Klubbinfo
Lagnavn: Leeds United Association Football Club
Kallenavn: The Whites/United/The Peacocks
Stiftet: 1919
Hjemmebane: Elland Road (37,890)
Eier: Massimo Cellino
Tabellplassering i fjor: 15.plass
Tabelltips forrige sesong: 15.plass
Årets spiller forrige sesong: Alex Mowatt

Vurdert av: Eirik Aase

Lørdag 14 februar fikk Leeds United besøk av bunnlaget Millwall. Et oppgjør som i lang tid har vært preget av uheldige scener utenfor banen på grunn av aggressive supportere i begge leire. Heldigvis var det ikke supporterbråk som havnet i fokus denne dagen, og det skulle vel bare mangle med tanke på at kampen ble spilt på selveste valentinsdagen. På banen vant Leeds 1-0 uten å imponere noe nevneverdig. Likevel var det en meget positiv atmosfære blant Leeds-supporterne utenfor Elland Road den ettermiddagen, og æren for det skal fire unge gutter ha.

Selv om tre poeng var forventet, var det noe helt spesielt over seieren mot Millwall. Daværende hovedtrener Neil Redfearn hadde valgt å gi de fire akademiproduktene Alex Mowatt, Sam Byram, Charlie Taylor og Lewis Cook sjansen fra start. Et vågelig, men meget smart valg av tidligere akademisjef Redfearn. Flere ganger kombinerte de fire ungkalvene sammen på flott vis, og den store helten den dagen ble Alex Mowatt med sin frisparkscoring som sikret tre poeng.

I en tid hvor Leeds alt for ofte fremstår som et eneste stort sirkus, er disse unge talentene livsviktige for en storklubb som hele tiden drømmer om å returnere til øverste nivå i engelsk fotball. Et nivå som både de selv og mange andre føler de hører hjemme på. Det er lettere å glemme de stadige trenersparkingene til Massimo Cellino dersom man har noen spennende talenter på vei opp. Det er lettere å glemme at Cellino bruker mer tid i rettsalen enn på Elland Road når man har lokale gutter som endelig kan løfte Leeds til gamle høyder. Det er lettere å glemme de mange minuspoengene og årene med økonomisk rot når man har spillere som blir sammenlignet med noen av klubbes største profiler noensinne.

Dette vet Leeds veldig godt, og derfor har de gjort det de kan for å bygge videre på den optimismen som deres nye juveler har skapt. Da de startet salget av sesongkort foran årets sesong laget de en stor plakat med bilde av et lag som hadde tatt oppstilling på banen. Spillerne hadde ryggen til kamera, og bakpå draktene kunne man se store navn som Billy Bremner, Norman Hunter og Eddie Gray. Selv pubeier og innehaver av verdens hardeste skudd, Peter Lorimer, hadde fått plass på plakaten. Helt til høyre i bildet og på slutten av rekken sto det fire unge gutter. Bakpå draktene sto det ”2 Byram”, ”23 Cook”, ”21 Taylor” og ”27 Mowatt”.

Det er liten tvil om at de fire ungguttene har store sko å fylle, men det er forståelig at både klubben og supporterne har store forventninger. Sam Byram slo gjennom på førstelaget for tre sesonger siden, og fra sin høyrebackposisjon tok han Championship med storm. Hans spillestil kan best sammenlignes med Gareth Bale, og derfor var det ingen overraskelse at han etter hvert fikk en mer offensiv rolle uten på kanten. Etter en skuffende andresesong som ble preget av skader og ujevne prestasjoner, slo Byram tilbake igjen forrige sesong. I sommer har han vært på ønskelisten til flere klubber i Premier League, men eier Massimo Cellino skal ha gitt klar beskjed om at han ikke er til salgs.

Alex Mowatt var i mine øyne den aller beste spilleren på et Leeds-lag som til slutt havnet på en 15. plass på tabellen forrige sesong. Både fra venstrekanten og sentralt på midtbanen var han alltid et uromoment for motstanderen med sin herlige drivkraft og farlige langskudd. Han gjør hele tiden kloke valg med ballen, og spiller med en ro som tilsier at han kunne ha vært 35 år gammel. Forrige sesong endte Mowatt opp med 9 scoringer i ligaen, og det er ingenting som tyder på at han ikke kan gjøre det enda bedre neste sesong.

