Klubbinfo
Lagnavn: Queens Park Rangers Football Club
Kallenavn: The Hoops
Stiftet: 1882
Hjemmebane: Loftus Road (18,439)
Styreformenn: Tony Fernandes og Ruben Gnanalingam
Manager: Ian Holloway
Tabellplassering forrige sesong: 18. plass
Tabelltips forrige sesong10. plass
Årets spiller forrige sesong: Alex Smithies

Vurdert av: Eirik Aase

Tabelltips er ingen enkel sak. Det vet jeg alt for godt, og hvert år er det minst ett lag som jeg ender opp med å bomme kraftig på. Slik ble det for QPR-sjef Ian Holloway også forrige sesong. Før han ble ansatt som QPR-sjef jobbet han som ekspert for Sky Sports, og der fikk han i oppgave å spå utfallet av den kommende Championship-sesongen. I tipset sitt satte han Huddersfield Town på nest sisteplass, og det har han fått høre i ettertid. Holloway mente at det ikke hadde skjedd noen forbedringer hos Huddersfield, mens Wagner ble omtalt som uerfaren.

Tipset ble fullstendig skivebom, men måten Holloway presenterte tipset på gjorde meg overrasket. Er virkelig Holloway så gammeldags at han ikke klarte se hvor spennende Huddersfield-prosjektet faktisk var? Dessverre kunne det absolutt virke slik da den karismatiske manageren tok over roret på Loftus Road i november i fjor. QPR lå på det tidspunktet like over nedrykk, men Holloway fikk en marerittstart som QPR-sjef. Etter å ha vunnet mot Norwich City i sin første kamp, fulgte han opp med seks strake tap.

Den dårlige starten var ikke overraskende for min del, og det virket som om QPR ikke hadde noen klar plan under Holloways ledelse. Innsatsen så ut til å være hovedprioritet, og det er som regel et dårlig tegn. Under Jimmy Floyd Hasselbaink var QPR tidvis grusomme på eget gress, men det var i hvert fall enkelt å se en klar plan bak det som han forsøkte å få QPR-laget til å gjøre.

Til min store overraskelse klarte Holloway snu den vonde trenden like ved årsskiftet, og den gode formen fortsatte et stykke ut på våren. Dessverre ventet en ny blytung rekke med seks tap på rad like før sesongslutt, og denne dårlige avslutningen på sesongen har ødelagt en del for optimismen rundt Loftus Road. Holloway har utrettet mirakler før i fotballen, men nå føler jeg han står ovenfor sin kanskje tøffeste oppgave som manager. Derfor blir det ekstra morsomt å følge London-klubben i årets Championship. Kanskje er det nettopp Holloway som skal gjøre mitt tabelltips til latter denne sesongen. Det hadde i så fall vært ganske passende med tanke på at jeg valgte å dra frem hans Huddersfield-tips i denne innledningen.

Trener 

Ian Holloway er en av de morsomste managerne i fotballen. Den fargerike manageren vokste opp i et lite tettsted utenfor Bristol, og startet også sin profesjonelle fotballkarriere i sin egen hjemby. Han debuterte for Bristol Rovers da han var 17 år gammel, og ble fort sett på som en av de mest spennende unge spillerne på nivå tre i engelsk fotball på den tiden. Etter et par sesonger hos piratene gikk turen videre til Wimbledon. Der var han ikke ett helt år en gang før han ble solgt videre til Brentford.

Der fikk han det heller ikke til, og etter et låneopphold hos Torquay United, returnerte Holloway tilbake til Bristol Rovers. Etter å ha slitt med lite spilletid de siste sesongene, skulle han nå få rikelig med tid utpå gressmatten. I løpet av de fire neste sesongene gikk han bare glipp av fem kamper under Gerry Francis ledelse. Da sistnevnte valgte å bli ny sjef i Queens Park Rangers, fulgte Holloway etter. Der var han fem sesonger før han nok en gang returnerte tilbake til Bristol Rovers, men denne gangen som spillende manager. Totalt fikk han nesten fire hundre kamper for The Pirates, og bare ni spillere gjennom historien har spilt flere kamper for klubben.

