Etter å ha fantasert om å spille for Blackburn Rovers på Ewood Park helt siden jeg var liten, skulle endelig drømmen gå i oppfyllelse. Her kan du lese om hvordan det gikk da jeg fikk prøve meg som Blackburn-spiller for en dag.

Skrevet av: Eirik Aase

Det hele startet en kald novembermorgen i fjor høst. Jeg hadde bursdag, men fokuset var rettet mot å rekke frem til jobb i tide. Før jeg gikk måtte jeg åpne bursdagspresangen fra min samboer, og for første gang på lenge hadde jeg faktisk ikke peiling på hva jeg hadde i vente. Jeg håpet i det lengste at det var en tur til England for å se Rovers som var årets bursdagspresang, men regnet med at det var en ny genser denne gangen. Etterhvert viste det seg at presangen bare var en konvolutt med et ark inni. På det arket sto det klart og tydelig: ”Tur til England”. Hjertet banket raskere, gleden var stor, og på det tidspunktet trodde jeg ikke at jeg kunne bli gladere, men det skulle det vise seg at jeg kunne. Under overskriften på arket sto det et detaljert opplegg for turen som ikke var før i april. Ettersom jeg ikke var hundre prosent sikker på hvem Rovers skulle møte den helgen, begynte jeg å lese rett på lørdagens program, og der sto det Charlton Athletic – Blackburn Rovers på The Valley. Så gøy tenkte jeg, ikke bare er det bortekamp, men det er attpåtil på en stadion som jeg fortsatt har til gode å besøke. Først etterpå leste jeg hva som skulle skje to dager i forveien. Der sto det nemlig at jeg skulle få lov til å spille fotballkamp på Ewood Park. Jeg tror jeg leste det fire-fem ganger før jeg var helt sikker på at jeg hadde lest riktig. Fotballkampen som jeg skulle spille, var en slags veldedighetskamp som blir arrangert av Football Aid hvert år. De arrangerer slike kamper hos nesten samtlige lag i de to øverste divisjonene i England, topplagene i Skottland, og nå nylig har de også begynt å arrangere kamper i Italia. Man kjøper plass på hjemme eller bortelaget hos favorittlaget ditt, og så er det en eller to ”legender” med på lagene. Man kan velge mellom å kjøpe en eller to omganger, og prisen varierer veldig mellom hvilket lag du ønsker å spille for, og hvilken posisjon du vil spille i. Det er for eksempel umenneskelig dyrt hvis man ønsker å spille for Manchester United på Old Trafford, men en helt klart mer levelig pris dersom man heller vil spille på Ewood Park for Blackburn Rovers.

Det å få spille fotballkamp på den vakre hjemmebanen til mitt favorittlag, er noe som alltid har vært en drøm. Da jeg som 5-åring begynte å følge de blå og hvite fra Lancashire, var fremtidsplanene klare. Jeg skulle bli fotballproff og jeg skulle spille for Blackburn Rovers. Etterhvert som årene gikk, begynte jeg å forstå at det aldri kom til å skje. Man måtte nemlig være god i fotball for å bli proff, og takket være en god selvinnsikt, gikk det ikke lenge før jeg forsto at det nok ville være større sannsynlighet for at jeg kom til å vinne i Lotto, enn at jeg kom til å bli fotballproff. Heldigvis kan man alltids fantasere, selv om virkeligheten klemmer deg ned på bakken. Da jeg spilte fotball på løkken i mine barndomsår, pleide jeg ofte late som om hustakene rundt fotballbanen var tribuner etc. Vårt eget hustak ble tidlig omdøpt til Riverside Stand, ettersom jeg pleide late som om det var den kjente langsiden på Ewood Park som man ser på TV-kampene.

Undertegnede i aksjon på Ewood Park.

Etter noen måneder med nedtelling og litt opptrening, var dagen endelig kommet. Vi hadde ankommet London dagen i forveien, og bodde på Hilton Islington den første natten. Der spiste vi en herlig frokost før turen gikk til London Euston for å rekke toget som skulle ta oss til Manchester Piccadilly. Etter en to timers lang togtur, hvor toget blant annet passerte steder som Crewe og Stockport, var vi fremme i Manchester. Der ble det en rask tur på hotellet vårt, Park Inn by Radisson, for å oppbevare bagasjen imens turen gikk videre til Blackburn. Hvis du for øvrig skal til Manchester snart, anbefaler jeg absolutt dette hotellet. Toget gikk fra Manchester Victoria, og brukte nesten en hel time før det var fremme i Blackburn. Det å komme frem til Blackburn er alltid fornøyelig, til tross for at byen verken er stor eller pen. Etter en kort taxitur fra byen og opp til stadion via Bolton Road, var vi endelig fremme utenfor Ewood Park. Da gjensto bare en obligatorisk handletur i supporterbutikken før turen gikk videre til spillerinngangen.

