Endelig er det duket for det som i mine øyne er årets viktigste og artigste fotballkamp. Den mest verdifulle kampen som finnes i fotballverden, med tanke på hvor mye penger en seier vil gi vinnerlaget i årene som følger. Faktisk er forskjellen på seier og tap såpass stor i denne finalen, at man strengt tatt burde gjort noe drastisk med fordelingen av penger i de engelske ligaene. At det skal være et så gigantisk pengehopp fra Championship til Premier League er alt annet enn sunt, og bør gjøres noe med. Akkurat det kunne jeg skrevet en hel bok om, men nå er fokuset på den fantastiske kampen vi skal få servert på lørdag. Siden play-off ordningen ble innført i 1986/87-sesongen har man fått flere fantastiske kamper, og det faktum at finalen spilles på Wembley gjør det hele bare enda mer fantastisk.

Skrevet av: Eirik Aase
_____________________________________________________________________________________________________________

Derby County – Queens Park Rangers
Avspark: 16.00 (Lørdag 24 mai)
TV-kanal: TV2 Sport Premium. Sendingen starter 15.30.
Stadion: Wembley Stadium (Begge lagene har solgt ut sine billetter. Taperen får bilettinntektene)
Dommer: Lee Mason (Dømte Play-off finalen i League One mellom Barnsley og Swansea City i 2006)
Drakter: Derby spiller i hvite hjemmedrakter. QPR spiller i rød/sort bortedrakt.
Skader og Suspensjoner: Craig Bryson er tilbake fra Derby County, og kommer til å gå rett inn i startoppstillingen. Bortsett fra det har ikke Derby noen skader eller suspensjoner å melde om. Både Niko Kranjcar og Benoit Assou-Ekotto er sannsynligvis tilbake for QPR til denne kampen. Alejandro Faurlin er endelig tilbake i trening, men kommer ikke til å spille noen rolle i denne kampen. Det vil heller ikke Matt Phillips og Jermaine Jenas gjøre.  

Historie
Foran 1986/87-sesongen bestemte man seg for å innføre kvalifisering, og den sesongen var ganske spesiell for blant annet Derby County, og manageren hos motstanderen, Harry Redknapp. Derby County ble suverene seriemestre i Second Division, det som vi i dag kaller for The Championship. Harry Redknapp fikk sitt virkelige gjennombrudd som manager da han vant Third Division med AFC Bournemouth, og dermed ledet The Cherries til det nest øverste nivået for første gang i historien. Steve McClaren var spiller på Derby County den sesongen, men var blant annet på utlån til Lincoln City som rykket ned fra Fourth Division. I de to første sesongene med play-off på nest øverste nivå, deltok et lag fra First Division, og tre lag fra Second Division. Det første året var det Charlton Athletic som sto i fare for å rykke ned fra øverste nivå, men etter å ha slått ut Ipswich Town i semifinalen, sikret de en ny sesong på øverste nivå etter seier mot Leeds United i finalen. På den tiden ble finalen spilt over to kamper, hvor lagene hadde hver sin hjemmekamp. Det eneste unntaket er den nevnte finalen mellom Charlton og Leeds, hvor det faktisk måtte en tredje kamp til for å få en avgjørelse. Denne kampen ble spilt på St Andrews, og det måtte ekstraomganger til for å finne en vinner. Fra 1988/89-sesongen endret man formatet, slik at det bare var lag som kjempet om opprykk som deltok i kvalifiseringen, og ikke lag som kjempet for å unngå nedrykk. Den neste sesongen bestemte man også at finalen ikke skulle gå over to kamper, men avgjøres på Wembley. Den første finalen som ble avgjort over en kamp ble en spesiell affære. Swindon Town feiret opprykk til øverste nivå etter at et selvmål fra Sunderland-spiller Gary Bennett ble kampens eneste mål, men ble senere fratatt opprykket på grunn av økonomisk rot. Siden den gang har man spilt finalene på Wembley, med unntak av den perioden hvor nye Wembley ble bygget, og da ble kampene spilt på Millennium Stadium i Cardiff.

Fem siste finaler:
2012/13: Crystal Palace – Watford 1-0
2011/12: West Ham United – Blackpool 2-1
2010/11: Swansea – Reading 4-2
2009/10: Blackpool – Cardiff City 3-2
2008/09: Burnley – Sheffield United 1-0

Rekorder og Statistikker:
– Disse rekordene og statistikkene gjelder for play-off på nest øverste nivå.
Flest opprykk: Crystal Palace (Fire ganger)
Flest finaler: Crystal Palace (Fem finaler)
Flest finaletap: Sheffield United (Tre tap)
Største finaleseier: Bolton Wanderers – Preston North End 3-0 (2000/01), Watford – Leeds United 3-0 (2005/06) og Sheffield United – Wolverhampton Wanderers 0-3 (2002/03).
Mest målrike finale: Charlton Athletic – Sunderland 4-4 (1997/98)
Høyeste tilskuertall: Bristol City – Hull City (86,703 i 2007/08)