Charlie Taylor er ikke den mest talentfulle av firkløveren, men han er eier Massimo Cellinos egen gullkalv. I januar la Derby County inn bud på venstreback Stephen Warnock, og Cellino valgte å selge han uten å gi beskjed til hovedtrener Neil Redfearn. Cellino hadde nemlig sett Taylor i aksjon flere ganger, og mente at tiden nå var moden for han til å ta steget opp. Taylor tok utfordringen med strake armer, og har ikke sett seg tilbake siden. Både fra venstrebacken og på venstrekanten har han levert strålende prestasjoner, og er nå en veldig viktig del av førstelaget.

Lewis Cook er den yngste av de fire, og utvilsomt den spilleren med størst potensial. Den 18 år gamle sentrale midtbanespilleren imponerte stort under fjorårets sesongoppkjøring, og fikk sin førstelagsdebut allerede i sesongåpningen mot Millwall. Totalt fikk han hele 37 kamper i serien, og man trenger ikke se lenge på Cook før man vet at Leeds har en kommende stjerne på laget. Med sine fantastiske tekniske ferdigheter, herlige driv og imponerende arbeidskapasitet har han ingen problemer med nivået i Championship. Cook har allerede en håndfull landskamper for diverse engelske ungdomslandslag, og det vil nok ikke overraske noen om han løper ut på Wembley med tre løver på brystet om noen år.

Etter at den tidligere Lillestrøm- og Viking-treneren Uwe Rösler ble ansatt som ny hovedtrener i Leeds United, omtalte han det å få jobbe med klubben store talenter som en av de viktigste grunnene til at han valgte å ta jobben. Nå gjenstår det å se om Rösler kan få det beste ut av sine unge disipler, samtidig som han klarer opprettholde et godt arbeidsforhold med den eksentriske eieren Massimo Cellino. Dersom han klarer det, vil Leeds-fansen ha mye å glede seg til det neste året. Det er nemlig ingenting som ville gledet de trofaste supporterne på Elland Road mer enn om et par lokale unggutter skulle skyte klubben opp til Premier League i mai neste år.

Keeper

I fjor sommer ble en italiener ved navn Marco Silvestri hentet til klubben fra Chievo Verona. Han hadde nylig hatt et lite låneopphold hos Cagliari, hvor han blant annet hadde voktet buret i sesongens siste kamp mot selveste Juventus. Det var vanskelig å vite hva man kunne forvente av den 24 år gamle italieneren, men man fikk fort se hva han hadde å by på. Allerede i hjemmedebuten mot Middlesbrough viste han seg fint frem da han holdt nullen. Senere i sesongen leverte han en av de råeste keeperprestasjonene på lang tid i Championship da Leeds nok en gang holdt nullen mot Middlesbrough. Det er liten tvil om at Silvestri er en av signeringene Massimo Cellino har truffet best med, og hovedpersonen selv skal visstnok trives veldig godt i Leeds. Selv om Alex Mowatt stakk av med prisen for årets spiller i klubben, kan ikke Silvestri ha vært langt bak. Han leverte nemlig prestasjoner på et bra nivå hele sesongen, og kommer nok til å gi Leeds-supporterne mye å juble for denne sesongen også.

Dersom Silvestri skulle være skadet har Leeds hentet to nye målvakter i sommer som backup. Ross Turnbull husker nok de fleste fra hans tid i Chelsea. Selv om han ikke fikk mye spilletid på Stamford Bridge, kan han likevel skryte av å ha vunnet FA Cupen to ganger, samt Europa League og Champions League én gang. Det er det ikke mange i Championship som kan. Turnbull er en av mange spillere som har hatt æren av å gå gradene i Middlesbroughs akademi, og i 2008 ble han kåret til årets unge spiller hos rødtrøyene. Nå er Turnbull 30 år gammel og vil nok spille annenfiolin på keeperplassen hos Leeds. I tillegg til Turnbull ble også Charlie Horton hentet inn i juni. Den amerikanske keeperen har flere ungdomslandskamper for USA, og kommer fra ligarival Cardiff City. Dersom du synes navnet høres kjent ut, er det muligens fordi han var innom Sogndal i vår.

