Klubbinfo
Lagnavn: AFC Bournemouth
Kallenavn: The Cherries
Stiftet: 1890
Hjemmebane: Dean Court (12,000)
Styreformann: Jeff Mostyn
Tabellplassering i fjor: 10.plass
Tabelltips forrige sesong: 14.plass
Årets spiller forrige sesong: Lewis Grabban

Vurdert av: Eirik Aase

Av de lagene som rykket opp fra League One foran forrige sesong, var det spesielt AFC Bournemouth jeg var mest spent på å se. Ikke fordi jeg hadde noe i mot Doncaster Rovers og Yeovil Town, men fordi i mine øyne hadde The Cherries potensialet til å nå helt til topps, og det ville i så fall vært en aldri så liten sensasjon. Ikke bare fordi de var nyopprykket, men fordi de i likhet med mange andre lag, har vært gjennom en del trøbbel de siste årene. Våren 2008 var preget av en stor økonomisk usikkherhet i klubben, og laget befant seg på den tiden i bunnen av League One. Gjelden var oppe i £4m pund, og man var redde for at klubben kunne gå konkurs. I februar 2008 ble de satt under administrasjon og ble trukket for ti poeng, noe som førte til at de ved slutten av sesongen ble nødt til å ta den tunge veien ned til League Two. Elendigheten sluttet på ingen måter der, for rotet utenfor banen fortsatte inn i sommeren, og de ble nødt til å godta en poengstraff på hele sytten poeng for å få lov til å starte sesongen i League Two. En lang og hard kamp på det fjerde øverste nivået ventet, og mot slutten av sesongen sto The Cherries i fare for å rykke ut av Football League. I nest siste serierunde møtte de Grimsby Town til en ren nedrykksduell, hvor begge lagene hadde 40 poeng. Med tap i den kampen ville det se mørkt ut for Bournemouth, og Cherries-fansen fikk seg en støkker da Nathan Jarman sendte Grimsby i ledelsen like før pause. I andre omgang roet pulsen seg ned da Liam Feeney utlignet kort tid ut i andre omgang, før klubblegenden Steve Fletcher sendte fansen til himmels med kampens siste mål ti minutter før slutt. Bournemouth vant 2-1, og takket være en mye bedre målforskjell sammenlignet med Grimsby, var plassen så og si sikret allerede før siste serierunde.

I 2009 startet de på veien mot toppen igjen, og det med en ung og lovende manager på sidelinjen. Eddie Howe hadde tatt over som sjef for The Cherries midtveis i sesongen 2008/09, og var på det tidspunktet bare 31 år gammel. Et konsortium tok over kontrollen på Dean Court, og til tross for at klubben hadde fått overgangsforbud den sesongen, klemte Howe til med opprykk i sin første fulle sesong som manager. Etter to år som sjef på sørkysten prøvde han lykken som manager i Burnley, og tidligere Bournemouth-spiller Lee Bradbury overtok managerjobben. Han ledet laget til kvalifiseringsplass, men røk ut på straffesparkkonkurranse i semifinalen mot Huddersfield Town. I den påfølgende sesongen slet Bradbury med å få til gode resultater med den ambisiøse klubben, og han fikk derfor sparken etter en dårlig sesong. Inn kom den tidligere juniortreneren Paul Groves som ny sjef, og det ble alt annet enn bra. Etter en elendig start på sesongen 2012/13 ble Groves fjernet som manager, til lokale journalister og spillernes store glede. Da Groves ble ansatt som ny Crawley-sjef denne sommeren, kunne man lese twittermeldinger fra spillere som hadde hatt han som sjef i Bournemouth, og de meldingene var ikke akkurat positive. Howe returnerte overraskende til sørkysten, til tross for at han fortsatt var manager i Championship-klubben Burnley, og han ledet laget fra nedrykksstrid til opprykkskamp i løpet av sesongen. De klarte stikke av med den ene plassen som ga direkte opprykk, og returnerte dermed til nest øverste nivå i engelsk fotball for første gang siden 1990.