Pengenes inntog
Etterhvert som pengene gjorde sitt inntog i Premier League, har som nevnt den økonomiske forskjellen på å vinne eller tape denne finalen blitt enorm. Da Derby County rykket opp til Premier League via bakveien tilbake i 2007, var det snakk om at klubben kom til å tjene rundt £60m på å rykke opp. Den summen har økt betraktelig de siste årene, og summen blir høyere for hvert år som går. Foran denne finalen lagde Derby Telegraph en artikkel om hva slags lottogevinst Derby kan vente seg hvis det blir seier mot Queens Park Rangers på lørdag. De kom frem til at en finaleseier ville tilføre byen over £220m. £120m vil gå til Derby County som klubb, på grunn av TV-penger, høyere inntekter generelt, og eventuelle fallskjermpenger. De siste £100m er det direktør i Derby Marketing, John Forkin, som har kommet frem til. Han tror at høyere antall besøkende, og mer omtale av byen fra utlandet er noe de kan tjene grovt på i den herlige byen fra East Midlands. Det som uansett er sikkert er at Derby County vil være sikret over en milliard i inntekt de kommende sesongene hvis de vinner lørdagens kamp. For Queens Park Rangers er situasjonen en litt annen, og veldig spesiell. På grunn av de nye Financial Fair Play-reglene som har blitt innført i Football League, vil QPR mest sannsynlig bli straffet med en ekstremt stor bot. Den boten skal være på opp mot en halv milliard norske kroner. Litt mer enn en vanlig parkeringsbot for å si det mildt. Til tross for boten, vil selvfølgelig opprykket være en gigantisk økonomisk opptur for The Hoops. Med tanke på deres skyhøye lønnsbudsjett vil det i hvert fall være viktig å komme seg opp til Premier League igjen.

Derby County

Forrige sesong ble en kjedelig affære for Derby-fansen. Derby ble liggende midt på tabellen gjennom hele sesongen, og var verken nær nedrykk eller opprykk, noe som er ganske utrolig med tanke på hvor jevn ligaen var den sesongen. De endte til slutt på en 10.plass med syv poeng opp til kvalifiseringsplass, men likevel var det stor optimisme blant supporterne foran denne sesongen. Grunnen til det skyldes de mange talentfulle spillerne som hadde fått rikelig med spilletid i den ellers så lite begivenhetsrike sesongen. Spillere som Will Hughes og Jeff Hendrick fikk et lass av kamper, og det ville bli spennende å se om de kunne ta ytterligere steg denne sesongen. Inn hentet Nigel Clough spillere som Lee Grant, Chris Martin, Craig Forsyth, John Eustace og Johnny Russell. Solide spillertyper som kunne løfte klubben enda et hakk opp, slik at de kunne kjempe om opprykk denne sesongen. Med Grant på plass mellom stolpene slapp man usikkerheten på keeperplass som man hadde hatt i den foregående sesongen. I Martin og Forsyth visste man allerede hva man fikk, ettersom de var på lån hos klubben på tampen av forrige sesong. Russell var en spiller som hele tiden hadde blitt linket til diverse Championship-klubber, og man hadde hørt mye bra om hans hurtighet og herlige avslutninger. Det eneste som skuffet fansen på overgangsmarkedet denne sommeren, var at deres fremragende høyreback, John Brayford, ble solgt til Premier League-klare Cardiff City. Sesongoppkjøringen gikk veldig bra, og resultatene var overbevisende, selv om det må legges til at motstanden ikke var alt for tøff. Det var derfor store forventninger da Derby tok i mot Blackburn Rovers i en TV-sendt kamp i første serierunde. Kampen var flyttet til søndagen siden dette var en slags jubileums-kamp, ettersom begge lagene var med på å starte Football League for 125 år siden. Etter å ha ledet lenge, klarte Blackburn utligne helt på tampen av kampen. Derby måtte derfor gå av sin egen hjemmebane uten tre poeng, og det skulle skje flere ganger på starten av sesongen. De vant nemlig ikke en eneste av sine fem første hjemmekamper i ligaen, men klarte likevel starte sesongen brukbart siden de vant sine tre første bortekamper. En ganske spesiell situasjon med tanke på at de var et av de dårligste bortelagene i Championship i den foregående sesongen, og svært solide på hjemmebane.

To måneder ut i sesongen tapte Derby borte mot sin erkerival Nottingham Forest, og da hadde styret fått nok. Nigel Clough måtte ta hatten sin og gå, og inn kom Steve McClaren som ny sjef på Pride Park. På det tidspunktet hadde de vunnet tre kamper, spilt uavgjort to ganger, og tapt fire ganger. Langt fra noen forferdelig sesongstart, og de lå ikke lavere på tabellen enn en 14.plass, men styret fryktet nok en ny anonym tilværelse midt på tabellen. Det valget kritiserte jeg på det tidspunktet, men det er liten tvil om at det var jeg som tok feil denne gangen. Derby fikk en enorm opptur umiddelbart etter at McClaren kom til klubben, og bare en av de fjorten neste ligakampene endte med tap. Hvem de tapte mot? Lørdagens finalemotstander, Queens Park Rangers, selvfølgelig. Fra begynnelsen av november og frem til 21.desember vant de syv strake kamper, og ved halvspilt sesong var de plutselig helt oppe på direkte opprykksplass. Etter årsskiftet gikk de på en liten formsvikt da de tapte tre strake kamper, men med tanke på at motstanden i disse kampene var Wigan Athletic, Leicester City og Chelsea, kan man vel egentlig ikke kalle det noen formsvikt. Etter disse tre tapene slo de tilbake med syv strake kamper uten tap, og nå var de en av de store favorittene til å rykke direkte opp til Premier League. Dessverre ble ikke mars en god måned for The Rams, og bare to av de åtte neste kampene endte med seier. De gikk derfor fra å ligge på 3.plass med bare to poeng opp til Burnley på 2.plass i slutten av februar, til å ligge på 4.plass med elleve poeng opp til samme lag og plassering da vi kom til april. Ned til syvende plass som ikke ga kvalifiseringsplass, var heldigvis avstanden såpass stor at det aldri var sannsynlig at de ikke skulle få muligheten til å snike seg inn i pengeriket via bakveien. I påsken sto de opp igjen som Jesus, og avsluttet sesongen med fem strake seire, før det ble en poengdeling borte mot Leeds United i siste serierunde. De endte dermed opp på en 3.plass med åtte poeng opp til Burnley på 2.plass.

