Skrevet av: Eirik Aase

Endelig er det duket for det som i mine øyne er årets viktigste og artigste fotballkamp. Grunnen til størrelsen og viktigheten til denne finalen er selvsagt de store summene vinneren kan innkassere. Faktisk er forskjellen på seier og tap såpass stor i denne finalen, at det strengt tatt burde være grunn nok til at man burde gjøre noe drastisk med fordelingen av penger i det engelske ligasystemet. At det skal være et så enormt pengehopp fra Championship til Premier League er alt annet enn sunt, og bør gjøres noe med før det går skikkelig galt. Akkurat det kunne jeg skrevet en hel bok om, men nå er fokuset på mandagens storkamp. Siden play-off ordningen ble innført i sesongen 1986/87 har man fått flere fantastiske kamper, og det faktum at finalen spilles på Wembley gjør det hele enda mer spesielt for lagene som er involvert.

_____________________________________________________________________

Middlesbrough – Norwich City
Avspark: 16.00 (Mandag 25.mai)
TV-kanal: TV2 Sport Premium. Studio fra 15.15 med Aleksander Schau, Uwe Rösler og Åge Hareide. Kasper Wikestad kommenterer fra Wembley.
Stadion: Wembley Stadium
Dommer: Mike Dean(Dømte FA Cup-finalen i 2008 og Ligacupfinalen 2011)
Drakter: Middlesbrough spiller i sine røde hjemmedrakter. Norwich spiller i sine gule hjemmedrakter.
Skader og Suspensjoner: Patrick Bamford startet ikke forrige semifinale for Middlesbrough, og er usikker til denne kampen. Lewis Grabban er tilbake hos Norwich etter suspensjon. 

Historie
Play-off i Football League ble innført tilbake i sesongen 1986/87. I de to første sesongene med play-off på nest øverste nivå deltok ett lag fra First Division og tre lag fra Second Division. Det første året var det Charlton Athletic som sto i fare for å rykke ned fra øverste nivå, men etter å ha slått ut Ipswich Town i semifinalen sikret de en ny sesong på øverste nivå etter seier mot Leeds United i finalen. På den tiden ble finalen spilt over to kamper, hvor lagene hadde hver sin hjemmekamp. Det eneste unntaket er den nevnte finalen mellom Charlton og Leeds, hvor det faktisk måtte en tredje kamp til for å få en avgjørelse. Denne kampen ble spilt på St Andrews i Birmingham, og det måtte ekstraomganger til for å finne en vinner. Fra sesongen 1988/89 endret man formatet slik at det bare var lag som kjempet om opprykk som deltok i kvalifiseringen. Den neste sesongen bestemte man også at finalen ikke skulle gå over to kamper, men avgjøres på Wembley. Den første finalen som ble avgjort over én kamp ble en spesiell affære. Swindon Town feiret opprykk til øverste nivå etter at et selvmål fra Sunderland-spiller Gary Bennett ble kampens eneste mål, men ble senere fratatt opprykket på grunn av økonomisk rot. Siden den gang har man spilt finalene på Wembley, med unntak av perioden hvor nye Wembley ble bygget. Da ble Millenium Stadium i Cardiff brukt som en reserveløsning.

Fem siste finaler:
2013/14: Derby – QPR 0-1
2012/13: Crystal Palace – Watford 1-0
2011/12: West Ham United – Blackpool 2-1
2010/11: Swansea – Reading 4-2
2009/10: Blackpool – Cardiff City 3-2

Rekorder og Statistikker:
– Disse rekordene og statistikkene gjelder for play-off på nest øverste nivå.
Flest opprykk: Crystal Palace (Fire ganger)
Flest finaler: Crystal Palace (Fem finaler)
Flest finaletap: Sheffield United (Tre tap)
Største finaleseier: Bolton Wanderers – Preston North End 3-0 (2000/01), Watford – Leeds United 3-0 (2005/06) og Sheffield United – Wolverhampton Wanderers 0-3 (2002/03).
Mest målrike finale: Charlton Athletic – Sunderland 4-4 (1997/98)
Høyeste tilskuertall: Derby County – QPR (87,348 i 2013/14)