I sin første managerjobb oppnådde han ikke alt for mye. Han ledet laget til en 17.plass på nivå tre i sin første sesong, før han klarte sikre en plass i play-off i den påfølgende sesongen. Dessverre røk de ut i semifinalen mot Northampton Town, og i de to neste sesongene ventet to nye plasseringer midt på tabellen. I sin femte sesong som manager for The Pirates ble han sparket etter halvspilt sesong, og bare en måned senere ble han hentet av Queens Park Rangers. Der skulle han erstatte sin tidligere sjef, Gerry Francis. Han hadde i likhet med Holloway fått sparken etter dårlige resultater, og The Hoops sto i fare for å rykke ned til nivå tre for første gang på 34 år. Dessverre klarte ikke Holloway gjøre underverker med London-klubben som rykket ned senere den sesongen, men han fortsatte på Loftus Road til tross for nedrykket.

Etter å ha ryddet opp og bygget et nytt lag i to sesonger på nivå tre, ble det endelig opprykk til nest øverste nivå igjen i 2003/04-sesongen. I sin første sesong tilbake i Championship endte de på en fin 11.plass, og de så ut til å gjøre det i den påfølgende sesongen også, men i februar 2006 skjedde det en del ting utenfor banen. Holloway hadde blitt linket til den ledige managerjobben hos Leicester City, og ble derfor suspendert av QPR-styret ettersom de mente det påvirket lagets prestasjoner. Holloway returnerte aldri til managerstolen på Loftus Road, og The Hoops endte til slutt opp på en 21.plass på tabellen.

Den påfølgende sommeren ble Holloway hentet til Devon for å lede Plymouth Argyle til Premier League. Han kom tidlig med lovnader om å lede The Pilgrims til Premier League, og stemningen ble ikke dårligere da han lovet å spandere en drink på alle Plymouth-supporterne som hadde tatt turen til Sunderland for å se laget sitt slå The Black Cats 3-2 på Stadium of Light. Det ble ikke opprykk på første forsøk for Holloway, men en respektabel 11.plass kunne man være godt fornøyd med. I sin andre sesong på Home Park skulle Leicester City nok en gang være ansvarlig for et klubbskifte for Holloway. Denne gangen var det faktisk noe i ryktene som linket han til revene, og i november 2007 ble han presentert som ny sjef for Leicester City. Det var nok kanskje ikke det lureste valget Holloway har gjort i sin managerkarriere, og et valg som han har angret enormt på i etterkant.

Leicester vant bare ni kamper i ligaen etter at Holloway ble ny sjef, og rykket ned til League One. Den karismatiske sjefen ble enig med Leicester om å avslutte arbeidsforholdet, og tok seg ett års pause fra fotballen. Nesten på dagen ett år senere ble han ansatt som sjef i Blackpool, og ett år senere kunne han feire opprykk til Premier League etter å ha vunnet play-off finalen på Wembley mot Cardiff City i 2010. Et øyeblikk som Holloway selv har beskrevet som sitt livs største, bare slått av det å se sine egne barn bli født.

I sin debutsesong i Premier League sjarmerte han en hel fotballverden med herlige kommentarer og offensiv fotball. Dessverre endte det med nedrykk til Championship igjen på sesongens siste dag. Han holdt på å returnere til Premier League igjen på første forsøk, men i motsetning til i 2010, ble det tap i play-off finalen denne gangen. Et par måneder ut i den kommende sesongen valgte han å forlate The Seasiders til fordel for Crystal Palace, og der bygget han videre på den flotte starten som Dougie Freedman hadde fått på sesongen. Etter en sesong med fantastiske prestasjoner på hjemmebane, og litt mer varierende resultater på fremmed gress, ledet Holloway enda et lag til finale på Wembley. Der møtte de byrival Watford, og vant finalen 1-0 takket være en straffescoring av Kevin Phillips.

I Premier League forlot han Crystal Palace tidlig i sesongen. Noen måneder senere takket han ja til jobben som Millwall-sjef. På The Den klarte han først styre Millwall til ny kontrakt i Championship, før han på slutten av den påfølgende sesongen endte opp med å bli sparket for første gang i hans managerkarriere. På det tidspunktet hadde han på mange måter allerede sendt løvene ned til League One. Holloway holdt seg deretter unna manageryrket i halvannet år før han takket ja til å bli QPR-sjef i fjor høst.