Veien til Wembley
Ettersom Derby endte på 3.plass, skulle de møte det antatt svakeste laget av de som skulle delta i play-offen. Det vil si, de skulle møte laget som havnet på 6.plass, men det er på ingen måter automatikk i at det skal være det dårligste laget. Det så lenge ut som om det var Nigel Adkins og hans Reading som skulle få æren av å møte The Rams, men de klarte ikke vinne mot Burnley i siste serierunde, noe som førte til at Brighton & Hove Albion stakk av med 6.plassen takket være et dramatisk seiersmål av Leonardo Ulloa i sesongavslutningen. Laget som havner på 6.plass starter alltid med hjemmekamp først, og derfor gikk turen til sørkysten for et herlig oppgjør på Falmer Stadium. Brighton gikk ut i hundre i den kampen, og i starten av kampen var det bare ett lag på banen. De kom til et par sjanser, og det gikk ikke lenger enn litt over et kvarter før kampens første scoring var et faktum.  Brighton-backen Inigo Calderon kom seg fri nedover på høyresiden, skar inn i sekstenmeteren, før han la ballen nydelig tilbake til den innleide Manchester United-spilleren Jesse Lingard. Sistnevntes skudd ble først blokkert, men på det andre forsøket fløy den inn i mål. Derby-spillerne var sjokkerte, men klarte å hente seg inn igjen, og bare ti minutter senere kom utligningen. Craig Forsyth mottok ballen på egen banehalvdel, og løp helt frem til vertens sekstenmeter. Der tok han et raskt veggspill, og plutselig var han inne i boksen. Da klemte den tidligere landslagsstopperen Matt Upson til med en klønete takling som ga Derby straffespark. Straffesparket satte Martin enkelt inn nede til høyre side for seg selv, imens målvakt Tomasz Kuszczak gikk til andre siden. På overtid i første omgang kom kampens siste mål, og det var en heldig, men herlig scoring av gjestene. Johnny Russell mottok ballen like innenfor sekstenmeteren til Brighton, og la den tilbake til en fremadstormende Chris Martin. Han skjøt i steget, og ballen gikk knallhardt i treverket og spratt ut igjen. Dessverre for Brighton spratt den rett i ryggen på deres målvakt, Kuszczak, og inn i målet. Dermed gikk lagene til pause med 2-1 ledelse til Derby, og selv om Brighton presset på i andre omgang, endte kampen til slutt med seier til Steve McClaren & Co.

Pride Park var utsolgt til returoppgjøret, og rammene rundt kampen var fantastisk. Hjemmefansen var veldig selvsikre foran oppgjøret, og de fleste Derby-supporterne hadde nok allerede begynt å planlegge tur til London i slutten av mai. Det hadde de god grunn til, for det ble aldri skikkelig spennende denne søndagskvelden. Brightons kanskje beste spiller denne sesongen, Matt Upson, var ikke med denne kampen grunnet skade, og halvveis i første omgang måtte lagets andre bauta i midtforsvaret gi seg. Gordon Greer klarte ikke fortsette, og The Seagulls måtte fullføre kampen med bare en ren midtstopper. Litt over en halvtime ut i kampen tok Derby fortjent ledelsen etter en fantastisk scoring av supertalentet Will Hughes. Han hadde sittet på benken en del i det siste, men fikk sjansen fra start siden Craig Bryson var ute med skade. Et innlegg langs bakken fant Hughes inne i sekstenmeteren, og på herlig vis brukte han hælen til å styre ballen i mål. I andre omgang fortsatte Derby presset, og det lille håpet som var igjen hos bortefansen ble knust da Chris Martin alt for enkelt fikk tuppet inn 2-0 ti minutter etter hvilen. Et kvarter før slutt økte leiesoldat George Thorne ledelsen til 3-0, og ydmykelsen var komplett da frittscorende Jeff Hendrick la på til 4-0 tre minutter før full tid. Brighton-vingen Kazenga LuaLua reduserte til 1-4 på overtid, men mer enn det skjedde ikke. Kampen endte med 4-1 seier til The Rams, og de avanserte til finalen med banestormning etter å ha vunnet 6-2 sammenlagt.

