Selv med en opprykksekspert som manager, tror jeg denne London-klubben kan få det tøft denne sesongen. 

Klubbinfo
Lagnavn: Millwall Football Club
Kallenavn: The Lions
Stiftet: 1885
Hjemmebane: The Den (20,146)
Styreformann: John Berylson
Tabellplassering i fjor: 19.plass
Tabelltips forrige sesong: 8.plass
Årets spiller forrige sesong: David Forde

Vurdert av: Eirik Aase

Hvis jeg måtte plukket ut forrige sesongs største skuffelse, må det nesten bli Millwall. Kanskje er det en litt ufortjent tittel ettersom de fleste bookmakere hadde forventet en plass på nedre halvdel for London-klubben, men jeg hadde stor tro på at Millwall skulle motbevise oddsen av flere grunner. Steve Lomas ble hentet inn som ny sjef, og det var ikke en populær avgjørelse blant fansen. Lomas hadde nemlig sterke bånd til erkerival West Ham United, noe som gjorde han til en presset mann allerede før han startet i jobben på The Den. Lomas hadde gjort en flott jobb i skotsk fotball med St Johnstone, og jeg var overbevist om at han kunne fortsette sine fine prestasjoner lenger sør på balløya. På spillersiden forsvant det ikke spesielt mange viktige spillere, men inn kom solide typer som Steve Morison, Scott McDonald, Richard Chaplow, Nicky Bailey og Lee Martin. Ikke spillere som får fansen til å drømme om opprykk, men spillere med rikelig Championship-erfaring som tidligere hadde vist at de ikke hadde noen problemer med nivået. Når man i tillegg hadde dyktige spillere som Liam Trotter, Martyn Woolford, James Henry, Shane Lowry og David Forde i troppen, burde det være mulig å overraske positivt. Optimismen ble ikke mindre av at laget leverte en flott sesongoppkjøring, med seier over Rayo Vallecano i generalprøven. Dessverre for Millwall-fansen og mitt eget tabelltips, gikk det alt annet enn bra fra start av i sesongen. I serieåpningen tapte de 1-0 hjemme mot nyopprykkede Yeovil Town, og tap mot Ipswich Town og Huddersfield Town i de to neste kampene gjorde at Millwall sto med tre strake tap etter de tre første serierundene. Etter to poengdelinger i de neste kampene, ble det hele 1-5 hjemme mot Derby County i sjette serierunde. I den kampen haglet mishagsytringene mot klubbens nye manager, og man kunne allerede da høre høye rop om Steve Lomas avgang. Du kan trygt si at fansen ikke var veldig fornøyd med å ha en tidligere West Ham-spiller som sjef.

Utrolig nok vant Millwall de tre neste kampene, og Lomas fikk dermed stoppet fansens vrede for et øyeblikk, men den returnerte fort da det ikke ble seier på de seks neste kampene. Selv med to seire i november og desember, klarte aldri Lomas få det til på The Den, og etter at de ble knust 4-0 borte mot lokalrival Watford på Boxing Day, valgte klubben å sparke den nord-irske manageren. På det tidspunktet lå London-klubben like over streken, og noen dager senere ble Ian Holloway hentet inn som ny sjef. Han hadde vært arbeidsledig siden han ga seg som manager i Crystal Palace i oktober, og med tanke på hans tidligere meritter skulle man tro at de ville få en umiddelbar opptur. Dessverre klarte ikke Holloway få til noe bra start på sitt Millwall-eventyr, og bare to av de femten første kampene endte med seier. I det vi gikk inn i april måned lå Millwall helt sist på tabellen, og det var ikke mange som klarte se hvordan de skulle unngå nedrykk. Det ble snakket om at Holloway kom til å følge klubben ned til League One, og jeg må innrømme at jeg nok hadde Millwall som favoritt til å gå ned på det tidspunktet. Plutselig våknet Millwall akkurat tidsnok, og avsluttet sesongen med åtte kamper på rad uten tap. Blant disse kampene vant de blant annet borte mot Middlesbrough, Wigan Athletic og Nottingham Forest. De kunne fortsatt rykke ned da sesongens siste serierunde ble sparket i gang, men takket være en tidlig scoring fra Martyn Woolford sikret løvene seg tre poeng hjemme mot AFC Bournemouth, og havnet dermed på 19.plass med fire poeng ned til nedrykk. Nå har Holloway fått en hel sommer på å bygge opp et nytt lag på The Den, og med tanke på at Holloway har ledet lag til play-off finale på Wembley i 2010, 2012 og 2013, blir det utrolig interessant å se hva han kan få til med London-klubben som ikke har vært i øverste divisjon i England siden 1990.