Spillestil

Tidligere var det enkelt å vite hvordan et lag kom til å spille under Ian Holloways ledelse. Hurtige overganger, flere spillere i angrep og en del risiko defensivt. Det var ingrediensene som ble brukt da Holloway blant annet ledet Blackpool til Premier League. Man kunne også se det under hans tid i Crystal Palace, mens han i Millwall slet med å få satt sitt preg på laget spillestil. Nå har Holloway gått mer over til å ta kamp for kamp.

Han prøver å ha større fokus på å tilpasse seg motstanderen, enn å fokusere mest på egen spillestil. Det gjør at det er vanskelig å se en rød tråd i QPRs spillestil. Ofte ser det ut som om det er selve innsatsen og krigingen som er hovedfokus for Holloway, og det er enkelte kamper hvor QPR har sett helt elendige ut siden Holloway ankom klubben. Det mest interessant med Holloways spillestil og taktikk på Loftus Road har vært hans variasjon mellom en trebackslinje og en vanlig forsvarsfirer.

Keeperplass

Mellom stengene på Loftus Road finner vi Alex Smithies. Han er nå kanskje best kjent som kongen av straffespark. I QPR-drakten har han reddet seks av ti straffespark, og det hele toppet seg da han reddet to straffespark i samme kamp mot Fulham i fjor høst. I mai var han på Wembley for å heie på sin favorittklubb Huddersfield Town i play-off finalen, og ofte kommer ryktene om en mulig Huddersfield-retur for burvokteren. I skrivende stund er han fortsatt QPR-målvakt, og han blir viktig for Holloway & Co denne sesongen. Forrige sesong ble han kåret til årets spiller, og det er liten tvil om at London-klubben har en solid sisteskanse å sette sin lit til.

Skulle Smithies bli skadet vil Matt Ingram eller Joe Lumley kunne steppe inn. Ingram kom til klubben fra Wycombe Wanderers for halvannet år siden, men har knapt fått spilletid i QPR-drakten. Kanskje ikke så rart med tanke på at Smithies spilte samtlige ligakamper forrige sesong. 23 år gamle Ingram har likevel blitt værende som reservekeeper, mens akademiproduktet Lumley har forsøkt seg på lån hos blant annet Bristol Rovers.

Forsvaret

På stopperplass ser QPR ganske sterke ut før sesongstart. I fjor sommer ble Joel Lynch hentet inn fra Huddersfield Town. Selv om han ikke løftet QPR til nye høyder, er han likevel en god Championship-spiller. Kanskje ikke teknisk begavet, men alltid på utkikk etter å sette i gang angrep fra forsvar. I duellspillet er det ikke mange som slår Lynch, og det samme kan sies om stopperkollega Grant Hall. Den høye og sterke forsvarsspilleren høres godt på banen og holder aldri igjen i duellene. Han er en mann å se opp for på dødballer og som gjør en god jobb i Championship.

Nedum Onuoha fikk nesten med seg samtlige kamper forrige sesong, og spilte samtlige kamper i den foregående sesongen. En slik frisk spiller er god å ha, selv om han noen ganger blir seende rufsete ut på banen. Hans evne til å gjøre en jobb både på back- og stopperplass gjør jobben enklere for Ian Holloway. Steven Caulker har snakket ut om depresjoner og har slitt med flere problemer utenfor banen de siste sesongene. Forrige sesong fikk han bare tolv kamper fra start, og nå skal han være på vei bort fra klubben.

På backplassene finner vi én av de som kanskje skuffet meg mest på QPR forrige sesong. Jake Bidwell er en av mine favoritter i Championship etter hans tid i Brentford, men etter overgangen til QPR har han tapt seg enormt. Fra å være en stødig figur som alltid leverte gode prestasjoner, har han blitt en spiller som ikke ser ut til å henge helt med på dette nivået. Kanskje vil konkurranse fra Jack Robinson få Bidwell til å prestere bedre denne sesongen. Robinson har omtrent vært kronisk skadet siden han ankom klubben fra Liverpool i 2014. Han fikk knapt spille forrige sesong, og derfor er det vanskelig å vite hva man kan forvente av backen denne sesongen. Den finske U21-landslagsspilleren Niko Hämäläinen ble hentet fra fotball i USA tilbake i 2014, og kan muligens puste et par forsvarsspillere i nakken den kommende sesongen.