I comebacksesongen i Championship ble det ikke overraskende mange positive opplevelser. I løpet av sommeren ble dyktige spillere som Elliott Ward, Ian Harte og Andrew Surman hentet inn for å forsterke et allerede spennende mannskap. Like før overgangsvinduet stengte i august i fjor knuste de også klubbens overgangsrekord da Tokelo Rantie ble hentet fra den svenske klubben Malmö FF. I sesongoppkjøringen var resultatene litt varierende, men det var også motstanden. De lekte seg til seire mot mindre lag som Christchurch og Bashley, men de ble selv små da et toppet Real Madrid kom på besøk på Dean Court. Den spanske storklubben vant 6-0 over The Cherries, og Cristiano Ronaldo scoret blant annet to mål. Da sesongen endelig kom i gang, kunne man raskt konkludere med to ting. Den ene var at Bournemouth absolutt hadde noe å gjøre på dette nivået, og det andre var at de definitivt hadde mye å lære også. I første serierunde vant de 2-1 hjemme mot Charlton Athletic, før de ble knust hele 6-1 av Watford i neste runde. De slo tilbake med en sterk 1-0 seier hjemme mot Wigan Athletic, før det ble en ny stjernesmell da de tok turen til Huddersfield Town. Den kampen tapte de 5-1, men nok en gang slo de tilbake med en fin seier borte mot Doncaster Rovers. Denne sekvensen med at annenhver kamp endte med seier og tap holdt på frem til syvende serierunde. Med 4-0-3 på sine syv første kamper lå de like bak de øverste lagene på tabellen, og til tross for stortapene, måtte starten på sesongen kunne sies å være vellykket. Manager Howe hadde fokus på en teknisk krevende spillestil, med mange ballberøringer og man startet alltid med å bygge opp angrepene fra forsvaret av ved hjelp av korte pasninger. Med en slik spillestil var det kanskje ikke helt merkelig at de opplevde et par stortap i starten av sesongen.

Utover høsten fikk Bournemouth et ublidt møte med virkeligheten da de bare vant en av elleve kamper fra slutten av september til starten av desember. The Cherries sank som en stein på tabellen, og plutselig var en potensiell opprykkskamp byttet med bunnstrid ved juletider. Det løsnet heldigvis nærmere jul, og fra der av og ut klatret de sakte oppover på tabellen. I begynnelsen av februar lå de på en 15.plass med tolv poeng opp til Reading på 6.plass, og da uttalte manager Howe at han ikke så noe i veien for at Bournemouth kunne blande seg inn i opprykkskampen ved slutten av sesongen. Jeg må innrømme at jeg flirte da, ettersom de på ingen måter imponerte stort på det tidspunktet, men jeg kommer garantert ikke til å flire av Howes uttalelser igjen. Plutselig ble nemlig Bournemouth forvandlet til å bli ligaens store formlag, og i fra begynnelsen av mars og frem til påsken vant de åtte av ti kamper, og da kunne de spise lammelår og kvikk lunsj med god samvittighet. De lå på det tidspunktet bare to fattige poeng bak Reading på 6.plass. Dessverre gjorde de som Bolton Wanderers i fjor, og feilet da det gjaldt som mest. Av de fem siste serierundene vant de bare en gang, og dermed ble det en 10.plass med seks poeng opp til Brighton & Hove Albion som stakk av med den siste kvalifiseringsplassen.

Keeper:
Det er ikke mangel på målvakter på keepertreningene til AFC Bournemouth. Lee Camp, Darryl Flahavan, Benjamin Büchel og Ryan Allsop er alle en del av førstelaget til The Cherries, men sistnevnte reiste på lån til Coventry City tidligere i sommer. Darryl Flahavan står for rutinen på keeperplassen med sine 35 år. Han har vært innom flere klubber, men hans opphold i Southend United er nok det han ser tilbake på med mest stolthet. Han voktet buret på Roots Hall fra 2000 til 2007, og fikk over tre hundre kamper for The Shrimpers. Der var han førstevalg mellom stengene i samtlige sesonger, før turen gikk videre til benketilværelse i Crystal Palace og Portsmouth før Bournemouth hentet han i 2011. Han var førstevalg mellom stengene i debutsesongen i Bournemouth, men har siden den gang knapt fått lov til å røre gresset på Dean Court. Det kommer nok ikke til å endre seg denne sesongen heller, og det samme gjelder for Benjamin Büchel. Han kommer fra Liechenstein og ble hentet til Bournemouth for to år siden. Forrige sesong var han på lån i Poole Town og Dorchester Town, og sannsynligvis blir det nye låneopphold denne sesongen.