Sesongens profiler
Flere spillere har tatt ansvar hos Derby denne sesongen, og prestert mye bedre enn hva man hadde forventet. Spesielt angrepsspillet til Derby har vært et nydelig skue denne sesongen, men bakover på banen finner vi også mye bra. Venstreback Craig Forsyth solgte nok ikke mange trøyer da han først ble hentet til Pride Park foran denne sesongen, men han har virkelig overbevist med sitt stødige forsvarsspill, og fantastiske offensive løp. Venstrebacken har fire målgivende pasninger og to scoringer, og sier aldri nei til å bli med fremover på banen. Ved siden av han finner vi midtstopperparet Richard Keogh og Jake Buxton. Førstnevnte ble kåret til årets spiller forrige sesong, men sistnevnte er mannen som stakk av med prisen denne sesongen. Til tross for at han ikke er særlig høy til å være midtstopper, er han overraskende god i luften. Før sesongen mente nok de fleste at Derby trengte en ny kompanjong ved siden av Keogh, men det er det ingen som mener nå. På midtbanen snakket alle om Will Hughes før sesongstart, men Craig Bryson er mannen som har stjålet de fleste overskrifter denne sesongen. Den fantastiske midtbanekrigeren jobber hardt bakover på banen, og gir ikke motstanderen mye fred, men det er først og fremst hans offensive bidrag som har imponert mest. Han har en unik evne til å treffe med løpene sine inn i boksen, har en herlig skuddfot, og serverer pasninger så deilige at man nesten blir litt opphisset av å se på. Som spillertype liker jeg godt å sammenligne han med Frank Lampard, og totalt endte han opp med seksten mål og tretten målgivende pasninger denne sesongen. Helt på topp finner vi den tidligere Norwich City-spissen Chris Martin, som til tross for navnet, ikke er vokalist i Coldplay ved siden av fotballen. Etter et låneopphold på Pride Park på slutten av forrige sesong, ble han hentet inn permanent foran denne sesongen. Det var en avgjørelse som klubben ikke angrer på. Han er svært flink til å holde på ballen, og er derfor svært godt å ha når det kommer til oppbygging av angrep. Totalt har han scoret hele 22 mål denne sesongen, og i tillegg har han åtte målgivende pasninger. Ikke verst for en spiller som ble utestengt fra hele 68 puber i Suffolk da han var 19-år gammel.

Queens Park Rangers

QPR-fansen ønsket nok å glemme forrige sesong så raskt som mulig, for den ga ikke mye å juble for. Eier Tony Fernandes pøste ut penger på overgangsmarkedet, og fansen hadde derfor god grunn til å være optimistiske før første ball var sparket. Daværende manager Mark Hughes hadde hentet inn spillere som Jose Bosingwa, Junior Hoilett, Julio Cesar, Esteban Granero og Stephane Mbia. Flere av de med massevis av erfaring fra toppen av de beste ligaene i verden. Det var derfor ganske overraskende at de skulle starte sesongen såpass dårlig som de gjorde. Sesongens første seier i ligaen kom ikke før desember, og da var man allerede kommet til syttende serierunde. Innen den tid hadde Fernandes allerede byttet ut Hughes med Harry Redknapp, men det gikk nesten en måned før han klarte vinne med The Hoops. Etter seieren hjemme mot Fulham ventet enda mer motgang, og de vant bare en av sine ti neste ligakamper. Du kan trygt si at det ikke ble en umiddelbar opptur med ‘Arry i managerstolen. I januar ble Loic Remy, Chris Samba og Jermaine Jenas hentet til Loftus Road, men til tross for det vant de bare to kamper til ut sesongen. Det førte til at de havnet på jumboplass i Premier League, og rykket ned til Championship med hele fjorten poeng opp til trygg plass. I løpet av sommeren satte Redknapp i gang en skikkelig opprenskning i stallen. Spillere som enten hadde for høy lønn, eller ikke hadde motivasjonen til å spille i Championship, måtte finne seg en ny klubb. Det resulterte i at spillere som Adel Taarabt, Esteban Granero, Stephane Mbia og Loic Remy forsvant ut på lån, imens bla. Chris Samba og Djibril Cisse forlot klubben permanent. Med så mange spillere ut av klubben, var ringreven nødt til å hente inn noen nye fjes også. Danny Simpson, Charlie Austin, Richard Dunne, Matt Phillips og Karl Henry var noen av spillerne som kom til klubben. Dette var spillere som man nesten kunne være helt sikre på at de kom til å levere varene på det nest øverste nivået. Jeg var veldig usikker på hvordan det kom til å gå med London-klubben denne sesongen, og i tabelltipset mitt foran sesongen spådde jeg at årets sesong kom til å bli “Himmel eller Helvete”. Enten ville spillerne akklimatisere seg til dette nivået umiddelbart, og dermed være med i toppen fra start av sesongen, ellers ville de gjøre som Bolton Wanderers/Wigan Athletic og gå på en skikkelig smell. Til slutt endte jeg opp med å spå en kvalifiseringsplass for Redknapp & Co, og det ble jo et ganske greit tips.