Keeper:
Mellom stengene til Millwall finner vi en meget rutinert herremann som stakk av med prisen for årets spiller forrige sesong. David Forde var et av få lyspunkt i Millwall-laget i den skuffende sesongen, og gir viktig trygghet bakover på banen takket være sitt gode feltarbeid og kommunikasjon. Han startet sin seniorkarriere med sin lokale klubb Galway United i Irland. Etter et lite opphold i den walisiske klubben Barry Town gikk turen videre til London og West Ham United. Her havnet han i skyggen av David James og Raimond Van der Gouw, noe som førte til at han ikke fikk en eneste kamp, og han valgte derfor å forlate klubben to år senere. Forde valgte da å returnere til trygge omgivelser i Galway, før han prøvde seg for den irske klubben Derry City. I 2006 krysset han nok igjen den irske sjøen for å spille for Cardiff City i Wales. Etter to år uten førstelagsfotball i den walisiske hovedstaden vandret han videre til London igjen da Millwall sto klare for å ta han i mot. Der fikk han endelig suksess som førstekeeper og har vært førstevalg mellom stengene siden han kom til klubben. I sine to første sesonger med The Lions fikk han spille på Wembley to ganger. Begge gangene var det opprykk til Championship det stod om, og i den siste finalen lyktes de da Swindon Town ble slått 1-0. Siden den gang har det blitt fire sesonger på det nest øverste nivået i engelsk fotball, og Forde har hele tiden vært en solid brikke på Millwall-laget. Foran forrige sesong ble Stephen Bywater hentet inn for å gi Forde konkurranse, men selv om Bywater fikk seks kamper mellom stengene, klarte han aldri danke Forde ut av laget. Det er ikke bare på klubbsiden Forde har gjort det bra i sin spillerkarriere. Han har også tjue kamper for det irske landslaget på CVen. Han fikk sin debut av daværende Irland-sjef Giovanni Trapattoni etter 2010/11-sesongen, og var med i troppen da Irland deltok i EM i Polen og Ukraina. Dessverre fikk han ikke noe spilletid, ettersom Shay Given og Kieren Westwood var foran han i køen. Tidligere i sommer skrev han under på en ny treårskontrakt med Millwall, og selv om han nå er 34-år gammel, ser jeg ikke bort fra at han har mange år igjen på dette nivået.

Stephen Bywater ble hentet til Boleyn Ground fra Rochdale av Harry Redknapp da han var 16-år gammel. Han ble da en del av ungdomsavdelingen til the Hammers og spilte en viktig rolle for det kjente U18-laget som vant FA Youth Cup tilbake i 1999. På det laget spilte bla. Joe Cole og Michael Carrick. Etter noen sesonger med lite spilletid og flere låneopphold hos diverse klubber, fikk han endelig muligheten som førstekeeper for West Ham i siste halvdel av 2003/04-sesongen. Han fikk 17 ligakamper på tampen av den sesongen og hele 36 kamper den påfølgende sesongen. Den siste sesongen endte med opprykk, men da hentet klubben inn Roy Carroll og Shaka Hislop, noe som betydde at Bywater nok en gang måtte finne seg i å være benkesliter. Etter nye låneopphold hos Coventry og Derby County, forlot han til slutt London og West Ham til fordel for nettopp Derby. Her spilte han nesten 150 ligakamper, men etterhvert havnet han bak i køen også på Pride Park og dermed ble det nye låneopphold. Hans neste permanente klubb ble Sheffield Wednesday, og her spilte han en viktig rolle da de rykket opp til Championship i 2011/12-sesongen. Dessverre ble han nok en gang presset ut av laget etter at de hentet inn Chris Kirkland, noe som førte til at veien gikk videre til Millwall i fjor sommer. I løpet av sin debutsesong på The Den fik han bare seks kamper fra start, og han vil nok mest sannsynlig være avhengig av skader eller suspensjoner på David Forde for å ha mulighet til å få spille førstelagsfotball for Millwall denne sesongen. Det blir interessant å se om han kommer til å være fornøyd med å sitte på benken en ny sesong.