Lee Camp er mannen som er førstevalg på keeperplass for Bournemouth denne sesongen. Han ble først hentet på lån i fjor høst, men den avtalen ble gjort permanent tidlig i vinterens overgangsvindu. Camp startet sin karriere i Derby County, og fikk sitt gjennombrudd der i Championship tilbake i sesongen 2004/05. Der var han førstevalg i to sesonger, og stakk av med prisen for både årets spiller og årets unge spiller, før han tilbrakte den neste sesongen på lån hos Norwich City og Queens Park Rangers. Sommeren 2007 gjorde Queens Park Rangers avtalen permanent, og Camp var den eneste spilleren som startet samtlige kamper for QPR i den påfølgende sesongen. Etter litt over ett år på Loftus Road, gikk turen videre til Nottingham Forest, og til tross for hans fortid hos erkerival Derby County, skulle han få en fin tid hos Forest. Han gikk bare glipp av en ligakamp i løpet av sine tre første fulle sesonger på City Ground, og vikarierte ofte som kaptein. Midtveis i sesongen 2012/13 ble han nødt til å forlate klubben da Alex McLeish ikke ville ha han med videre da Camp avslo et nytt kontraktsforslag. Siden den gang har han vært reservekeeper i Norwich City og West Bromwich før han kom til Bournemouth forrige sesong. Nå skal han være førstevalg igjen for The Cherries, og det er liten tvil om at de har en målvakt som holder nivået i Championship. Tilbake i sesongen 2009/10 kom han for øvrig med på årets lag i Championship.

Forsvar:
Bournemouth har en stor fordel med at de mest sannsynlig slipper å gjøre noen særlige forandringer både på keeperplass og forsvarsrekken foran den nye sesongen. Midtstopperparet vil fortsatt være Tommy Elphick og Steve Cook, og de viste forrige sesong at de har mye å fare med på dette nivået. Tommy Elphick bærer kapteinsbindet for Bournemouth, og er en god mann å ha i de bakre rekker. Han er født og oppvokst i Brighton, og gikk også gradene i akademiet til byens stolthet. Han debuterte tidlig på førstelaget til Brighton & Hove Albion, men etter flere sesonger som førstevalg på stopperplass, forlot han klubben etter at de sikret opprykk til Championship 2011. I debutsesongen på Dean Court imponerte han stort og klarte etterhvert sikre sitt andre strake opprykk fra League One. Forrige sesong imponerte han med tøft duellspill og forholdsvis imponerende tekniske ferdigheter med tanke på at han er midtstopper, og vi kommer til å få se mer av det denne sesongen. I sommer viste han at han kan mer enn bare spille fotball, og ga oss mye underholdning med sine morsomme blogger fra Bournemouths treningsleir i Østerrike. Steve Cook er en fantastisk midtstopper som har en stor fremtid foran seg. Han imponerte stort på stopperplass sammen med Elphick og hans våkne spillestil og herlige brytninger er noe som flere Premier League-klubber mest sannsynlig har blitt imponert av. Han er bare 23 år gammel og ble i likhet med Elphick hentet fra Brighton & Hove Albion for to år siden. Cook var førstevalg på stopperplass da de rykket opp til Championship, og i mine øyne var han bare enda bedre på nest øverste nivå, enn det han var i League One. Cook scoret tre mål forrige sesong, og ett av målene var blant sesongens fineste mål i Championship. Han fikk en lang ball inn i boksen i en kamp mot Ipswich Town i april, og hva han valgte å gjøre da må du nesten bare se selv her. I tillegg til disse to har The Cherries også Elliott Ward i bakhånd. Han startet forrige sesong på flott vis og var fast brikke i midtforsvaret i fjor høst. Dessverre holdt flere skader han ute i store deler av sesongen, og da han returnerte i mars klarte han ikke kjempe til seg en plass i midtforsvaret takket være imponerende spill av Cook og Elphick. Ward ble hentet til Dean Court fra Norwich City i fjor sommer, og har tidligere rykket opp til Premier League med både West Ham United og Norwich City.