QPR startet årets sesong på fantastisk vis. I sesongåpningen mot Sheffield Wednesday var de muligens litt heldige som fikk med seg alle tre poengene, men de ble bare bedre og bedre fra den kampen av. I den neste serierunden tok de et poeng borte mot Huddersfield Town, før de satte i gang en imponerende rekke med kamper uten baklengsmål. I åtte ligakamper på rad gikk de av banen uten å slippe inn mål. Rob Green var helt fantastisk i denne perioden, og spesielt i bortekampen mot Yeovil Town i midten av september fremsto han som en levende vegg. Forsvaret gjorde også en glimrende jobb, og selv om rekken endelig stoppet borte mot Millwall i midten av oktober, gikk de ikke på en smell for det om. I midten av desember hadde de spilt tjue kamper, og bare to av disse kampene endte med tap. Begge disse nederlagene var på bortebane, for hjemme på Loftus Road var de utrolig solide. I løpet av deres ti første kamper på eget gress hadde de åtte seire, to poengdelinger, og bare to baklengsmål. Denne flotte hjemmeformen holdt de egentlig helt inn, for selv om de ble en del baklengsmål utover våren, tapte de bare to hjemmekamper totalt i løpet av årets sesong. I slutten av januar lå QPR fortsatt på direkte opprykksplass, og det var ikke mye som tydet på at ikke The Hoops skulle møte veggen i løpet av vårsesongen. Det gjorde de derimot, og de gikk blant annet gjennom hele februar uten å vinne en kamp. I resten av sesongen ble det litt for mange tap, og litt for ustabile prestasjoner, og til tross for en fin avslutning på sesongen, havnet de til slutt på 4.plass med hele tretten poeng opp til Burnley på 2.plass. Hadde QPR gjort det bedre på fremmed gress, kunne det fort ha blitt en litt mer positiv tabellplassering. Det sier seg selv at det ble vanskelig med direkte opprykk når hele syv av deres ti siste bortekamper endte med tap.

Veien til Wembley
Queens Park Rangers endte på 4.plass på tabellen, og skulle derfor møte laget som havnet på 5.plass ved sesongslutt. Det laget ble Wigan Athletic ettersom Reading ikke klarte vinne hjemme mot Burnley i siste serierunde. Laget med dårligst plassering starter alltid med hjemmekamp først, og derfor måtte Harry Redknapp & Co reise nordover til DW Stadium i Wigan i den første semifinalen. Den kampen kommer garantert ikke til å huskes lenge av de som så den. QPR kom til kampen med en klar plan, og den gikk ut på å stoppe Wigans offensive krefter. Det lyktes de utmerket med, noe som resulterte i en svært dårlig fotballkamp. I starten av oppgjøret fikk vi servert flere tøffe dueller og taklinger, og på et tidspunkt delte dommere ut hele tre gule kort i løpet av to minutters mellomrom. Temperaturen var relativt høy for å si det mildt. Etter 36 minutter kom kampens første farlighet da et innlegg fant Armand Traore som var på vei inn i boksen. Traore fikk hodet på ballen, men ballen gikk langt over mål. Tre minutter før pause var Wigan farlig frempå. En lang ball havnet hos Jordi Gomez inne i QPRs sekstenmeter, og spanjolen tok nydelig med seg ballen før han sendte avgårde et hardt skudd. Skuddet traff rett på Rob Green i QPR-buret, og gjestene fikk klarert. Lagene gikk dermed til pause på stillingen 0-0, og det er mulig at en del tilskuere ble vekket av fløytesignalet, for det var ikke å skrive hjem om i første omgang. Ikke mange minuttene ut i andre omgang var det QPR som kom seg til en grei mulighet. Ravel Morrison fant Armand Traore like utenfor sekstenmeteren til Wigan, og han klarte sende avgårde en markkryper nede i lengste hjørne. Wigan-målvakt Scott Carson var likevel med på notene, og fikk avverget skuddet. En halvtime før slutt kom kampens største mulighet da Wigan fikk hjørnespark. Innlegget fra Shaun Maloney skapte ikke mye trøbbel for QPR med en gang, men etterhvert havnet ballen hos Marc Antoine Fortune på bakre stolpe. Han kunne bredside ballen inn mot det åpne målet, men ballen kom så hardt og hurtig på han, at han ikke klarte holde avslutningen nede. Ballen fløy over mål, og større mulighet fikk ikke Wigan i kampen som endte 0-0.

Det var mye spenning knyttet til returkampen på Loftus Road. Ville Queens Park Rangers gå rett i strupen på Wigan-laget, og ville The Latics gjøre som QPR gjorde på DW Stadium. Det var to spørsmål som mange stilte seg før avspark. Jeg hadde stor tro på at Wigan skulle avansere til finalen gjennom å satse på kjappe kontringer, kombinert med solid forsvarsspill, og lenge så det faktisk ut som om jeg skulle få rett. Etter bare ni minutter spill tok Wigan ledelsen ved James Perch. James McClean fikk ballen på venstresiden, og fant etterhvert Perch like foran mål med et meeget presist innlegg. Perch gjorde ingen feil, og Wigan var på vei mot Wembley. Halvveis ut i første omgang kunne Wigan ha doblet ledelsen, men heldigvis var Mark Clattenburg våken da McClean forsøkte å filme seg til et straffespark. Han sparket ballen foran Rob Green, og gikk deretter rett i bakken. Clattenburg trengte ingen betenkningstid, og ga Wigan-vingen det gule kortet umiddelbart. Før pause var QPR også nære en scoring da Niko Kranjcar testet Scott Carson i QPR-buret med en bra avslutning. Heldigvis for gjestene var sisteskansen med på notene. Lagene gikk til pause med 1-0 til bortelaget, men etter pausen tok QPR mer og mer over spillet. De hadde høy ballbesittelse, slik som de har hatt hele sesongen, og de presset på mot Wigans sekstenmeter. Jo lenger ut i kampen man kom, jo flere spillere sendte QPR fremover, og det åpnet opp for kontringer motsatt vei. Nettopp det skjedde tjue minutter før slutt da James McClean tråklet seg forbi målvakt Green, men hans avslutning traff utsiden av stolpen. Bare få minutter senere fikk QPR endelig sitt fortjente utligningsmål da Junior Hoilett ble lagt i bakken like innenfor sekstenmeteren til Wigan. Straffen var soleklar, og QPRs toppscorer Charlie Austin gjorde ingen feil fra straffemerket. Det ble ikke scoret flere mål før slutt, og kampen måtte derfor avgjøres på ekstraomganger. Bare seks minutter ut i første ekstraomgang falt det som skulle vise seg å være avgjørelsen. Bobby Zamora vippet en ball gjennom til nettopp Austin, og han tuppet ballen enkelt forbi Wigan-keeper Scott Carson. Flere mål ble det ikke, og da Clattenburg blåste i fløyta for siste gang, stormet hjemmefansen banen i ekstase over å få lov til å spille finale mot Derby County på Wembley.