Forsvar

Ikke bare har Leeds United en forsvarsspiller med et av de kuleste navnene i Championship, Sol Bamba er også en av de bedre ferdighetsmessig også. Mange husker nok godt den 30 år gamle ivorianske stopperen fra hans tid i Leicester City, men etter et par sesonger i utlandet fikk vi i januar endelig Bamba tilbake i Championship igjen. Hans kraftfulle spillestil, herlige taklinger og utrolige duellstyrke er egenskaper som gjør at han raskt sikrer seg en plass i supporternes hjerter. I flere kamper i vår fikset Bamba poeng nærmest på egenhånd grunnet sine viktige inngripener, og selv om han bare scoret ett mål, var han alltid en trussel på offensive dødballer. Etter sesongslutt hersket det stor usikkerhet vedrørende Bambas fremtid, ettersom han bare var på lån fra Palermo. Heldigvis kunne Leeds-fansen puste lettet ut i slutten av juni da det ble bekreftet at Bamba hadde blitt hentet permanent til klubben. Det er en signering som kan vise seg å være svært viktig denne sesongen.

Ved siden av Bamba i midtforsvaret er det Giuseppe Bellusci og Liam Cooper som skiller seg ut. Førstnevnte ble hentet til klubben i fjor sommer fra Catania, og fikk 30 kamper i ligaen for Leeds i sin debutsesong på Elland Road. I 2009 spilte midtstopperen for Italias U21-landslag sammen med blant andre Mario Balotelli, men det er ingen hemmelighet at Bellusci er et godt stykke unna landslagsfotball i dag. Den 25 år gamle stopperen hadde alt annet enn en rolig debutsesong i Yorkshire, og flere husker nok godt da han ble beskyldt for rasistiske utsagn rettet mot Cameron Jerome. Totalt ble det 13 gule kort og 2 røde kort på Bellusci, og det spørs om han klarer styre seg neste sesong med tanke på Uwe Röslers aggressive spillestil.

Liam Cooper ble hentet fra Chesterfield i fjor sommer, og avsluttet faktisk sin første sesong i Leeds med kapteinsbindet på armen. 23-åringen viste flere gode sider av seg selv forrige sesong, og flere ganger så man hvor flink han var til å lese spillet. Det er liten tvil om at Cooper kommer til å gi Bellusci god konkurranse om stopperplassen denne sesongen, men bak de tre nevnte stopperne finnes det også noen interessante unge alternativer. Ross Killock og Jake Skelton har begge gått gradene i klubbens akademi, og man skal ikke se bort fra at de kan få spilletid denne sesongen.

På høyrebacken tror jeg vi vil få se mye av Gaetano Berardi denne sesongen. Sam Byram ser ut til å bli foretrukket i en mer offensive rolle på banen, og da er bordet dekket for den sveitsiske høyrebacken som ble hentet fra Sampdoria i fjor sommer. 26-åringen var med på å rykke opp til Serie A i Italia via play-off med både Brescia og Sampdoria, og det er en erfaring som kan komme godt med denne sesongen. Forrige sesong måtte Berardi spille en del på venstrebacken, men jeg synes han virker bedre på høyresiden. Nå ser han ut til å få mer spilletid på høyrebacken, og da tror jeg man kan få se mye bra fra spilleren som faktisk har én landskamp for det sveitsiske landslaget.

Skulle Berardi være skadet eller foretrukket på venstrebacken, vil Scott Wootton kunne steppe inn. Ingen Leeds-spillere hadde flere kamper på høyreback forrige sesong enn Wootton, og det blir interessant å se hva slags planer Uwe Rösler har for han denne sesongen. Wootton kommer fra Manchester Uniteds akademi, men fikk bare cupkamper for de røde djevlene. Før den tid var han faktisk innom Liverpools akademi et par sesonger. Wootton må likevel passe seg ettersom den talentfulle unggutten Lewie Coyle har store planer om å få spilletid på førstelaget denne sesongen. 19-åringen skrev under på en ny kontrakt i sommer, og har imponert under sommerens sesongoppkjøring.