På høyresiden i forsvar kan som nevnt Onuoha få litt spilletid, men generelt sett ligger det an til en duell mellom James Perch og Darnell Furlong om den plassen. Perch har nå blitt 31 år gammel og har rikelig erfaring fra klubber som Nottingham Forest, Newcastle United og Wigan Athletic. Han er en ålreit back, men gir deg ikke så mye mer enn brukbare prestasjoner. Perch fikk klart mest spilletid på høyresiden forrige sesong, men nå håper jeg Darnell Furlong vil få mer tillit. Den 21 år gamle høyrebacken var på lån hos Swindon Town i første halvdel av forrige sesong, og der gjorde han sine saker bra. I vår var han litt rufsete, men det ser ut til å bo mye fotball i unggutten. Kanskje får han sitt gjennombrudd i QPR-drakten denne sesongen. Det samme kan gjelde for talentene Giles Phillips og Osman Kakay, men de har kanskje en lengre vei å gå.

Midtbanen

Noen samler på autografer, mens andre samler på frimerker. Queens Park Rangers, derimot, de samler på midtbanespillere. Nærmere femten spillere har jeg på min liste over QPRs midtbanespillere denne sesongen, og da har jeg ikke tatt med enkelte unggutter som banker på døren. Selv om flere av disse spillerene må kunne sees på som forholdsvis begrensede, er det likevel et par ganske sterke kort sentralt på banen. Massimo Luongo er en australsk landslagsspiller som nå går inn i sin tredje sesong med klubben. Han har god ballkontroll, en god pasningsfot og en upåklagelig arbeidsinnsats. Luongo kan brukes på defensivt og offensivt på midtbanen, og er i mine øyne én av får QPR-spillere som hadde passet inn i et hvert Championship-lag.

Luke Freeman var en spiller jeg hadde store forventninger til da han rykket opp til Championship med Bristol City, men som dessverre skuffet stort på Ashton Gate etter opprykket. I League One herjet han for The Robins, men Championship ble vanskeligere. Derfor var det gledelig å se Freeman få en opptur etter overgangen til QPR i januar. Han kan bekle de aller fleste roller på midtbanen, og gjorde også det for QPR i vår. Han er en herlig playmaker, men som har litt å jobbe med defensivt. Jordan Cousins ble jaktet av både PL-klubber og flere Championship-klubber i fjor sommer, men endte opp i QPR. Et enormt kupp trodde jeg på det tidspunktet, men dessverre ble hans debutsesong for QPR ødelagt av dårlige prestasjoner og skader. Cousins er både god med ballen, samtidig som han er en håndfull å bryne seg på i duellene.

Ryan Manning fikk sitt gjennombrudd for QPR forrige sesong. Under Jimmy Floyd Hasselbaink fikk han aldri muligheten, men Ian Holloway tok han raskt inn i varmen. Den 21 år gamle irske midtbanespilleren imponerte med sin energi, gode pasningsfot og herlige offensive løp. I sommer har man hentet inn Josh Scowen som gjorde en god jobb for Barnsley forrige sesong, mens Ariel Borysiuk er tilbake etter låneopphold i Polen. Sean Goss ble hentet i januar, men fikk lite tillit utover våren. Kanskje kan den tidligere Manchester United-spilleren få flere sjanser det neste året. Det samme tviler jeg på om jeg kan si om Brandon Comley som sannsynligvis ikke er klar for dette nivået enda.

På vingen for QPR fikk vi bli kjent med Pawel Wszolek i vår. Den polske midtbanespilleren kom fra Hellas Verona på lån ut sesongen, og ble senere hentet permanent til Loftus Road. Han har den rette innstillingen for å lykkes i denne divisjonen, og imponerte samtidig med noen herlige lekre detaljer utover vårsesongen. Han har gode offensive løp, og er dyktig med ballen i føttene. Dette gjør at han spiller seg frem til en del sjanser, og kanskje burde han nok jobbet litt med effektiviteten foran mål. Yeni N`Gbakoto har ikke bare et vanskelig navn, men hadde også en vanskelig debutsesong for QPR. Han ankom klubben i fjor sommer fra Metz, men satte ikke akkurat fyr på Loftus Road med sine prestasjoner. Han viste prov på en habil innleggsfot, men manglet det meste ellers.