Forsvar:
Ian Holloway valgte å gå for en vanlig forsvarsfirer forrige sesong, og det vil overraske meg stort om han ikke gjør det samme denne sesongen. I løpet av sommeren har den dyktige forsvarsspilleren Shane Lowry forlatt klubben ettersom han ikke var med i Holloways planer, og inn har man hentet den spennende bautaen Byron Webster fra Yeovil Town. Han var med på å rykke ned til League One med The Glovers denne våren, men til tross for det imponerte han stort sammen med stopperkollega Shane Duffy på Huish park. Ettersom kontrakten til Webster gikk ut denne sommeren, kunne han velge å vrake i klubber, og det skapte en av sommerens første overgangssagaer i Championship. Flere klubber hadde et sterkt ønske om å sikre hans underskrift, men etter flere møter og mye betenkningstid, endte han til slutt opp med å skrive under for Millwall. Webster har en litt spesiell karriere bak seg, og det hele startet med Conference-spill for York City fra 2004 til 2007. Etter korte opphold hos Harrogate Town og Whitby Town våren 2007, gikk turen til Tsjekkia for å spille for eliteserieklubben FK Banik Most. Der var han fast inventar på laget som dessverre rykket ned i hans debutsesong. Han ble med klubben ned og spilte det meste av kampene den påfølgende sesongen, før han returnerte til hjemlandet. Etter å ha imponert på prøvespill hos Doncaster Rovers ble han etterhvert signert av Championship-klubben, men han klarte aldri få fast plass på laget på Keepmoat de to neste sesongene, og turen gikk deretter videre til Northampton Town. Der spilte han en sesong før han ble enig med klubben om å bryte kontrakten, og i sommeren 2012 skrev han under for Yeovil Town. Der scoret han fem mål i en fantastisk debutsesong som endte med opprykk til Championship. Den høyreiste stopperen viste forrige sesong at han har noe å gjøre på dette nivået, mye takket være sin imponerende styrke i luften, men han kan fort få problemer mot kjappe og fotrappe spisser. Av og til kan han også finne på rare ting med ballen, men Millwall-fansen håper nok at det ikke kommer til å skje ofte denne sesongen.

Selv om Webster nok er tiltenkt en plass i startoppstillingen på The Den, vil han få knalltøff konkurranse om stopperplassen. Mark Beevers, Danny Shittu og Paul Robinson spilte alle over halvparten av kampene forrige sesong, og har store planer om å spille minst like mye denne sesongen. Mark Beevers ble hentet på lån fra Sheffield Wednesday høsten 2012, men det gikk ikke mange månedene før det låneoppholdet ble gjort permanent. Den 24-år gamle midtstopperen hadde da allerede vært forholdsvis fast på Sheffield Wednesday i fem sesonger, og spilte totalt 140 ligakamper for uglene fra Sheffield. Den høyreiste stopperen vinner det aller meste i luften og er av den typen menn som du gjerne vil ha med deg i krigen. Tidligere i sommer avslo Millwall et bud på han fra nyopprykkede Rotherham United, og mest sannsynlig vil Beevers være en av de to stopperne som starter sesongens første kamp mot Leeds United. Danny Shittu er en herlig spiller. For to år siden fikk han lov til å bli med Millwall på sesongoppkjøring for å holde seg i form i påvente av en ny klubb, men han imponerte såpass under det oppholdet, at daværende Millwall-sjef Kenny Jackett ikke turte gjøre noe annet enn å signere han selv. Han ble fort utnevnt som visekaptein og spilte de fleste kampene i sin comebacksesong i Millwall. Hans kraftige kroppsbygning, tøffe spillestil og knallharde skudd har gjort han til en kult-helt i flere klubber, og etter 2012/13-sesongen stakk han av med prisen for årets spiller hos The Lions. Forrige sesong slet han litt mer, og fikk bare spille halvparten av Millwalls kamper. I mars pådro han seg en skade i akillesen som holdt han ute for resten av sesongen. Forhåpentligvis finner Shittu tilbake til formen fra 2012/13-sesongen i løpet av sommerens sesongoppkjøring. Paul Robinson er en herlig person som aldri holder tilbake i duellene. Han er nå blitt 32-år gammel og har vært i Millwall i halvparten av sitt liv. Han kom til klubben som 16-åring, og med unntak av to korte låneopphold hos Fisher Athletic og Torquay United, har han bare vært på The Den. De siste årene har han vært plaget med flere skader, men forrige sesong fikk han i hvert fall spilt tjue kamper fra start for løvene. Han gjennomførte sin testemonial-kamp i fjor sommer, og hans største høydepunkt som Millwall-spiller kom da han scoret kampens eneste mål i opprykksfinalen mot Swindon Town i 2010.