Ved spilleringangen sto to verter og tok oss i mot. Kjæresten min ble geleidet til Blues Bar (En bar for sesongkortholdere som ligger under Ronni Clayton Blackburn End), imens jeg fikk beskjed om å gå inn i det aller helligste. På veien inn mot players lounge passerte jeg Premier League-trofeet fra 1994/95-sesongen, og gikk videre gjennom gangen som er dekket med Blackburn-logoer og tekst, og som man ser på TV når spillerne ankommer stadion. Inne på players lounge ble alle spillerne samlet, og der satt vi i rundt en halvtime for å bli kjent med hverandre. Det var en utrolig lang og nervøs halvtime, ettersom alle var spente på hva man hadde i vente, og siden man ønsket å gå i garderoben så fort som mulig. Jeg ble sittende å diskutere Championship med en hyggelig mann fra Harwich i Essex. Han hadde spilt på Ewood Park flere ganger før, og beroliget meg med at det var ingenting å være nervøs for. Etterhvert viste det seg at det faktisk var ganske mange som hadde spilt før, men det gjorde meg strengt tatt enda mer nervøs. En time før kampstart kom lagenes spillende managere. For hjemmelaget var det Glenn Keeley, imens Kevin Gallacher skulle spille for bortelaget. Sistnevnte husker jeg godt fra 90-tallet, og han var en av mine favorittspillere. Keeley, som skulle være på mitt lag, var derimot mindre kjent for meg. Jeg visste hvem han var, men hadde aldri sett han spille, noe som ikke er rart ettersom han spilte for Rovers før jeg var født. Han hadde rundt fire hundre kamper for Rovers på 70- og 80-tallet, og har også spilt for Newcastle United og Ipswich Town. Foran kampen fortalte han en artig historie om da han gikk på lån til Everton fra Rovers i 1982. Tilfeldigvis fikk han debutere i Merceyside-derbyet mot Liverpool, men det gikk ikke mer enn en halvtime før han ble utvist for å ha lagt selveste Kenny Dalglish i bakken. Det ble hans eneste kamp for Everton, og etterpå spilte han videre for Rovers igjen.

Dette var synet jeg møtte da jeg gikk inn i garderoben.

En time før kampstart gikk vi inn i garderobene. Ettersom jeg skulle spille for hjemmelaget, fikk jeg bruke den samme garderoben som mine helter i blått og hvitt bruker annenhver lørdag. Synet som møtte meg da jeg åpnet døren var helt fantastisk. Draktene var hengt opp med ryggen til, slik at man kunne se på navnet på drakten hvor man skulle sitte. På plassen lå det nye sokker, kortebukse, kampprogram og litt diverse andre saker. Den følelsen av å tre på seg draktsettet til Rovers, i samme garderobe som Jordan Rhodes, Tom Cairney og de andre spillerne bruker, er noe av det mest spesielle jeg har vært med på. Etter litt oppvarming ute på banen, var det på tide med en liten teamtalk fra spillende manager Keeley. Plutselig gikk alarmen i garderoben, og dommertrioen ga beskjed om at det var på tide med innmarsj. Vi stilte oss opp i gangen, og gikk etterhvert ut på Ewood Park imens ”The Wild Rover” ble spilt over høytaleranlegget. På veien ut gikk vi over Blackburn Rovers-logoen som er malt på bakken mellom benkene, før vi stilte oss opp utpå banen. Jeg var nærmest i sjokk, og hadde mer enn nok med å se rundt på tribunene imens jeg smilte fra øre til øre. Jeg var faktisk såpass medtatt av situasjonen, at jeg ikke la merke til at de andre spillerne hadde begynt å håndhilse på motstanderlaget. Akkurat det må ha vært ganske komisk å se på for de rundt hundre tilskuerne. Før kampstart ble det sidebytte, noe som betød at jeg skulle få spille mot Ronnie Clayton Blackburn End.

Fra første spark på ballen ble vi presset bakover på banen av et dyktig motstanderlag. At vi i tillegg hadde to håpløse spillere sentralt på banen som ikke klarte å treffe på en eneste pasning hjalp ikke akkurat , og det endte opp med at vi ga bort ballen til motstanderen alt for ofte. Jeg startet på venstrevingen, og hadde manager Keeley bak meg. Å høre instrukser og beskjeder fra han var fantastisk grunnet hans spilleforståelse, men hans fysiske form skapte problemer for meg. Mannen er godt oppe i 50-årene, og klarte aldri ta returløpene sine. Det resulterte i at jeg måtte figurere som både back og ving i starten av kampen. Bortelaget kunne ha ledet med flere mål etter den første halvtimen, men en god keeper på vårt lag sørget for at det fortsatt ikke hadde kommet noen baklengsmål. Med ti minutter igjen til pause måtte selv han gi tapt, og dessverre spilte jeg en viktig rolle i det målet. Keeley hadde rotet seg fremover på banen, og klarte ikke nå hjem tidsnok da en ball ble slått frem på høyrekanten deres. Han skar innover i sekstenmeteren, og jeg satte inn en takling for å forhindre et innlegg. På en eller annen merkelig måte traff ballen først foten min, før den snek seg inn i mål på første stolpe. Jeg hadde scoret selvmål, og det på Ewood Park! Etter kampen regnet jeg gjennom hvor mange kamper jeg sannsynligvis har spilt i mitt 24-år gamle liv, og jeg kom frem til over trehundre kamper. I løpet av disse kampene hadde jeg aldri scoret et selvmål. Selvfølgelig måtte da mitt livs første selvmål komme i mitt livs største kamp. Da valgte Keeley å gjøre noen endringer på laget. Han gikk selv inn som midtstopper, og flyttet en annen hurtig spiller til backen. Jeg fikk beskjed om å trekke mer inn sentralt på banen, og de endringene gjorde underverker. Vi beholdt ballen mye mer i laget, og hadde full kontroll de gangene bortelaget gikk i angrep.