På motsatt back er det ikke lenger så mange alternativer. Charlie Taylor fikk mye spilletid på både backen og vingen forrige sesong, men akkurat nå er han strengt tatt det eneste alternativet Leeds har på venstrebacken dersom Berardi skal figurere på høyrebacken. Derfor ser jeg for meg at den talentfulle 21-åringen kommer til å sparke i gang sesongen som venstreback under Uwe Röslers ledelse. Taylor har i likhet med flere av sine medspillere kommet opp fra Leeds imponerende akademi, og fikk sitt gjennombrudd på seniornivå i sesongen 2013/14 da han var på lån hos Fleetwood Town. Da Stephen Warnock ble skadet og solgt i januar, grep Taylor sjansen med begge hendene. Han leverte imponerende prestasjoner hele vårsesongen, og har nå blitt en viktig førstelagsspiller. Jeg gleder meg stort til å følge Taylors utvikling videre.

Midtbane

Uwe Rösler har ikke lagt skjul på at han har planer om å la Leeds United spille en 4-3-3 formasjon denne sesongen, selv om han eksperimentert litt for å kunne ha 3-5-2 som backup. Uansett gir det tre plasser sentralt på midtbanen, og to av de plassene er selvskrevne. Alex Mowatt var et av få lyspunkt i sesongen 2013/14, og forrige sesong tok han enda flere steg. Midtbanespilleren som kom til klubben da han var 9 år gammel, var lagets beste spiller forrige sesong i en alder av 20 år. Flere Premier League-klubber har sirklet rundt han som gribber de siste månedene, men Leeds har ingen planer om å selge. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket da han ikke ble tatt ut på Englands U21-landslag i sommer, men det vil han garantert bli denne sesongen. Mowatt har en flott pasningsfot, bra overblikk og god teknikk. Han utviser en stor ro når han har ballen i føttene, og har det som trengs for å slå den perfekte pasningen. Med sin gode venstrefot kan han også være en stor trussel på offensive dødballer og andre ganger han er i skuddhold. Forrige sesong ble det 9 ligamål på Mowatt, og jeg ser ingen grunn til at han ikke kan forbedre det denne sesongen.

Lewis Cook er den andre spilleren man må se opp for på midtbanen til Leeds. 18-åringen er født og oppvokst i York, men har spilt fotball på Leeds ungdomsakademi. Allerede da han var 15 år gammel fikk han spilletid for U18-laget til Leeds, og man så tidlig at det var noe helt spesielt med denne gutten. De siste årene har det blitt haugevis med ungdomslandskamper for England, før det ble debut på førstelaget til Leeds i fjor høst. Etter det har han vært en viktig brikke på laget til Leeds, og i skrivende stund fremstår han for meg som et av de største talentene i engelsk fotball. Den vurderingen er jeg langt fra alene om, noe man fikk se da Cook ble kåret til årets lærling i Championship i vår. Den prisen fikk han blant annet for sitt store talent, gode holdninger og imponerende skolearbeid. Cook er en spiller man garantert vil få høre mye om i årene som kommer, og hans herlige tekniske ferdigheter og evne til å passere spillere gjør han til en attraksjon allerede nå.

Ved siden av Lewis Cook og Alex Mowatt vil Tom Adeyemi, Tommaso Bianchi og Luke Murphy kjempe om en plass. Sistnevnte tok et lønnskutt for å fortsette i klubben da han skrev under på en ny kontrakt i sommer. Han ble hentet fra Crewe Alexandra sommeren 2013, og ble på det tidspunktet sett på som den kanskje beste midtbanespilleren i League One. Hos Leeds har han ikke klarte å briljere på samme måte, men man har likevel sett at det bor mye fotball i Murphy. Som for eksempel da han storspilte i januar i år, og samtidig klemte til med et par viktige scoringer. Tommaso Bianchi ble hentet fra Sassuolo i fjor sommer, og fikk 24 kamper i ligaen for Leeds forrige sesong. I sommer har det virket som om Uwe Rösler har troen på Bianchi, selv om jeg personlig ikke er spesielt imponert. Tom Adeyemi er en midtbanespiller som fikk seg en knekk da han gikk til Cardiff City i fjor. Han hadde gjort sakene sine bra i Birmingham City, men i Wales ble han aldri noen suksess. Han er god både bakover og fremover på banen, og jeg ser ikke bort fra at han kan få et løft igjen under Uwe Röslers ledelse.