På backplassene blir det spennende å se hva Holloway foretar seg. På høyrebacken er Scott Malone bankers, og han er en spiller man virkelig bør se opp for. Den 23-år gamle backen gikk gradene i akademiet til Wolverhampton Wanderers, hvor han stakk av med prisen for årets akademispiller i 2009. Til tross for det fikk han aldri muligheten hos ulvene, og etter blant annet et låneopphold hos Ujpest i Ungarn, gikk turen videre til AFC Bournemouth. Han ble først hentet på lån av The Cherries, men imponerte såpass at de valgte å gjøre låneoppholdet permanent. Etter en imponerende sesong på Dean Court i League One, ble han hentet til Championship av Kenny Jackett og hans Millwall for to år siden. I debutsesongen på The Den ble han sittende en del på benken takket være imponerende spill fra Shane Lowry, men forrige sesong imponerte han stort. Han ble fast inventar på backen og hans fantastiske dribleraid fremover på venstresiden fikk en del Millwall-supportere til å reise seg fra stolene det siste året. Etter sesongslutt ble han kronet med andreplass i kåringen av årets spiller, og hvis han fortsetter det fine spillet denne sesongen, skal man ikke se bort fra at han står øverst på podiumet etter denne sesongen. På motsatt back er det litt mer usikkerhet. Alan Dunne var den som figurerte oftest på høyrebacken forrige sesong, og han kommer nok til å starte der mot Leeds United i sesongåpningen. Han er nå 31-år gammel og har vært i Millwall helt siden han var åtte år gammel. Han har aldri vært utleid til andre klubber og har spilt over trehundre kamper for The Lions. Han er en stødig back som aldri holder igjen i sklitaklingene, men har ikke overraskende hatt litt problemer med å følge regelboken. Dette har resultert i hele ni røde kort i løpet av sin Millwall-karriere, samt et lastebillass med gule kort. Hvis Dunne fortsetter i Millwall i seks år til, vil han ha spilt for klubben i tretti år. Forrige sesong ble Carlos Edwards hentet på lån fra Ipswich Town, og denne sommeren ble den avtalen gjort permanent. Den tidligere Ipswich Town-kapteinen gjorde sine saker svært bra på The Den, og fikk flere kamper både på høyreback og høyrevingen. Den rutinerte spilleren fra Trinidad & Tobago har over fem hundre kamper i engelsk ligafotball, og til tross for at han er 35-år gammel, er han svært lite plaget av skader. Det blir interessant å se om Edwards vil figurere i forsvarsrekken eller på midtbanen når sesongen starter. Justin Hoyte ble hentet fra Middlesbrough midtveis forrige sesong, men han har knapt fått røre gressmatten på The Den siden overgangen i januar. Hoyte gikk gradene i akademiet til Arsenal, og har fått over tretti ligakamper for storklubben fra London. Han innehar en vanvittig hurtighet, som gjør det vanskelig for kantspillere å passere han. Tidligere i sommer ga Holloway beskjed om at Hoyte ville få muligheten til å kjempe seg til en plass på førstelaget hvis han imponerte under sesongoppkjøringen.