På høyrebacken til Bournemouth finner vi det som kanskje er ligaens beste spiller i den posisjonen. Hadde det ikke vært for at Kieran Trippier var utrolig god for Burnley forrige sesong, hadde Simon Francis kapret en plass da vi kåret årets lag etter sesongslutt. Den 29 år gamle backen ble hentet permanent til klubben fra Charlton Athletic for to år siden, og har siden den gangen blitt bedre og bedre for hver kamp som går. Eddie Howes spillestil passer han perfekt, og Bournemouth har nok fått mange henvendelser om hans tjenester denne sommeren. Han er nærmest komplett som back med iherdig arbeidsinnsats, glimrende taklinger, god posisjonering, god i lufta og sist men ikke minst, utmerkede offensive løp. Det ble hele åtte målgivende pasninger på Francis forrige sesong, til tross for at han ikke tar noen dødballer. Det fikk Leeds United-fansen smertelig erfare da Francis sto for hele tre målgivende pasninger da Bournemouth slo Yorkshire-klubben 4-1 i mars. Det blir spennende å se om Bournemouth klarer beholde den ettertraktede høyrebacken etter sommerens overgangsvindu. Skulle Francis bli skadet er Adam Smith klar til å steppe inn. Han ble hentet permanent til klubben fra Tottenham Hotspur i januar, men han fikk bare en kamp fra start for The Cherries, og det var mot Millwall i siste serierunde. På venstrebacken står det mellom evigunge Ian Harte og Charlie Daniels. Ian Harte ble hentet fra Reading i fjor sommer og imponerte de gangene han fikk sjansen på venstrebacken for The Cherries forrige sesong. Hans fantastiske dødballer skaffet han fem målgivende pasninger forrige sesong, og hans gode pasningsfot kommer godt med i den typen fotball som Eddie Howe vil at Bournemouth skal spille. Harte er nok best kjent for sine mange sesonger med Leeds United på Elland Road på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Han scoret blant annet tre mål i Champions League den sesongen Leeds gikk hele veien til semifinalen i den prestisjetunge turneringen. Charlie Daniels spilte omtrent halvparten av Bournemouths kamper forrige sesong, men leverte ikke like bra som Harte. Han ble hentet permanent til Bournemouth for to år siden, og har tidligere gått gradene i akademiet til Tottenham Hotspur. Han har tidligere spilt en del på venstrekanten, men ettersom han bare figurerte på backen forrige sesong, tror jeg han kommer til å gjøre det samme denne sesongen.