I tillegg til de som har blitt nevnt har Leeds også ungguttene Kalvin Phillips, Chris Dawson og Casper Sloth på bok. Sistnevnte er den eldste av de tre med sine 23 år, men har ikke slått til etter han ble hentet fra Aarhus i fjor sommer. Han fikk aldri mye tillit av Neil Redfearn, men i sommer har han fått prøve seg litt overalt på midtbanen av Uwe Rösler. Chris Dawson er et spennende talent, men han fikk dessverre ikke være med på sommerens treningsleir i utlandet. Kalvin Phillips fikk vi ble kjent med forrige sesong da han scoret i 1-2 tapet mot Cardiff City i vår. Han er en av flere spillere som har imponert sin nye sjef i sommer, og selv om konkurransen på midtbanen er hard, vil det ikke overraske om Phillips får en del spilletid i år.

Angrep

Med flere spillere på midtbanen velger jeg å ta vingene inn under angrepskategorien. Sam Byram er mannen å se opp for på høyrevingen når sesongen sparkes i gang. Helt siden hans fantastiske gjennombrudd i sesongen 2012/13 har man ventet på at Byram skal ta det neste steget opp, men foreløpig har det latt vente på seg. Dårlig form og skader har ødelagt en del på veien, som for eksempel i sesongen 2013/14 da han bare fikk 25 kamper i ligaen. Forrige sesong fikk man endelig se Byram slik som man ønsker å se han, og jeg har sjeldent hatt større forventninger til Leeds akademiprodukt enn det jeg har foran årets sesong. Tidligere har man kunnet dra sammenligninger til Gareth Bale med tanke på spillestil, og denne sesongen håper jeg det kommer tydeligere frem når han ser ut til være foretrukket i en offensiv rolle. Selv om man har snakket om Byram i flere år, er det viktig å ikke glemme at han bare er 21 år gammel. Han har fortsatt mange år å forbedre seg på, og forhåpentligvis vil han levere sin beste sesong noensinne det kommende året.

Med Byram spikret på høyrekanten, blir det interessant å se hvem som kommer til å spille på venstresiden. I hele sommer har Uwe Rösler uttalt at klubben er på jakt etter en ny venstreving, og det er ikke så rart med tanke på de få alternativene tyskeren har å velge mellom. Charlie Taylor spilte der en del i vår, og kan muligens få sjansen der i høst også. Casper Sloth har blitt testet ut på venstrevingen i sommer, men jeg tviler litt på om han kan utrette noe der i år. Soulaymane Doukara viste ved et par anledninger forrige sesong at han kan skape trøbbel for motstanderne med sin imponerende fysikk, men det er først og fremst på topp han har fått spilletid. Lee Erwin kan være en joker i denne posisjonen når sesongen sparkes i gang. Den skotske angrepsspilleren ble hentet fra Motherwell i sommer, og har flere ungdomslandskamper for det skotske landslaget. Han er stor og rask, og kan muligens gjøre en god jobb på kanten. Uansett er dette en posisjon Leeds bør forsterke før vinduet stenger.

Helt på topp har Massimo Cellino åpnet lommeboken for å få inn kvalitet. Det har resultert i en av mine favorittspisser i Championship nå skal spille i den flotte hvite drakten til Leeds United. Chris Wood fikk knapt kjenne lukten av gress i Premier League forrige sesong, noe som førte til at Leicester-spissen ikke hadde noen problemer med å forlate revehiet i sommer. Flere klubber sto klare med sjekkheftet, men det var til slutt Leeds som klarte få fisken i land. Den høye og kraftige spissen som har VM-erfaring og 39 landskamper for New Zealand, har vært innom en haug med Championship-klubber på lån de siste årene. Hans mest vellykkede sesong hittil kom i 2012/13 da han først scoret 11 mål på 19 kamper for Millwall frem til jul, før han avsluttet sesongen med 9 mål på 20 kamper for Leicester City etter jul. Klarer han finne tilbake til den formen vil Leeds ha meget gode kort på hånd denne sesongen.