Pengenes inntog
For hvert år som går blir TV-avtalene til Premier League dyrere. Dette har ført til at klubbene i Premier League tjener mer og mer penger, mens avstanden til Championship vokser stadig. Med nye FFP regler i Championship vil denne avstanden bare bli enda større, og nettopp derfor er det nærmest livsviktig for en del klubber å rykke opp til Premier League. Eksperter på økonomi har regnet seg frem til at vinneren av mandagens finale vil være sikret £130 millioner pund, mens taperen bare vil bli sittende igjen med billettinntektene fra finalen. Med dagens kurs vil forskjellen på å vinne og tape finalen på Wembley være på rundt rundt halvannen milliard norske kroner.

Foran fjorårets finale hadde lokalavisen i Derby en artikkel om hvor mye penger både klubben og byen kunne tjene på et opprykk. Direktør i Derby Marketing, John Forkin, uttalte da at han anslo at byen Derby ville tjene rundt £100 millioner på turisme og omtale av byen. Dersom det stemmer vil det naturligvis ha samme innvirkning på mandagens to finalister. Det er da lett å forstå dersom spillere er nervøse foran denne kampen, selv om det sannsynligvis svettes mer hos de som jobber med økonomien i de respektive klubbene.

Middlesbrough
Det har nå gått halvannet år siden den tidligere Real Madrid-spilleren Aitor Karanka ble ansatt som ny sjef på Riverside Stadium. Siden den gang har Middlesbrough opplevd både oppturer og nedturer, og Karankas tid som Boro-sjef har ikke alltid vært like rosenrød som det den er nå. Karanka hadde en fortid som forsvarsspiller på et Real Madrid-lag som vant Champions League tre ganger, samtidig som han nylig hadde jobbet som assistenttrener under Jose Mourinhos ledelse. Derfor var det ingen overraskelse at det var den defensive organiseringen som havnet i fokus da Karanka skulle prøve seg som sjef på egenhånd. Det er dette arbeidet Boro høster frukter av denne sesongen, men dette store fokuset på den defensive biten kunne også ha kostet Karanka jobben. Heldigvis for rødtrøyene har de en styreformann som er av den tålmodige sorten, og han så at det ville ta tid dersom Karanka skulle gjøre et vanligvis ustabilt Boro-lag bunnsolide.

Resultatmessig var nemlig ikke Middlesbrough spesielt imponerende under Aitor Karankas første halvår som sjef på Teesside. Under hans 23 første kamper tok Boro bare 1.3 poeng per kamp i snitt, noe som gjorde de til det trettende beste laget i Championship på den perioden. Likevel var det tydelig at de allerede da hadde forbedret seg kraftig når det gjaldt den defensive biten. På de 23 kampene var det bare ett lag i Championship som hadde færre enn innslupne enn Boros 19 baklengsmål. Problemet til Boro lå heller i angrepet, hvor ting ikke fungerte. På starten av året gikk de tolv timer på rad uten å score ett eneste mål, og fansen var frustrerte. Dette løsnet heldigvis mot slutten av sesongen, og takket være et par gode signeringer under sommerens overgangsvindu var Boro i rute foran den nye sesongen.

Med spillere som Lee Tomlin, Kike, Jelle Vossen, Patrick Bamford, Grant Leadbitter og Albert Adomah hadde Boro plutselig flust av spiller som kunne skape ting helt på egenhånd fremover på banen. Slike kreative og målfarlige spillere har gjort Boro til et skikkelig topplag, ettersom de grunnet sitt fantastisk forsvarsspill vanligvis ikke trenger mer enn én scoring for å stikke av med seieren. Ingen lag har holdt nullen flere ganger enn rødtrøyene denne sesongen, og de har vært med i toppen helt siden sesongstart. Litt vaklende form utover våren ødela en del i kampen om direkte opprykk, men til tross for flere nederlag de siste månedene, har de likevel alltid slått tilbake med seier. Det er en egenskap som er viktig å ha dersom man ønsker å kjempe helt i toppen av tabellen.