Sesongens profiler
Da Queens Park Rangers rykket ned til Championship var det mye usikkerhet rundt hvilke spillere som kom til å følge klubben ned til Championship, og om de kom til å takle overgangen fra Premier League til Championship. Joey Barton var en som nok ikke hadde tenkt seg å bli med The Hoops ned en divisjon, ettersom han tvitret “Some strange people think that I’ll be playing in the Championship next season. Good one! QPR might, I won’t. #fact” i april. Heldigvis for QPR-fansen har han ikke holdt sitt ord i den saken, for han har vært en av lagets aller beste spillere. Han har styrt spillet fra sin sentrale midtbaneposisjon, kriget knallhardt, vunnet tilbake ballen, og i mine øyne vært en av Championships beste denne sesongen. Med sin fantastiske dødballsfot har han også fikset et par scoringer, og han er nok det første navnet på blokka til Harry Redknapp når han skal sette opp laget. På topp har Charlie Austin vært glimrende. Han scoret 24 mål i ligaen for Burnley forrige sesong, og det var store forventninger til den tidligere mureren da han ble hentet til Loftus Road i august. Han har absolutt levd opp til forventningene, og står i skrivende stund med 19 mål på 33 kamper. Neste mann på toppscorerlisten til QPR har seks mål. Det er vanskelig å se hvordan QPR skulle klart kvalifiseringsplass uten Austin denne sesongen, og det er nok ikke tilfeldig at de hadde en svak periode samtidig som Austin var ute med skade i vår. I semifinalen mot Wigan Athletic viste han styrke ved å score begge QPRs mål. En ting som kjennetegner sesongen til Harry Redknapp & Co er deres solide forsvarsspill. I starten av sesongen gikk de hele åtte kamper på rad uten å slippe inn mål, og mye av æren for det skal forsvarsspillerne Clint Hill og Nedum Onuoha, samt målvakt Rob Green ha. Hill har spilt mye på stopperplass, og en del på venstrebacken. Hans tøffe spillestil og herlige taklinger har i hvert fall imponert meg denne sesongen, imens Onuoha virkelig har stått frem. Han har for det meste spilt midtstopper denne sesongen, selv om han har måttet vikariert på høyrebacken ved enkelte anledninger. Hans besitter en god hurtighet, er god til å bryte angrep og klarer seg greit med ball i føttene. De kvalitetene gjør han til en meget viktig brikke på et lag som spiller den typen fotball som det QPR gjør. Green ble utskjelt da han tabbet seg ut i VM i Sør-Afrika for fire år siden, men han har ingen grunn til å henge med hodet nå. Han har levert en meget bra sesong, og har holdt et nivå som ligger høyere enn Championship. 34-åringen har mange gode sesonger igjen foran seg, og jeg regner med at han vil returnere til Premier League snart. På tampen av sesongen ble Ravel Morrison hentet på lån fra West Ham United. Han har flere ganger vist at han hører hjemme på et høyere nivå enn Championship. Til tross for at han bare startet femten kamper for QPR, rakk han å bli den spilleren med nest flest scoringer i klubben denne sesongen. Han scoret seks ganger, og ut fra sjanser og avslutninger, kunne han fort ha scoret enda flere mål.

Spillestil, Form og Statistikker

Derby County
Spillestil: Etter at Steve McClaren kom til klubben har Derby blitt det kanskje artigste laget i hele ligaen å se på. De spiller en herlig offensiv fotball, med stort fokus på ballbesittelse og raske overganger. Med hurtige spillere som Johnny Russell, Jamie Ward og Simon Dawkins på kantene har de scoret flere mål på kontringer, og disse spillerne har vært flinke til å gå på løp i bakrom. På topp har Chris Martin vært meget stødig denne sesongen, og takket være hans tøffe spillestil og hans imponerende fysikk, har han vært et glimrende oppspillspunkt for The Rams. Man har ofte sett laget spille ballen frem til han på topp, imens midtbanespillerne har funnet veien inn i boksen i vente på en gjennombruddspasning fra spissen. Sentralt på midtbanen har McClaren sverget til tre spillere som både er gode med ballen i føttene, samtidig som de er noen utrolige arbeidsmaur når motstanderen har ballen. Craig Bryson, Will Hughes, John Eustace, Jeff Hendrick og George Thorne har alle spilt en del i denne midtbanetroikaen. De to førstnevnte har vært dyktige til å være med fremover i angrep, og Derby angriper som regel med svært mange spillere om gangen. Bakover på banen har de to solide stoppere i Richard Keogh og Jake Buxton. Ingen av de er spesielt høye, men begge er forholdsvis gode med ballen i beina, og passer dermed perfekt inn i den typen fotball som McClaren vil at Derby skal spille. Sistnevnte hadde nok ikke mange troen på foran denne sesongen, men han har vært en av Derbys aller beste spillere. På venstreback finne vi den meget dyktige Craig Forsyth, som aldri sier nei til å bli med i angrep. Andre Wisdom på høyrebacken har gjort en helt grei sesong på utlån fra Liverpool, men han har hatt mest fokus på det defensive. Det skyldes at Derby angriper for det meste gjennom midten eller på venstresiden. De liker å holde ballen i laget, og er blant lagene i ligaen med høyest ballbesittelse og flest vellykkede pasninger.