Midtbane:
Holloway har for det meste brukt en 4-2-3-1 formasjon med Millwall. I denne formasjonen har han to spillere sentralt på midtbanen som jobber begge veier, og en spiller i rommet mellom disse to og spissen på topp. På slutten av forrige sesong var det Owen Garvan som spilte i offensive rollen sentralt på midtbanen, men han er ikke lenger i klubben. Scott McDonald er egentlig spiss, men vikarierte en del ganger i den rollen, noe også Martyn Woolford og Richard Chaplow gjorde. Jeg er veldig spent på hvem Holloway kommer til å bruke i den posisjonen, og jeg ser ikke bort fra at han kommer til å hente inn en ny spiller til den posisjonen i løpet av sommeren. Kanskje kommer han til å gå over til en vanlig flat 4-4-2 formasjon, men jeg går ut fra at han fortsetter med den første formasjonen som ga mest suksess på tampen av vårsesongen. Sentralt på midtbanen kommer det til å være stor konkurranse om plassene mellom Ed Upson, Shaun Williams, Nicky Bailey og Nadjim Abdou. Ed Upson startet forrige sesong med Yeovil Town, og viste hurtig at han passet inn på dette nivået. I sesongåpningen scoret han kampens eneste mål da The Glovers slo Millwall på The Den, og etter den kampen var han øverst på ønskelisten til Millwall. I januar ble han hentet permanent til klubben, men han klarte ikke fortsette sin fine form fra høstsesongen i sin nye klubb. Upson har et tungt skudd og jobber knallhardt både frem og tilbake på banen. Den 23-år gamle midtbanekrigeren har definitivt det som skal til for å lykkes på dette nivået, og hvis Millwall får en god sesong, vil det ikke overraske meg om Upson stjeler et par overskrifter. Shaun Williams ble i likhet med Upson hentet i januarvinduet. Han hadde da spilt tre sesonger i MK Dons i League One, og stakk blant annet av med prisen for årets spiller i klubben etter 2012/13-sesongen. Det fantastiske med Williams er at han kan benyttes omtrent overalt på banen. Siden han kom til Millwall har han startet kamper både som venstreback, midtstopper, midtbaneanker og sentral midtbanespiller. I tillegg har han en fortid som offensiv midtbanespiller fra tidligere klubber. Han er en herlig kriger som fort kan score et mål eller to med sine herlige langskudd.

Nicky Bailey kom til klubben fra Middlesbrough i fjor sommer, men fikk dessverre store deler av debutsesongen på The Den ødelagt av skader. Bailey startet sin seniorkarriere i Sutton United etter å ha blitt frigitt av Fulham. Han har i løpet av de ti siste årene spilt nærmere fire hundre kamper i Football League, og tilfører dette Millwall-laget viktig rutine. Hans beste sesonger som fotballspiller kom muligens da han var hos Charlton Athletic i fra 2008 til 2010. Han spilte der i en mer offensiv rolle på midtbanen, og scoret tosifret antall ligamål i begge sesongene på The Valley. I den første sesongen endte det med nedrykk til League One, og i den andre sesongen røk de ut i semifinalen i playoffen, etter at Bailey misset det avgjørende straffesparket. Veien gikk deretter videre til Middlesbrough hvor han fikk suksess i en mer defensiv rolle på midtbanen. Dessverre ble det en del skader under tidens hans i Boro, og de sliter han fortsatt med. Nå får han en sesongoppkjøring til å trene seg opp på, og jeg forventer å se hans tøffe spillestil skape problemer for flere midtbanespillere denne sesongen. Nadjim Abdou er en spiller som man sjeldent hører mye om, men som alltid leverer på banen. Den hardtarbeidende løpsmaskinen som har landskamper for Komorene, startet omtrent halvparten av Millwalls kamper forrige sesong. Han kom til klubben i 2008 og har spilt over to hundre kamper for The Lions siden den gang. Hans beste sesong var utvilsomt 2011/12-sesongen da han ble kåret til årets spiller i klubben. Denne sommeren har Holloway gitt han beskjed om å kjempe seg til en plass på førstelaget. Det blir interessant å se om han tar den sjansen, men det spørs egentlig hvor mange kamper det blir med tanke på hvor tøff konkurransen er på midtbanen. I tillegg til disse spillerne har Millwall også Richard Chaplow og Josh Wright i bakhånd. Førstnevnte ble brukt omtrent overalt på midtbanen til Millwall de gangene han fikk spilletid forrige sesong, imens Wright var knapt utpå banen.