Veien til Wembley
Middlesbrough kjempet matematisk sett om en plass blant de to beste lagene i ligaen helt til siste serierunde, men håpet om direkte opprykk ble knust i nest siste runde da Aitor Karanka gamblet og tapte i bortekampen mot Fulham. På stillingen 3-3 med én mann mindre på banen valgte Karanka å sende frem målvakten sin på et hjørnespark. Det utnyttet Fulham ved å kontre inn et seiersmål da hjørnesparket ble klarert. Det tapte poenget førte til at Boro ikke hadde mulighet til å passere Bournemouth på tabellen i siste runde grunnet sistnevntes mye bedre målforskjell. Derfor var Boros fokus rettet mot hvilken motstander de kunne få i play-off. Da Boro så at de lå an til å møte Brentford i semifinalen, virket det som om de var svært komfortable. Til tross for at det var uavgjort mot Brighton & Hove Albion i siste serierunde, var de likevel ikke svært opptatt av å vinne. Målvakten brukte god tid med ballen på utspark, mens Karanka ikke gjorde spesielle grep for å sikre seg tre poeng på tampen. Derfor spekuleres det i om Karanka & Co spilte uavgjort med vilje mot Brighton for å kunne møte Brentford i semifinalen.

Uansett om det var med vilje eller ikke, var Brentford utvilsomt en god motstander for Middlesbrough. I en svært underholdene og tøff kamp på Griffin Park i den første semifinalen vant Middlesbrough 2-1. De tok først ledelsen ved Jelle Vossen, før Dimitrios Konstantopoulus rotet det til i bakre rekker. Han forærte Brentford et utligningsmål, men på overtid sikret Fernando Amorebieta seieren for gjestene. I returkampen på Riverside Stadium var det aldri noen tvil om hvilket lag som skulle sikre seg avansement til finalen. Lee Tomlin sendte Boro i ledelsen midtveis i første omgang, og etter det virket det utenkelig at Brentford skulle slå tilbake. To scoringer i andre omgang førte til at Boro vant hele 5-1 sammenlagt, og de sterke prestasjonene gjør at Boro nok må leve med et aldri så lite favorittstempel foran mandagens finale.

Sesongens profiler
Det er flere spillere som har stått frem hos Middlesbrough denne sesongen, og ikke overraskende er det et par defensive brikker som har vært blant ligaens aller beste spillere. Midtstopper Daniel Ayala har vært litt plaget med skader gjennom sesongen, men de gangene han har vært på banen har han vært en åpenbaring. Med sin lange kropp rager han høyt i luften og det er ikke mange angrepsspillere som kommer seirende ut av en hodeduell med Ayala. Talentet har alltid vært tilstede hos den dyktige stopperen, og nå ser det ut til at han endelig har fått ut potensialet sitt. George Friend er venstrebacken som sjeldent stjeler overskrifter, men som definitivt burde gjort det. Han har spilt de aller fleste kampene denne sesongen og det er ikke ofte man ser han ha en dårlig kamp. Han er våken, god i luften, teknisk god og leverer varene både fremover og bakover på banen. Jeg er ikke i tvil om at Friend er en spiller som kunne ha godt av å prøve seg i Premier League. Grant Leadbitter har kanskje vært ligaens aller beste sentrale midtbanespiller denne sesongen. Krigeren på midtbanen til Boro bidrar aktivt i det defensive arbeidet når Boro ikke har ballen, men det er de offensive kvalitetene som har vært mest imponerende denne sesongen. Leadbitter avsluttet sesongen med 11 mål og 9 målgivende pasninger, og antallet målgivende pasninger kunne helt klart vært høyere dersom lagkameratene hadde vært mer effektive foran mål. Patrick Bamford ble leid inn fra Chelsea denne sesongen, og det spørs om han ikke spiller i Premier League neste sesong uansett utfall av mandagens kamp. Spissen endte opp på 17 scoringer denne sesongen, og spesielt utover våren har han virkelig imponert. Bamford ble kåret til årets spiller av spillerne selv i Championship, men det skal sies at prisen kom som en overraskelse for mange.