Midtbane:
Eddie Howe er vanligvis svært trofast til sin 4-4-2 formasjon, og jeg kan ikke se for meg at det blir noen endring på det området i løpet av sommeren. Derfor går jeg ut fra at de kommer til å starte med to sentrale midtbanespillere. De to plassene er det Harry Arter, Eunan O’Kane og Dan Gosling som skal kjempe om. Harry Arter er en spiller som jeg er meget begeistret for. Han er 24 år gammel og en av de mest spennende sentrale midtbanespillerne i Championship. Han kom til klubben fra Woking tilbake i 2010, og har etterhvert blitt en av lagets viktigste spillere. Han scoret ni mål fra sin midtbaneposisjon da de rykket opp til Championship, og fortsatte sitt storspill i sin debutsesong på nest øverste nivå. Det ble dog ikke like mange scoringer forrige sesong, men han imponerte likevel stort. Han har en fantastisk pasningsfot som kan tre gjennom de vanskeligste pasninger, og jobber knallhardt både fremover og bakover på banen. Arter kan for øvrig få lov til å spille mot sin svigerbror denne sesongen. Fulham-spiller Scott Parker er nemlig gift med storesøsteren hans. Eunan O’Kane er sannsynligvis en av ligaens mest undervurderte midtbanespillere. Han stjeler ingen avisoverskrifter, men presterer bra hver eneste uke for Bournemouth. O’Kane er flink med ballen i beina, leser spillet bra, liker å drible, samtidig som han slår noen fantastiske pasninger. I likhet med Arter er han akkurat den typen spiller som passer inn i Eddie Howes spillestil. Før O’Kane kom til Dean Court for to år siden, tilbrakte han to sesonger på Plainmoor med Torquay United. Der klarte han nesten hjelpe The Gulls opp til League One, men de tapte dessverre i play-off finalen i 2011. Som en liten trøst kom han med på årets lag i League Two den sesongen. Det skal bli interessant å se om O’Kane klarer ta nye steg denne sesongen. Dan Gosling kan gjerne sees på som talentet som aldri slo skikkelig gjennom, men heldigvis er han bare 24 år gammel og har massevis av tid til å motbevise kritikerne på. Han ble hentet til Everton fra Plymouth Argyle tilbake i 2008, og fikk sin debut da han var 18 år gammel. Etter bare ett år i klubben opplevde han å avgjøre en kamp i FA Cupen mot byrival Liverpool, og senere den sesongen fikk han et innhopp i finalen som de tapte mot Chelsea. På slutten av sesongen 2009/10 pådro han seg en skade som holdt han ute av spill i ni måneder. Til tross for skadene ble han hentet av Newcastle United den påfølgende sommeren, men dessverre fortsatte skadene å ødelegge for Gosling. Han tilbrakte fire sesonger på St James’ Park, men fikk ikke noe særlig spilletid i noen av sesongene. Forrige sesong var han på lån i Blackpool, og der viste han frem fint spill. Jeg har stor tro på at Goslings harde jobbing og gode skuddfot kan bli en suksess på Dean Court denne sesongen, så fremt han holder seg skadefri.

På vingene har The Cherries både god dekning og gode spillere. Den mest imponerende spilleren finner vi på høyrekanten og han heter Matt Ritchie. Den 24 år gamle vingen ble hentet til Bournemouth fra Swindon Town i januar i fjor, og har imponert stort helt siden han kom til klubben. Under sin tid i Swindon Town under Paulo Di Canios ledelse var han rett og slett i en helt egen klasse. Han ble kåret til årets spiller i League Two og fikk selvsagt en plass på årets lag da de rykket opp til League One i sesongen 2011/12. Han fortsatte sitt imponerende spill med Swindon i League One, men etter halvspilt sesong ble han solgt til Bournemouth. En overgang som Di Canio mente ble gjort bak hans rygg, og som skal ha være en av grunnene til at han valgte å si opp som manager i klubben en måned senere. Ritchie spilte like bra i Bournemouth som det han hadde gjort i Swindon, og ble kåret til årets spiller i League One da de rykket opp til Championship i fjor. Det betydde at Ritchie både hadde blitt kåret til årets spiller i to strake sesonger, men også rykket opp i to strake sesonger. Dessverre pådro han seg en skade under fjorårets sesongoppkjøring og gikk dermed glipp av høstsesongen i Championship. Da han først kom tilbake fra skade, gikk det ikke lenge før han viste hvorfor han hadde blitt årets spiller i to strake sesonger. Han scoret fem mål på de syv første kampene, og imponerte stort med sine fantastiske langskudd og tøffe spillestil. Så lenge Ritchie holder seg unna skader denne sommeren, tror jeg Ritchie kan ta enda større steg denne sesongen. Da vil i så fall klubber fra Premier League få øynene opp for den tidligere Portsmouth-spilleren.

På motsatt side av midtbanen fant vi for det meste Marc Pugh forrige sesong. Den tekniske og driblesterke vingen scoret fem mål forrige sesong, men imponerte meg ikke like mye i fjor, som det han har gjort i de foregående sesongene. Han har vært fast på kanten til Bournemouth i fire sesonger, men denne sesongen får han tøff konkurranse fra Junior Stanislas. Det tidligere West Ham-talentet var med på å rykke opp til Premier League med Burnley forrige sesong, men slet for det meste på benken hos The Clarets. Mange, inkludert meg selv, trodde Stanislas skulle være den neste store fra akademiet til West Ham United da han slo gjennom på førstelaget til The Hammers i sesongen 2009/10, men slik ville det seg altså ikke. Han kunne vært med Burnley opp til Premier League denne sesongen, men valgte å forlate klubben til fordel for hans tidligere manager Eddie Howe. Det kan med andre ord tyde på at han har fått lovnader om en del spilletid på Dean Court denne sesongen. Ryan Fraser var backup på begge kantene forrige sesong, og fikk totalt tjuetre kamper fra start forrige sesong. Han er muligens ligaens laveste spiller med sine 163 centimeter, og ble hentet fra Aberdeen i fjor sommer.