Med tanke på hvor mye penger hvittrøyene la på bordet for å sikre seg Wood, så vil det nok bli vanskelig for spillere som Mirco Antenucci, Steve Morison og Lewis Walters å få mye spilletid. Mirco Antenucci ble Leeds toppscorer i sin første sesong på Elland Road med 10 mål i ligaen. Det kunne nok fort blitt flere scoringer på Antenucci hadde det ikke vært for en kontroversiell sak som plutselig dukket opp i vår. Hovedtrener Neil Redfearn skal visstnok ha fått beskjed om å ikke bruke Antenucci, ettersom han hadde en klausul som ville tre i kraft dersom han scoret 12 mål i sin første sesong. Hadde han scoret 12 mål ville han automatisk fått forlenget kontrakten sin med ett år, men selv om Redfearn valgte å bruke Antenucci, klarte ikke den italienske spissen komme opp i 12 scoringer. Steve Morison har nå blitt 31 år gammel, og det spørs om den tidligere Norwich City-spissen kommer til å tilføre Leeds noe spesielt denne sesongen. Dersom han likevel skulle få en del spilletid, vil The Peacocks kunne nyte godt av hans imponerende duellspill, men scoringer blir det dog sjeldent fra Morison. Lewis Walters er en Leeds-supporter som har gått gradene i klubbens akademi. 20-åringen har vært med førstelaget i sommer, og på den tiden har han allerede rukket å imponere Uwe Rösler.

Trener

Leeds United starter sesongen med en spennende manger som de fleste i Norge kjenner godt fra før. Uwe Rösler er født og oppvokst i Øst-Tyskland, og spilte sin ungdomsfotball i 1.FC Lokomotive Leipzig. Etter et par kamper for førstelaget, gikk turen videre til BSG Chemie Leipzig. Han fortsatte sin fotball i Øst-Tyskland de neste sesongene med spill for 1.FC Magdeburg og Dynamo Dresden, før han krysset landegrensen for å spille for 1.FC Nurnberg etter at muren hadde falt. Etter to år i klubben fra Bayern, fortsatte eventyret i England med Manchester City. Overgangen til engelsk fotball var noe han gledet seg voldsomt til, ettersom han hadde vært veldig fascinert av fotballkulturen på balløya. Det hele stammet fra den gangen Rösler var på fotballskole i Leipzig som 11-åring. Der hadde de lydopptak fra engelske fotballkamper, og når Rösler fikk høre det var han solgt.

I Manchester tilbrakte han fire sesonger, og scoret 74 mål på 176 kamper. I løpet av sin tid med den engelske storklubben rakk han både å bli kåret til årets spiller, samt bli klubbens toppscorer ved to anledninger. I 1998 returnerte han hjem til Tyskland for å spille for 1.FC Kaiserslautern og senere Tennis Borussia Berlin. før han igjen returnerte til England i 2000 da Southampton sikret seg hans tjenester. En kombinasjon av skader og formsterke konkurrenter gjorde at Rösler aldri fikk det til med klubben fra sørkysten. Det eneste man kanskje husker noe særlig av fra hans tid med Southampton er at han scoret det siste målet på The Dell. Det skjedde da de møtte Brighton & Hove Albion i en treningskamp etter sesongslutt.

I sesongen 2001/02 ble han først lånt ut til West Bromwich Albion før han igjen vendte nesen hjem til tysk fotball. SpVgg Unterhaching hentet Rösler i januar 2002, og der fikk han være med på å rykke opp til 2.bundesliga. I stedet for å bli med de opp en divisjon, valgte Rösler å reise til Norge for å spille for Lillestrøm. Han fikk en fantastisk start på sin Lillestrøm-karriere, og scoret ti mål på de elleve kampene han fikk før sesongslutt. Starten av neste sesong var derimot alt annet enn bra, og det av helsemessige årsaker. Etter å ha senket Bodø/Glimt i første serierunde, ble han diagnosert med kreft. Legene hadde funnet en svulst i brystet, og Rösler ble nødt til å legge opp som fotballspiller.