Norwich City
Foran årets sesong var forventningene enorme hos Norwich City-fansen. Selv om det er svært tøft for klubbene som rykker ned fra Premier League å rykke rett opp igjen, var troen stor blant de trofaste supporterne på Carrow Road. Neil Adams overtok ansvaret som manager for gultrøyene på tampen av sesongen som endte med nedrykk, og med han på sidelinjen hadde de en manager som ikke bare kjente klubben ut og inn, men som også foretrakk en fin og underholdene fotball. Det motsatte av hva Norwich-fansen hadde fått se under Chris Hughtons ledelse.

Forventningene om en rask retur ble ikke akkurat mindre etter at Norwich bare tapte én av de ni første ligakampene. Blant disse kampene klemte de til med storseire mot Blackburn Rovers, Watford, Brentford og Cardiff City, mens erkerival Ipswich Town ble slått på Portman Road. Adams følte sannsynligvis at han kunne gå på skyer på det tidspunktet, men nedturen skulle komme senere på høsten. Etter hvert som været ble gråere og vinden ble kraftigere, begynte det å gå lengre og lengre mellom hver Norwich-seier. Fra slutten av september og frem til begynnelsen av desember vant Norwich bare to kamper, og på den tiden begynte misnøyen å vokse. Adams slo tilbake med noen meget imponerende kamper i desember, men da det ble exit i FA Cupens tredje runde mot Preston North End fikk Adams nok.

Adams ga seg som manager og inn ble den unge og forholdsvis ukjente Alex Neil hentet. Han hadde oppnådd stor suksess som spillende trener for Hamilton Academical i skotsk fotball, og han skulle bli en umiddelbar suksess på Carrow Road. Den første kampen Norwich spilte etter Neil ble ansatt var bortekampen mot selveste AFC Bournemouth. Neil hadde ikke blitt kjent med laget og tok plass på tribunen fra starten av kampen. På stillingen 1-1 midtveis i andre omgang ble Johnny Howson utvist hos Norwich, og da bestemte Neil seg for å komme ned til sidelinjen. Om det var Neils tilstedeværelse eller bare tilfeldig vites ikke, men Norwich klarte på en eller annen måte vinne kampen med ti mann. Det kan også legges til at Bournemouth ikke tapte flere hjemmekamper resten av sesongen etter nederlaget mot Norwich.

Etter seieren mot Bournemouth kom de gode resultatene som perler på en snor. På de 21 resterende kampene i ligaen tapte Norwich bare tre ganger, og dermed cruiset de oppover på tabellen. Norwich-fansen liker å erte sine erkerivaler fra Suffolk om at Norwich lå ti poeng bak Ipswich på tabellen da Neil tok over som manager, mens de avsluttet sesongen åtte poeng foran blåtrøyene. Det sier litt om den formen Norwich har hatt under sin unge skotske sjef. Dersom sesongen hadde startet 10.januar da Neil hadde sin første kamp som Norwich-sjef, ville Norwich blitt seriemester. Det er nemlig ingen lag i Championship som plukket flere poeng enn Norwich på denne perioden. Totalt skrapet de sammen 2.23 poeng i snitt siden Neil ble ansatt. Denne flotte formen gjorde meg sikker på at gultrøyene kom til å sikre seg én av de to plassene som ga direkte opprykk til Premier League, men to feilskjær helt på tampen av sesongen ødela den drømmen for Canaries-fansen. Først ble det 0-1 tap i den viktige toppkampen mot Middlesbrough, før de spilte uavgjort borte mot Rotherham United. Norwich endte til slutt på en tredjeplass med tre poeng opp til Watford på andreplass.