Form og Statistikker: The Rams avsluttet sesongen på fantastisk vis med seks kamper på rad uten tap, hvorav hele fem av de endte med seier. Poengdelingen kom mot Leeds United i siste serierunde, men da valgte Steve McClaren å gjøre en del endringer på laget, samtidig som de ikke hadde noe å spille for. Med to strake seire over Brighton & Hove Albion i semifinalen, har Derby nå fantastiske 7-1-0 på sine åtte siste kamper. Hjemme på Pride Park har de 15-4-5 denne sesongen, og under McClarens ledelse har de utrolig sterke 15-2-2 på eget gress. Tapene har kommet mot Millwall og Wigan Athletic, og har begge vært med sifrene 0-1. Poengdelingene har kommet mot Birmingham City og Bolton Wanderers. På bortebane har de 12-6-6 denne sesongen, og ingen av deres fire siste kamper på fremmed gress har endt med tap. De har slått Blackpool, Doncaster Rovers og Brighton & Hove Albion i løpet av disse fire kampene. Mot lag fra øvre halvdel av tabellen har de 10-4-10 totalt denne sesongen.

Queens Park Rangers
Spillestil: Den store likheten mellom QPR under Harry Redknapp og Derby County under Steve McClaren, er at begge lagene er flinke til å holde ballen i laget. De er de to lagene med høyest ballbesittelse og vellykkede pasninger denne sesongen. Sentralt på midtbanen har Joey Barton stått frem som en kriger og ikke minst leder, og spiller en viktig rolle for QPR både med og uten ball. Han har som regel hatt med seg en midtbanekollega sentral på midtbanen i en 4-2-3-1 formasjon, og ofte har den spilleren vært Tom Carroll. Begge er svært flinke med ball i beina, og har gode pasningsføtter. I tillegg er de flinke og hardtarbeidende når motstanden har ballen. Foran de to sentralt på midtbanen finner vi det kreative innslaget på laget. I denne posisjonen har Ravel Morrison briljert denne våren, og blant annet Niko Kranjcar har fått en del kamper her. Ut på kantene har Junior Hoilett, Armand Traore, Kranjcar, Yossi Benayoun, Matt Phillips og Gary O’Neil fått mye spilletid. De har alle forskjellige kvaliteter, men spesielt når Hoilett har fått spille på kanten, har mye av angrepspillet blitt flyttet mot den siden som han spiller på. I forsvarsrekka har Clint Hill, Nedum Onuoha og Richard Dunne hatt kontroll på stopperplass. Hill har også hatt en del kamper på venstreback, imens Onuoha har vikariert litt på høyreback. Denne troikaen har gjort en fenomenal jobb, og skal ha mye av æren for at QPR hadde under ett baklengsmål i snitt per kamp denne sesongen. På backene har Danny Simpson og Benoit Assou-Ekotto vært relativt faste, selv om sistnevnte har spilt seg ut av laget i slutten av sesongen. Svakhetene til QPR har vært mangelen på hurtigheten på stopperplass når Clint Hill og Richard Dunne spiller sammen i midtforsvaret, men mest av alt mangelen på mål fremover på banen. Bare seksti ganger fant QPR nettmaskene denne sesongen, noe som bare er to mål mer enn hva Birmingham City klarte score denne sesongen. Som de fleste sikkert husker, unngikk Birmingham nedrykk på overtid i sesongavslutningen. Til sammenligning har lørdagens motstander, Derby, scoret tjuefire flere mål enn London-klubben. De gangene Charlie Austin har vært ute med skade, har de slitt ekstra kraftig. Den imponerende spissen har stått for 28% av QPRs mål denne sesongen, og de aller fleste målene har vært veldig viktige. Han har en unik evne til å komme til målsjanser, og gjør en solid innsats bakover på banen også. Etter min mening spilte Austins skadefravær en stor rolle da QPR gikk på en formsvikt i vår.

Form og Statistikker: QPR har slitt en del i vår, noe som også gjorde at de ikke hadde muligheten til å kjempe om direkte opprykk til Premier League. Ting begynte likevel å stemme litt nærmere sesongslutt da Charlie Austin returnerte fra skade. Tre av de fem siste kampene i ligaen endte med seier, og bare en av de fem endte med tap. Nederlaget kom da de var på besøk hos Leicester City. Hjemme på Loftus Road avsluttet de sesongen med syv kamper på rad uten tap. Fire av disse endte med seier, og tre med poengdeling. Bunnlagene Blackpool og Millwall var to av lagene som klarte få med seg ett poeng, men sterke lag som Nottingham Forest, Watford og Wigan Athletic ble alle slått. Det bør likevel nevnes at de slapp inn mål i sine fire siste hjemmekamper i serien, og det samme skjedde da Wigan kom på besøk i semifinalen. Totalt ble de det tredje beste hjemmelaget i ligaen med 15-6-2. På bortebane slet de litt mer, og står der med 8-5-10 ved sesongslutt. Hele syv av deres ti siste kamper på bortebane endte med tap, men i semifinalen mot Wigan klarte det holde The Latics til uavgjort. Mot lag fra øvre halvdel av tabellen har de 8-5-9 denne sesongen.