Til tross for at kona til Rösler på et tidspunkt fikk beskjed om at han hadde så lite som 5% sjanse til å overleve, klarte tyskeren å bli frisk igjen. Hans første erfaring innenfor treneryrket kom to år senere da han fikk jobben som hovedtrener for Lillestrøm. De satset knallhardt på den tiden, og kanarifuglene forventet å være med helt i toppen av tabellen. I løpet av de to neste sesongene ledet han Lillestrøm til to strake fjerdeplasser, samt finale i cupen og Royal League. Dette var ikke godt nok for et kravstort LSK-styre, og Rösler ble nødt til å finne seg en ny arbeidsgiver.

Bare noen uker senere ble han presentert som ny hovedtrener for Viking FK. De hadde nylig unngått nedrykk med et nødsskrik, men forventningene var likevel store i oljebyen. I sin første sesong med Viking ledet han de til en imponerende 3.plass. Den påfølgende sesongen var helt grei, men en 6.plass imponerte ikke de høye herrer i Stavanger noe særlig. Da laget skuffet i Röslers tredje sesong på Viking Stadion, ble både han og klubben enig om å gå hver sin vei. Etter et halvt år som arbeidsledig, fikk han i oppdrag å redde Molde fra nedrykk etter en forferdelig start på sesongen. Den jobben gjorde han utmerket, og på sesongens åtte siste kamper tapte de ikke en eneste gang. Etter sesongslutt forlot han klubben da de hentet inn Ole Gunnar Solskjær som ny hovedtrener, men Rösler kunne definitivt forlate rosenes by med hevet hode.

Etter nesten seks år som trener i norsk fotball, gikk turen over til England. Sommeren etter at han var ferdig i Molde ble han hentet til Griffin Park i London for å lede daværende League One-klubb Brentford. Han skrev under på en toårskontrakt og gjorde det bra fra start av. I sin første sesong med The Bees havnet de på en respektabel 9.plass, men ting skulle gå enda bedre i den påfølgende sesongen. De kjempet helt i toppen av tabellen helt frem til siste serierunde, da de på dramatisk vis rotet bort opprykk til Championship på overtid. De møtte tabellnabo Doncaster Rovers hjemme på Griffin Park, og Brentford måtte ha seier for å sikre seg opprykk, hvis ikke ville Donny rykke opp. På overtid fikk Brentford straffespark på stillingen 0-0, men utrolig nok klarte den innleide Fulham-spissen Marcello Trotta sende straffesparket i treverket. Donny snappet opp returen og den påfølgende kontringen resulterte i scoring.

Brentford måtte dermed spille play-off for å kunne rykke opp til neste øverste nivå, men der tapte de i finalen mot lille Yeovil Town. Etter mye aktivitet på overgangsfronten i fjor sommer, satte han i sammen et spennende lag i et forsøk på å hevne den uheldige avslutningen på sesongen 2012/13. Brentford hang med i toppen av tabellen gjennom høsten, men i desember valgte Rösler å forlate klubben til fordel for Wigan Athletic. Der fant han seg fort til rette, og i sin første sesong på DW Stadium ledet han The Latics til semifinale i play-off. Der ble det exit mot Queens Park Rangers, men de gode resultatene utover våren gjorde Wigan til en av opprykksfavorittene forrige sesong. På en eller annen måte feilet Rösler & Co fra starten av sesongen, og i november ble tyskeren nødt til å forlate klubben.

Etter et halvt år som arbeidsledig valgte Rösler å slå til da Leeds United kom på banen, dette til tross for en eksentrisk eier som er glad i å sparke sine managere. I sommer har han hatt stort fokus på å lage et bra samhold i spillergruppen, samtidig som han prøver å få spillerne til å forstå den typen fotball Rösler ønsker at de skal spille. 4-3-3 og hardt press uten ball er to kjennetegn ved denne spillestilen, og med tanke på de unge og raske spillerne Rösler har til rådighet denne sesongen, skal man ikke se bort fra at det kan bli en bra kombinasjon.

