabelltips.

Spådom: 5.plass