Veien til Wembley
Dersom jeg før sesongen måtte valgt ut to lag som jeg ville skulle møtes i play-off semifinale denne sesongen, hadde det blitt Ipswich Town og Norwich City. De to erkerivalene fra henholdsvis Suffolk og Norfolk byr alltid på fantastiske fotballkamper, samtidig som stemningen på tribunen alltid er upåklagelig. At oppgjøret også ville gi oss en norsk duell mellom Jonathan Parr og Alexander Tettey var bare en bonus. De to kampene mellom Norwich og Ipswich ble akkurat så herlige som jeg hadde håpet på, selv om det store dramaet kanskje uteble. Etter en tøff kamp på Portman Road som endte uavgjort 1-1, var det duket for et herlig returoppgjør på Carrow Road. Ipswich startet oppgjøret best og så ut til å treffe best med kampplanen i første omgang. Dessverre for blåtrøyene gikk alt i vasken da Christophe Berra ødela mye da han valgte å prøve seg som målvakt for anledningen. Han reddet et skudd med hånden og ble utvist, og med bare ti mann på banen ble Norwich for sterke. De scoret først på det påfølgende straffesparket, før Ipswich overraskende reduserte ti minutter senere. Like etterpå sendte Nathan Redmond vertene i ledelsen igjen, før Cameron Jerome fastsatte sluttresultatet et kvarter før slutt. The Canaries vant til slutt kampen 3-1, og dermed 4-2 sammenlagt.

Sesongens profiler
Det er gledelig å kunne trekke frem en nordmann når man skal ramse opp sesongens store profiler hos Norwich City. Alexander Tettey har vært en av Norwichs viktigste spillere gjennom årets sesong. Fra sin sentrale midtbaneposisjon har han vært med på å styre spillet med hjelp av sin gode pasningsfot og gode tekniske ferdigheter, mens han med sine glimrende taklinger og store arbeidskapasitet har gitt de fleste motstandere problemer. Utover våren har dessverre Tettey gått glipp av en del kamper ettersom kroppen hans ikke har taklet den belastningen som to kamper på én uke medfører. Nathan Redmond og Wes Hoolahan har vært de store servitørene på årets Norwich-lag. Redmond har med sin hurtighet og herlige teknikk vært nest siste på ballen ved hele 13 scoringer. Han er en spiller som helt klart hører hjemme på et høyere nivå, og hans maksnivå er skyhøyt. Hoolahan har scoret 5 mål og stått for 10 målgivende denne sesongen, men likevel sitter jeg med følelsen av at han ikke har fått vist seg fra sin beste side. Cameron Jerome har tidligere blitt utskjelt da han var i Premier League, men i Championship har han vist at han virkelig kan levere varene. Hele 19 mål og 7 målgivende pasninger har det blitt på den sterke spissen, og noen av målene har vært av den virkelig lekre sorten. I de bakre rekkene har Russell Martin og Steven Whittaker vært stødige hele sesongen, mens Sebastian Bassong har blomstret i vår. I første halvdel av sesongen var Bassong uønsket på Carrow Road og var til og med på lån hos opprykksrival Watford. Etter at Neil kom til klubben har han fått muligheten igjen i den gule drakten, og i mine øyne har han vært en av de bedre spillerne hos Norwich i 2015. Den beste spilleren hos Norwich denne sesongen er uansett Bradley Johnson. “The Norfolk Pirlo” har briljert både når han har spilt på venstrekanten og når han har spilt sentralt på midtbanen. Hans gode duellstyrke og gode gjenvinninger har vært viktige for Norwich, men hans fantastiske skuddfot er den som har imponert mest. Med sin venstrefot har han scoret hele 15 mål denne sesongen, og flere av målene har vært fra forholdsvis langt hold. Det vil ikke overraske meg om Johnson avgjører finalen på Wembley.