Overganger

Uwe Rösler har hatt en brukbar sommer på overgangsmarkedet. Jeg er usikker på hva slags rolle spillere som Charlie Horton og Lee Erwin kommer til å spille denne sesongen, men uansett er det ikke noen risiko i å hente de til klubben. Chris Wood har ikke vært helt i form de siste sesongene, men har vist før at han kan prestere bra på dette nivået. Klarer han finne tilbake til gammel form, vil han kunne være en fantastisk signering. Tom Adeyemi er en brukbar signering, men det vil overraske meg om han løfter laget betraktelig. Det gjør derimot Sol Bamba basert på vårsesongens prestasjoner, og signeringen av Bamba er det desidert viktigste Leeds har gjort i sommer. I mine øyne virker Leeds styrket etter sommerens handletur, men de må virkelig få på plass en venstreving før vinduet stenger.

Overgangsoversikt:
Inn:
Charlie Horton (Cardiff City)
Lee Erwin (Motherwell)
Chris Wood (Leicester City)
Sol Bamba (Palermo)
Tom Adeyemi (Lån fra Cardiff City)
Ross Turnbull (Barnsley)

Ut:
Alex Cairns (Kontrakt utløpt)
Rudy Austin (Kontrakt utløpt)
Stuart Taylor (Kontrakt utløpt)
Zac Thompson (Kontrakt utløpt)
Michael Tonge (Kontrakt utløpt)
Dan Atkinson (Kontrakt utløpt)
Andy White (Rotherham)
Billy Sharp (Sheffield United)

Treningskamper
10.juli: Harrogate Town – Leeds United 1-1 (Morison)
15.juli: York City – Leeds United 1-1 (Byram)
15.juli: Tadcaster Albion – Leeds United 0-3 (Antenucci, Sharp, Doukara)
21.juli: Leeds United – Eintracht Frankfurt 1-2 (Morison)
25.juli: Leeds United – Hoffenheim 1-2 (Adeyemi)
1.august: Leeds United – Everton 2-0 (Mowatt, Wood)

Styrker/Svakheter

Pluss:
+ En meget talentfull tropp. Flere unge spillere som holder høyt nivå.
+ Positiv stemning i klubben. Det virker som om det er et godt samhold mellom spillerne. Det er noe man ikke skal undervurdere i denne ligaen.
+ Uwe Rösler feilet i fjor høst, men det han viste i Brentford og i starten hos Wigan Athletic var overbevisende. Jeg tror hans spillestil vil passe bra sammen med spillerne han har til rådighet. 

Minus:
– Massimo Cellino. Man vet aldri hva man kan få servert fra denne mannen. Selv når det går bra på banen kan han ødelegge.
– Veldig ung tropp. Skal man kjempe i toppen er det viktig med rutine. I skrivende stund er det bare Sol Bamba som har passert 30 av de faste på laget.
– Forventningspress. Hele byen forventer at Leeds skal kjempe helt i toppen av tabellen, selv om de fleste andre lagene i toppen har bedre tropper og bruker mer penger enn Leeds. 

Vurdering:
Som vanlig er det stor optimisme å spore blant de trofaste Leeds-supporterne. Klubben er stor og antallet norske supportere er imponerende. Det er liten tvil om at Leeds er en klubb som hører hjemme på det øverste nivået, men spørsmålet er om de kan klare det denne sesongen. Troppen er ikke like god som den flere av motstanderne har å vise til, mens gjennomsnittsalderen på laget er veldig lav. Det kan gjøre det vanskelig å prestere i toppen over en hel sesong, men samtidig er det en av de tingene som gir Leeds-supporterne grunn til å være optimistiske.

Det er nemlig lenge siden man har sett så mange spennende talenter slå gjennom på samme tid, og ingenting hadde vært artigere enn om disse unge spillerne kunne sørge for at klubben hadde tatt turen opp til Premier League. Med Uwe Rösler på sidelinjen er det faktisk mulig, men hans dårlige høstsesong med Wigan Athletic gjør meg usikker. Jeg tror opprykksdrømmen må vente litt til for Leeds-supporterne, men at de kommer til å være med i kampen om play-off. Når det er sagt synes jeg Yorkshire-klubben har bedre mulighet til å kjempe i toppen av tabellen, enn hva de har hatt de siste sesongene. Derfor kan det fort bli en veldig interessant sesong på Elland Road.

Tabelltips: 11. plass

About The Author

Leave a Reply