Angrep:
På spissplass har det skjedd en stor endring denne sommeren. Lewis Grabban som var den store stjernespilleren til The Cherries forrige sesong, har blitt solgt til Norwich City, imens man har hentet inn Coventry City-spissen Callum Wilson. Det er mange som er spente på hvordan den endringen kommer til å påvirke Bournemouth foran den nye sesongen, men for å være helt ærlig tror jeg det kommer til å gå veldig bra. Selvsagt er det vanskelig å erstatte en spiller som scoret hele tjueto mål forrige sesong, men da de først måtte ut på spissjakt, fant de den perfekte erstatteren. Callum Wilson er i mine øyne det nærmeste man kommer en ny Lewis Grabban når man tenker på spillestil. Han er kjempesterk, meget hurtig, flink med ballen i føttene og har en god pasningsfot. Wilson fikk sitt gjennombrudd forrige sesong i League One med Coventry, og scoret tjueen mål for Sky Blues. De flotte prestasjonene ga han en plass på årets lag i League One, samt prisene for årets spiller i klubben av både spillerne selv og fansen. Det høye antallet scoringer av Wilson er enda mer imponerende med tanke på at han tidligere i år fikk skulderen ut av ledd, og dermed gikk glipp av nesten ti kamper. Sammen med Wilson på topp kommer vi til å få se den franske spissen Yann Kermorgant. Han ble hentet fra Charlton Athletic i januar, og viste i løpet av vårsesongen at han har mye å tilføre dette Bournemouth-laget. Han fikk seksten kamper for The Cherries frem til sesongslutt, og scoret ni mål. Han er en tøff spiss som er sterk i luften, god på hodet, flink til å avslutte, samtidig som han har noen meget gode frispark. Kermorgant har nå blitt 32 år gammel, og er nok best kjent fra sin tid i Leicester City hvor han floppet skikkelig. Han ble hentet til revene fra Stade Reims, og scoret bare ett mål i sin debutsesong. Til tross for det sikret Leicester seg en plass i playoffen, men der røk de ut på straffesparkkonkurranse etter at Kermorgant mislyktes med en chip. Det resulterte i denne hysteriske videoen fra en Leicester-supporter.

I fjor sommer knuste Bournemouth sin tidligere overgangsrekord da de hentet Tokelo Rantie fra Malmö. Han hadde gjort det meget bra i svensk fotball, men han fikk det definitivt tøffere i Championship. Selv om han tidvis fikk vist frem sin imponerende hurtighet og gode dribleferdigheter, ble det bare fjorten kamper fra start og tre mål på den sørafrikanske spissen. Kanskje kan han nå få en bedre sesong ettersom han har fått tid til å venne seg til den engelske fotballen. Brett Pitman er en dyktig spiss, men heller ikke han fikk det helt til forrige sesong. 5 mål på 34 er ikke bra nok for mannen som er født og oppvokst på øya Jersey. Han kom til Bournemouth da han var 16 år gammel, og med unntak av to sesonger i Championship med Bristol City, har han vært i klubben hele sin karriere. Man føler nok kanskje at Pitman har vært i fotballen veldige lenge, men han er faktisk bare 26 år gammel. Da Bournemouth rykket opp fra League One i fjor scoret han tjue mål i ligaen, og han har tidligere scoret tosifret antall mål på dette nivået med Bristol City. Kanskje kan han vise de taktene denne sesongen, men dessverre tror jeg han blir nødt til å spille annenfiolin ettersom Wilson og Kermorgant er foran i køen. Josh McQouid er en 24 år gammel spiss som ble hentet fra Millwall for to år siden. Han har ikke fått det til på Dean Court, og det har blitt spekulert i om han kommer til å forsvinne fra klubben denne sommeren.