Innbyrdes oppgjør
Derby County og Queens Park Rangers har møtt hverandre to ganger denne sesongen, og begge oppgjørene ble spilt etter at Steve McClaren ble ansatt som ny manager på Pride Park. Det første oppgjøret mellom lagene fant sted i november i fjor høst, og i den kampen tok QPR en sterk og knepen 2-1 seier. Dette var McClarens første tap som Derby-sjef, etter å ha vært manager for The Rams i over en måned. Elleve minutter ut i oppgjøret på Loftus Road sendte Jermaine Jenas vertene i ledelsen med en enkel tap-in. Charlie Austins avslutning ble reddet av Lee Grant i Derby-buret, men returen falt rett i føttene på Jenas, som scoret sitt enkleste mål noensinne. Den ledelsen sto seg i litt over ti minutter før Derby utlignet ved Simon Dawkins. Et langt frispark fra Jamie Ward ble headet ned i føttene til Dawkins fra midtstopper Jake Buxton. Unggutten gjorde ingen feil og scoret et flott mål fra kort hold. I resten av første omgang presset QPR på for et nytt ledermål, men til tross for gode avslutninger fra både Junior Hoilett og Austin, gikk lagene til pause på stillingen 1-1. I andre omgang fortsatte kampen i samme spor, hvor QPR kjørte på fremover, imens Derby var svært farlige på kontringer. Med en halvtime igjen å spille falt avgjørelsen på en dødball. Alejandro Faurlin sendte en nydelig ball inn på bakre stolpe, og der headet Clint Hill ballen i mål via John Eustace. Ikke lenge etterpå kunne QPR gått opp til 3-1 da Matt Phillips danset seg inn i sekstenmeteren til Derby, og sendte avgårde et skudd som smalt i treverket. Mål ble det likevel ikke, og kampen endte til slutt med en pen 2-1 seier til QPR.

I vår møttes lagene på Pride Park, og denne gangen var det Steve McClaren som skulle få hevn på sin tidligere arbeidsgiver. McClaren var nemlig innom støtteapparatet til QPR før han tok over den ledige managerjobben hos Derby. Denne kampen ble ikke like fartsfylt som høstens oppgjør, og jeg kan vel strekke meg så langt som å si at oppgjøret var alt annet enn en reklame for fotballen. Lagene fokuserte mer på det defensive spillet, feilpasningene florerte, og sjansene uteble. Ingen av lagene klarte komme til mer enn ti avslutninger, og mest sannsynlig sovnet et par tilskuere under den skuffende kampen. Etter tretten minutter kom kampens første sjanse da en QPR-spiller klarerte ballen via foten til Derby-stopperen Jake Buxton, slik at ballen gikk like over eget mål. Noen minutter senere kom kampens første og eneste scoring på en dødball. Et hjørnespark fra høyresiden ble slått inn like foran mål, og der valgte QPR-keeper Rob Green å bokse. Ballen havnet rett på hodet til John Eustace på bakre stolpe, og han headet den tilbake i en fin bue som til slutt havnet i nettmaskene. Mannen som scoret selvmål på Loftus Road da de møttes i november, gjorde det dermed godt igjen med scoring i dette oppgjøret. I resten av kampen var det ikke mange sjanser å nevne, bortsett fra et par halvfarligheter fra bortelaget. Kampen endte med 1-0 seier til Derby County, noe som betyr at det står likt mellom disse lagene innbyrdes denne sesongen.

Vurdering:
Det er ikke enkelt å forutse hvordan denne kampen kommer til å utspille seg, og hvordan den kommer til å ende. Ut fra deres to foregående kamper denne sesongen vil det være en knapp fordel for hjemmelaget. De var det klart beste laget da de møttes i høst, og ingen av lagene imponerte da Derby vant i vår. Nøkkelen for Derby blir å stoppe Charlie Austin på topp hos QPR. Han må ikke få komme til sjanser, for han trenger ikke mange forsøkene før ballen sitter i nota. Nøkkelen for QPR blir å hindre Derby fra å få styre kampen slik som de trives godt med å gjøre, samtidig som de hele tiden må være oppmerksomme på de overgangsmulighetene som Derby kommer til å forsøke å utnytte. Jeg tror dessverre at denne kampen vil minne mer om vårens oppgjør, enn om høstens kamp, og tror derfor på få mål i lørdagens finale. Sannsynligvis vil lagene spille veldig forsiktig, og holde et forholdsvis lavt tempo fra start av. Det blir veldig interessant å se hvem som vinner midtbanekrigen, for nettopp her tror jeg Derby kan vinne kampen. Hvis midtbanetroikaen deres har dagen, vil de kunne stresse og ødelegge for QPR. Nettopp dette tror jeg kommer til å skje, og magefølelsen heller mot en knepen Derby-seier på lørdag.

Tips: Derby vinner (2,30 hos Nordicbet)