Innbyrdes oppgjør
Det er utvilsomt Middlesbrough som har det psykologiske overtaket foran årets finale. I november leverte Norwich bortimot årsverste da de ble overkjørt, spist og spyttet ut av et dyktig Boro-lag på Riverside Stadium. Middlesbrough vant hele 4-0 i den kampen og Grant Leadbitter scoret blant annet to av målene. I vår kunne Norwich ta et langt steg mot opprykk til Premier League dersom de hadde tatt revansj hjemme mot Middlesbrough, men slik skulle det ikke gå. Middlesbrough hadde lagt en glimrende plan for hvordan de skulle få med seg poengene hjem til Teesside, og den planen lyktes de absolutt med. Gjennom bunnsolid forsvarsspill og et selvmål av Alexander Tettey vant Boro 1-0, og tok dermed sin andre seier mot Norwich for sesongen. Man må faktisk helt tilbake til oktober 2010 for å finne forrige gang Norwich gikk seirende av banen etter å ha møtt Middlesbrough. Den gangen vant de 1-0 hjemme på Carrow Road, og av spillerne som startet den kampen er det trolig bare John Ruddy og Russell Martin som kommer til å få spilletid i mandagens finale.

Vurdering:
Play-off finale er alltid bingo. I fjor var Derby County favoritt til å vinne, men til tross for at de kontrollerte store deler av kampen mot Queens Park Rangers, endte de likevel opp som taper takket være en sen scoring av Bobby Zamora. Alt som heter form og historie kastes ut av vinduet når det kommer til kamper som denne. Derfor betyr det forholdsvis lite at Norwich bare har 3 tap på de 24 kampene de har spilt under Alex Neil. Det betyr også lite at Middlesbrough bare har tapt én av de tolv siste kampene mot Norwich City i løpet av de 25 siste årene.

Det som jeg derimot har mer tro på at betyr noe i denne kampen er Middlesbroughs spillestil. De er det desidert gjerrigste laget i ligaen, og deres fantastiske forsvarsspill er det som jeg tror vil ta de opp til Premier League. Norwich stanget mot Boros forsvarsmur da disse lagene møttes på Carrow Road i vår, og jeg tror de kan komme til å gjøre det igjen på mandag. Dersom Boro klarer forsvare seg på samme måte som de har gjort resten av sesongen, bør de ha svært god mulighet til å vinne mandagens finale. Norwich-forsvaret er på ingen måter dårlig, men de har flere ganger vist at de har en del å gå på. I løpet av de fjorten siste kampene har Norwich bare holdt nullen tre ganger. Det lover ikke bra for Norwich med tanke på at spillere som Patrick Bamford, Lee Tomlin og Grant Leadbitter venter på motsatt banehalvdel.

Jeg ser for meg at finalen vil være preget av et Norwich-lag som vil kjøre i angrep med flere spillere, men som vil få store problemer mot Boros meget solide forsvarsmur. For at Norwich skal ha mulighet til å vinne denne kampen bør spillere som Nathan Redmond og Bradley Johnson trylle frem noe ekstraordinært. Middlesbrough kommer til å være tålmodige og ikke ta for mange sjanser. De vil være komfortable med at Norwich har mye ball, mens de venter på at en spiller i gult skal gjøre en feil som de kan utnytte. Jeg tror denne kampplanen vil fungere for Boro og blir derfor ikke overrasket om denne kampen ender med en knepen seier til rødtrøyene. Heldigvis er det slik at play-off finaler sjeldent utspiller seg slik som man tror på forhånd, og derfor krysser jeg fingrene for en god kamp med mange mål. Måtte det beste laget vinne!

Tips: Middlesbrough vinner 1-0