Jamie Mackie er inne i sin andre periode på Loftus Road. Han spilte der fra 2010 til 2013, men reiste deretter videre til Nottingham Forest. For to år siden returnerte han til London, og i vår ble han i enkelte kamper sett på som selve eksempelet på hva slags innstilling og fotball Ian Holloway vil at laget skal spille. Mackie er spilleren som aldri gir opp, men men jeg synes den 31 år gamle vingen har tapt seg en del de siste sesongene. Han er ikke spilleren QPR bør se til dersom de ønsker å hevde seg denne sesongen. Abdenassar El Khayati er en karismatisk type som ble med Jimmy Floyd Hasselbaink fra Burton Albion til QPR. Dessverre har ikke han blitt en suksess på Loftus Road, og jeg tviler egentlig på om han har en fremtid i klubben. Michael Petrasso er en ung canadisk landslagsspiller som har vært i klubben siden 2012, men jeg føler fortsatt ikke at han er klar for en viktig rolle på førstelaget. Olamide Shodipo er et spennende talent som kan nå langt. Han er nå 20 år gammel og var på lån hos Port Vale forrige sesong. Dessverre pådro han seg en skade under et opphold med U21-landslaget til Irland som førte til at han ikke fikk så mye spilletid hos The Valiants.

Angrepet

På topp hos QPR finner vi en spiss som jeg er veldig svak for. Matt Smith er fyrtårnet som i mine øyne er en av de mest undervurderte spissene i Championship. Smith er nesten to meter høy og en enorm trussel i luftrommet. I tillegg er han faktisk mer enn brukbar med ballen i føttene. En slik spiller er viktig å ha, så fremt man utnytter han riktig. Han er stor og god nok til å tilføre en ny dimensjon i QPRs angrepsspill, samtidig som han er god å ha på defensive dødballer. Jeg fikk en del pepper da jeg mente at Smith ville score mer enn 15 mål hver sesong dersom han brukes riktig, men det er noe jeg fortsatt står for. Siden han kom til QPR i slutten av januar scoret han fire mål i ligaen, og det var for et lag som mot slutten av sesongen så meget svake ut.

Nå får Smith muligheten til å være et førstevalg på topp fra start av sesongen, og det tror jeg kan bli bra for hans del. Han har ofte måttet spille annenfiolin i sine respektive klubber de siste sesongene, men nå ser det ut til at han får tilliten han fortjener. Kanskje får jeg nå se han banke inn de 15 målene som jeg lenge har snakket om. Ved siden av Smith håper jeg Connor Washington får tillit. Den nordirske landslagsspissen ble hentet fra Peterborough United for en forholdsvis høy sum i januar 2016, men i QPR-drakten har han ikke fått det helt til. Det mener jeg skyldes alt fra trenerbytter og det faktum at han ofte blir brukt ute på vingen. Washington er en spiss som skal true bakrom, og ikke en mann som bør gjemmes på vingen. Forhåpentligvis vil han få mer spilletid på topp denne sesongen, men jeg føler meg ikke trygg på at det vil skje.

Idrissa Sylla kom fra Anderlecht i fjor sommer, men ble ingen stor hit på Loftus Road i sin debutsesong. Han viste gang på gang at han er en spiller som kan skape problemer for et hvert forsvar med sin tøffe spillestil, men det manglet litt på kvaliteten det siste året. Sylla kan fort ta store steg denne sesongen, men jeg tror ikke det skjer under Holloways ledelse. Reece Grego-Cox er kanskje den som har imponert meg mest fra QPRs sesongoppkjøring, og kanskje vil det føre til at han får mange sjanser når sesongen sparkes i gang. Grego-Cox har kommet opp fra klubbens akademi, men har fortsatt ikke fått sitt gjennombrudd på førstelaget. Med sin hurtighet og tøffe spillestil er han enkel å like for fansen, og han er typen som trives godt med å true bakrom. En spiller som kan utfylle Smith på en god måte fremover på banen.

Jay Emmanuel Thomas ser ikke ut til å ha noen fremtid i klubben. Han ble sendt på lån til Gillingham forrige sesong, men til tross for bra spill ble han returnert til QPR i februar på grunn av dårlige holdninger. Eberechi Eze ble hentet fra Millwall i fjor sommer, og har imponert på reservelaget det siste året. Han har vært med førstelaget under hele sesongoppkjøringen, og vil nok få muligheter i Championship denne sesongen.