Trener:
AFC Bournemouth er veldig priviligerte når det kommer til klubbens manager. I Eddie Howe har de en av de mest spennende sjefene på hele balløya, og i vår skrev han under på en ny toårskontrakt med klubben han har tilbrakt store deler av sitt liv hos. Howe var en spennende fotballspiller, og etter å ha spilt ungdomsfotball for forholdsvis ukjente Rossgarth YFC og Parley Sports, gikk turen til AFC Bournemouth da han var sytten år gammel. Etter åtte år med The Cherries, hvor han blant annet fikk med seg to kamper for det engelske U21-landslaget, ble han hentet til Portsmouth i mars 2002 av deres nye manager Harry Redknapp. Han hadde da spilt over tohundre kamper for Bournemouth, men tiden i Portsmouth ble ikke like kjekk for Howe. Han pådro seg en alvorlig kneskade i debuten mot Preston North End, og fikk ikke med seg flere kamper den våren. Da sesongen startet opp igjen etter sommeren, slo han opp den samme skaden igjen i første serierunde, og gikk dermed glipp av hele sesongen. Halvannet år senere var han endelig frisk igjen, og gikk da på lån til Swindon Town. Der fikk han ikke noe spilletid, men det gjorde han derimot på lån i AFC Bournemouth senere det året. Han gjorde sine saker såpass bra i gamleklubben, at de valgte å hente han tilbake igjen permanent. To år senere fikk han jobben som spillende trener under daværende manager Kevin Bond, og hadde da ansvaret for å lede klubbens reservelag. Kneskaden som hadde ødelagt Portsmouth-oppholdet tidligere i karrieren, fortsatte å ødelegge for Howe. Dette medførte at han ble tvunget til å legge opp som fotballspiller sommeren 2007, i en alder av 29 år. Etter at Bond fikk sparken som manager i starten av sesongen 2008/09, kom Jimmy Quinn inn som ny sjef på Dean Court. Han ga Howe jobben som ungdomstrener, men bare noen måneder senere ble Howe forfremmet til jobben som vikarierende manager da Quinn også ble sparket. Til tross for at han åpnet med et par tap, fikk han jobben på permanent basis, og på slutten av sesongen reddet han klubben fra nedrykk, selv om The Cherries hadde startet med sytten minuspoeng den sesongen.

Sesongen 2009/10 skulle bli Howe sin første fulle sesong som manager. Han startet sesongen på fantastisk vis da Bournemouth vant åtte av sine ni første kamper i ligaen, og det gikk ikke lenge før større klubber kom på banen for å sikre seg tjenestene til dette unike managertalentet. Howe avfeide alle ryktene, og fortsatte den imponerende jobben på sørkysten. Bournemouth slakket aldri gassen skikkelig utover i sesongen, noe som førte til at de rykket opp til League One ved sesongslutt. En fantastisk prestasjon av Howe & Co, og ikke mindre imponerende med tanke på at de hadde fått innført et overgangsforbud den sesongen. I den påfølgende sesongen gikk ryktene igjen om denne imponerende lederen, men nok en gang valgte han å fortsette på sørkysten. Halvveis ut i sesongen ble det derimot for fristende å prøve seg på høyere nivå, og i januar 2011 ble han presentert som ny manager for den daværende Championship-klubben Burnley. På Turf Moor satte han sammen et meget interessant mannskap takket være flere smarte signeringer. Danny Ings, Charlie Austin og Kieran Trippier er blant spillerne som ble hentet, og samtlige skal spille i Premier League neste sesong. Howe gjorde en meget bra jobb med The Clarets, og man følte kanskje at det var noe stort på gang, men i oktober 2012 valgte han overraskende å returnere til AFC Bournemouth igjen. De hadde startet sesongen forferdelig i League One, og Howe ble hentet inn for å dra de ut av bunnstriden. Den jobben gjorde han på eksemplarisk vis, og The Cherries klatret lenger oppover på tabellen for hver runde som gikk. Etterhvert blandet de seg inn i opprykkskampen, og i slutten av april i fjor sikret han opprykk til Championship for klubben som ikke hadde spilt på nest øverste nivå siden 1990. I comebacksesongen i Championship leverte de mye bra,og nå blir det spennende å se om Howe kan bygge videre på det utrolig interessante prosjektet han holder på med på sørkysten. Kanskje blir det Premier League-fotball på Dean Court allerede i 2015? Man vet aldri med Howe på sidelinjen.