Like etter scoringen fikk jeg ballen på egen halvdel, vandret inn på motstanderens halvdel, før jeg fant spissen vår med en gjennombruddspasning. Dessverre klarte han ikke overliste målvakten, men for første gang i kampen hadde vi kommet til en avslutning. Rett etterpå falt en ball ned hos meg inne i midtsirkelen, og jeg spilte vegg med en annen på laget som vi bare kalte for ”Irish”. Da jeg fikk ballen tilbake hadde jeg en litt for hard berøring, og jeg ble nødt til å prøve på en tunell på en møtende midtstopper. Det gikk kjempebra, og plutselig hadde jeg haugevis med plass fremover på banen. Jeg løp det jeg kunne frem mot mål, og prøvde å skjære inn foran den andre midtstopperen som var like bak. Dessverre traff han meg i føttene i det jeg krysset hans vei, og jeg kom ut av balanse. Det var akkurat nok til at avslutningen min ikke ble presis nok, og på returen sendte en medspiller ballen i treverket. På overtid i første omgang feilberegnet en midtstopper en høy ball, og jeg startet et løp inn i bakrommet. Der fikk jeg tatt med meg ballen, og plutselig var jeg alene med keeperen. Tusen tanker fløy rundt i hodet, men dessverre var ikke ”Hva ville Jordan Rhodes ha gjort” en av de. Jeg prøvde å snike ballen inn nede i lengste hjørne, men målvakten var med på notene. Dermed måtte jeg skuffet gå av banen uten scoring i riktig mål, og selvmålet mitt gjorde at stillingen var 1-0 til det andre laget.

Underveis kunne man holde seg oppdatert på kampen på Twitter.

På vei av banen fikk jeg flere kompliment fra mine medspillere, og spesielt Keeley var veldig fornøyd med jobben jeg hadde gjort. Jeg skulle egentlig bare spille 45 minutter, men han ba meg holde meg varm i andre omgang, ettersom han ville ha meg innpå igjen hvis noen ble skadet. Skadefryd er ingen fin ting, men sjeldent har jeg blitt gladere av å se andre pådra seg en strekk, enn hva jeg ble da vår venstreback måtte gi seg et kvarter ut i andre omgang. Jeg har nesten aldri spilt back før i mitt liv, men jeg hadde ingen problemer med å spille i den posisjonen så lenge det var på Ewood Park. Vi presset på videre i kampen, og kom nærmere og nærmere et utligningsmål. Fem minutter før slutt fikk vi vår største sjanse for omgangen da jeg mottok ballen på venstresiden. Jeg la den over på min bedre høyrefot, og svingte inn et innlegg på bakerste stolpe. Der sto vår høyreving fra Bournemouth, men avslutningen hans gikk centimetre utenfor. Flere sjanser ble det ikke, og kampen endte til slutt 0-1. Vi hadde tapt kampen, men jeg hadde scoret kampens eneste mål. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å le av det.

Etter kampen ville arrangøren ha et TV-intervju av meg, og det første spørsmålet var ikke overraskende ”Why on earth would a man from Norway be a fan of Blackburn Rovers?”. Etter litt stotring på norsk/engelsk, gikk turen inn i garderoben hvor samtalene var gode, og latteren var høy. Kevin Gallacher kom inn for å takke for kampen, og ønsket å ta en ”selfie” med oss, som han senere la ut på Twitter. Etter en lang og alt for varm dusj, ventet en kald øl og varm mat på oss i Blues Bar. Der fikk vi treffe våre kjære igjen, snakke litt om kampen, kjøpe bilder/video fra oppgjøret, i tillegg til at det ble delt ut pris for banens beste. Ikke overraskende var det vår fantastiske målvakt som stakk av med den prisen, men ifølge manager Keeley var jeg ikke langt bak i køen, og det var nok til å la meg sveve på en sky resten av uken. En time senere satt vi igjen på toget mot Manchester Victoria, og på det tidspunktet hadde det fortsatt ikke gått helt opp for meg at jeg nettopp hadde realisert en av mine største drømmer her i livet.