Overganger

Det har vært en overraskende rolig sommer på overgangsmarkedet for QPR. De har fått inn Josh Scowen i en allerede sterk og overfylt sentral midtbane, mens talentfulle Giles Phillips har vist fine tendenser i sommer. Ut har Karl Henry, Ben Gladwin og Michael Doughty forsvunnet sammen med stortalentet Josh Bowler. I mine øyne er ikke det viktigste hvem QPR får inn, men heller hvem de får ut. De kan ikke ha en så stor tropp denne sesongen etter min mening, ettersom det fort kan føre til dårlig stemning. Skulle man først hentet inn nye spillere, ville en ny ving og en høyreback vært høyt på min ønskeliste dersom jeg var QPR-sjef.

Overgangsoversikt:

Inn:
Charlie Owens (Tottenham), Giles Phillips (FC Barrington), Josh Scowen (Barnsley)

Ut:
Karl Henry (Frigitt), Josh Bowler (Everton), Ben Gladwin (Blackburn Rovers), Michael Doughty (Peterborough).

Treningskamper
8.juli: Reading – Queens Park Rangers 2-1 (Washington)
8.juli: Reading – Queens Park Rangers 5-2 (Grego-Cox x2)
15.juli: Peterborough – Queens Park Rangers 2-4 (Mackie, Robinson, Eze, Owens)
23.juli: Lokomotive Leipzig – Queens Park Rangers 3-2 (Manning, Wzsolek)
24.juli: Union Berlin – Queens Park Rangers 2-1 (Smith)

29.juli: Queens Park Rangers – AFC Bournemouth

Styrker/Svakheter

Pluss:
+ Sterke på stopperplass, sentral midtbane og på topp.
+ Målvakt Alex Smithies har vist seg som en trygghet i bakre rekker.
+Har en tropp som har rikelig med erfaring fra både Premier League og Championship.

Minus:
– Har en alt for stor og ubalansert tropp. Flere spillere kommer til å gå lei i løpet av sesongen dersom de skal ha så mange spillere i troppen.
– Ian Holloway. Artig type som har gjort mye bra som manager. Nå føler jeg dog at han er alt annet enn den rette mannen for QPR.
– Sterke sentralt, men på sidene mangler det en del kvalitet. Både på backplass og på vingene ser QPR svake ut sammenlignet med de andre lagene i ligaen.     

Vurdering:

Queens Park Rangers har en tropp bestående av mange spillere som hadde vært høyt oppe på ønskelisten hos flere andre Championship-lag dersom de var tilgjengelige. De har flere dyktige midtstoppere, et par sentrale midtbanespillere som holder høyt nivå, samtidig som de har en herlig kombinasjon av duellkraft og hurtighet med Matt Smith og Connor Washington på topp. Alt dette kombinert med en dyktig målvakt i Alex Smithies burde være grunn nok til å gjøre QPR-fansen optimistiske.

Dessverre er det et par ting som har lagt en demper på optimismen, og som heller har gjort mange QPR-supportere pessimistiske foran den nye sesongen. Den største grunnen til det er manager Ian Holloway. Han er en populær mann på Loftus Road på grunn av sin status i klubben, men jeg klarer ikke se hvordan han skal være den riktige mannen til å løfte QPR. Jeg ble alt annet enn imponert av det QPR viste etter Holloway kom til klubben forrige sesong, og den fæle sesongavslutningen frykter jeg bare var en forsmak av det som vil komme når sesongen sparkes i gang igjen.

Legger man til at de har en stor tropp med alt for mange midtbanespillere, er jeg redd for at det kan bli en tidlig exit for Holloway. Dersom resultatene ikke blir gode fra start av, skal det ikke mye til før det blir uro i spillergruppa når du har så mange spillere som ikke vil få spilletid. Det å ha god harmoni i troppen er ikke noe man skal undervurdere, og ingen bør vite det bedre enn QPR-fansen etter tiden hvor Harry Redknapp var i klubben.

Jeg ender derfor opp med å spå en tung sesong for QPR og en tidlig exit for Ian Holloway. Så får vi se om jeg ender opp med å bomme like kraftig med dette tipset som det Holloway selv gjorde med Huddersfield Town i sitt eget tips forrige sesong.

Tabelltips: 20. plass

About The Author

Leave a Reply