Overganger:
Eddie Howe er en av de bedre managerne i Championship når det kommer til overgangsmarkedet. Da han var i Burnley hentet han inn flere kvalitetsspillere, og det ser det ut til at han fortsetter med i Bournemouth. Matt Ritchie og Yann Kermorgant er to spillere som har imponert etter å ha blitt hentet av Howe, og denne sommeren har han gjort nye kloke signeringer. Junior Stanislas har aldri helt slått igjennom, men potensialet er der. Han har tidligere spilt under Howe, og valgte heller å komme til Dean Court enn å bli med Burnley opp til Premier League. Det er med andre ord liten tvil om at han har troen på det Howe driver med. Dan Gosling kan være en fantastisk signering dersom han holder seg skadefri, imens Callum Wilson er den perfekte erstatteren for Lewis Grabban. I mine øyne er Bournemouth klart styrket så langt i overgangsvinduet.

Overgangsoversikt:
Inn: Junior Stanislas (Burnley), Dan Gosling (Newcastle United), Callum Wilson (Coventry City)
Ut: Lewis Grabban (Norwich City), Shwan Jalal (Kontrakt utløpt), Mohamed Coulibaly, Ryan Allsop (Lån til Coventry City)

Treningskamper:
11.juli: FC København – AFC Bournemouth 2-2 (Ritchie, Prøvespiller)
15.juli: Salisbury City – AFC Bournemouth 0-4 (Pitman, Francis, Pugh, MacDonald)
19.juli: Dorchester Town – AFC Bournemouth 0-11 (Kermorgant x4, Ritchie x2, Pitman x2, Wilson, Arter, Whitfield)
25.juli: AFC Bournemouth – Southampton 0-1
29.juli: Portsmouth – AFC Bournemouth
1.august: AFC Bournemouth – Swansea City
2.august: Oxford United – AFC Bournemouth

Styrker/Svakheter:
Pluss:
+ Har en herlig spissduo i Callum Wilson og Yann Kermorgant.
+ En av ligaens beste høyresider med Simon Francis og Matt Ritchie.
+ En sterk sentral midtbane bestående av Harry Arter, Eunan O’Kane og Dan Gosling.
Minus:
– Alle lag som blir ledet av Eddie Howe har en tendens til å lekke litt bakover på banen.  
– Ikke god nok backup i flere posisjoner. 
– Den vanskelige andresesongen. I fjor var de nye uten noe særlig press. Nå er det forventet at de skal forbedre fjorårssesongen. 

Vurdering:
Jeg hadde troen på at Bournemouth kom til å overraske forrige sesong, og jeg ser ingen grunn til at de skal skuffe denne sesongen. Det er kvalitetsspillere i alle ledd, og spesielt høyresiden kan lage problemer for ethvert lag i Championship. På spissplass har de to dyktige spisser i Callum Wilson og Yann Kermorgant, som jeg tror kan fungere meget bra sammen. Sentralt på midtbanen har Eddie Howe plassert spillere om fungerer perfekt med tanke på hans spillestil. Mannskapet er definitivt gode nok til å være i toppen og dermed kjempe om en plass i playoffen. Det som gjør at de blir plassert et stykke nedover på tabellen er det skuffende forsvarsspillet man ofte blir servert av lagene til Howe. Forrige sesong ble det 66 baklengsmål, noe som bare var fire mål mindre enn hva Doncaster Rovers som rykket ned hadde sluppet inn. Der er også sårbare når det kommer til skader, og må krysse fingrene for en ny sesong med lite skader. Det blir også interessant å se hvordan de takler høyere forventninger denne sesongen. Det tror jeg egentlig de kommer til å takle fint, og jeg har større tro på at Bournemouth blander seg inn i toppen av tabellen, enn nede i bunnen.

Spådom: 12.plass