På vingene har Millwall to spennende spillere i Martyn Woolford og Lee Martin. Midtveis i 2012/13-sesongen ble Martyn Woolford hentet til The Den etter å ha imponert for Bristol City i høstsesongen. Woolford har klatret opp i det engelske ligasystemet etter å ha startet karrieren i sin ungdomsklubb Glasshoughton Welfare. Opphold i Frickley Athletic ble etterfølgt av to gode sesonger i Conference med York City, før han tok det store steget opp til League One da Scunthorpe United ønsket hans tjenester. Han var fast på førstelaget i sin debutsesong med The Iron, og den sesongen endte med opprykk til Championship via play-off. Etter halvannen sesong med fast førstelagsfotball på nest øverste nivå, kom ligarival Bristol City på banen. Der spilte han i to år før Kenny Jackett og Millwall sikret seg den dyktige vingen. Forrige sesong scoret Woolford syv mål for Millwall, og det kunne fort ha blitt flere mål. Han har nemlig en herlig evne til å komme til målsjanser. Det vil overraske meg stort om ikke Woolford kommer til å eie venstrekanten på årets Millwall-lag, men han kan måtte risikere å vikariere som offensiv midtbanespiller eller høyreving ved behov. På høyrevingen er det Lee Martin som ser ut som det sikreste kortet. Han ble hentet til Manchester United fra Wimbledon da han var 16-år gammel, men for de røde djevlene fikk han bare en kamp, og det var mot Barnet i ligacupen høsten 2005. De fire neste årene var han på lån hos seks forskjellige klubber, deriblant Glasgow Rangers og Royal Antwerpen, før han ble hentet permanent av Ipswich Town i 2009. Han ble hentet til traktorguttene for hele £1,5m, men ble aldri noen stor suksess på Portman Road. Til tross for det klarte han likevel skrape sammen mer enn hundre kamper for klubben før han ble frigitt etter 2012/13-sesongen. Da kom Millwall på banen og de ga han en toårskontrakt på The Den. Hans debutsesong med The Lions ble ikke noen stor opptur, men hans fantastiske spill på tampen av sesongen gir håp om at han kan gjøre høyrevingen til sin egen. Av andre spillere som kan steppe inn på vingene har vi blant annet Carlos Edwards og Fred Onyedinma. Sistnevnte er bare 17-år, men viste mye bra de få gangene han fikk muligheten denne våren.

Angrep:
På spissplass er det i skrivende stund en del usikkerhet. Stefan Maierhofer var veldig viktig i kampen om fornyet kontrakt i Championship, og var også ønsket med klubben videre da kontrakten hans gikk ut denne sommeren. Maierhofer ga da beskjed til Ian Holloway om at han var i forhandlinger med Fulham, men da det ikke ble noen overgang til The Cottagers, kom han tilbake til The Den med halen mellom bena. Da ga Holloway beskjed om at han ikke var ønsket med videre i klubben, selv om han nok hadde hatt bruk for den høyreiste spissen i den kommende sesongen. Steve Morison er en annen som har forsvunnet denne sommeren, men selv om han har returnert til Leeds United, skal man ikke bli overrasket om han dukker opp igjen på The Den før overgangsvinduet stenger. Den store nyheten på spissplass for Millwall denne sommeren, er signeringen av målmaskinen Lee Gregory. Den notoriske målscoreren har vært innom flere klubber, som blant annet Glapwell i 2009, som spiller på nivå elleve i den engelske ligapyramiden. I 2011 ble han hentet av Halifax Town, og der har han vært en enorm suksess. Det hele toppet seg forrige sesong da han scoret hele 31 mål for The Shaymen da de sikret seg en kvalifiseringsplass i Conference. Denne sommeren ble han linket til flere Championship-klubber, men det var til slutt Millwall som stakk av med underskriften. Holloway har gitt beskjed om at Gregory kommer til å spille i tospann med en annen spiller, slik at han kan utnytte sin flotte evne til å være på riktig plass til riktig tid, og dermed slippe å være med i oppbygningen av angrepsspillet. Holloway sammenlignet Gregory med tidligere Millwall-spiller Neil Harris, og klarer han lever opp til den sammenligningen, kan det bli en artig sesong for den spennende spissen.

I tillegg til Gregory finner vi Jermaine Easter, Scott McDonald og John Marquis i troppen til Millwall. Jermaine Easter ble hentet til klubben i fjor sommer, etter et låneopphold på tampen av sesongen. Han har vært innom elleve klubber så langt i karrieren, og forrige sesong ble ingen god opplevelse for spissen. Han fikk bare seks kamper fra start og scoret tre ganger. Hans forrige mål må man et halvt år tilbake for å finne, og det er ikke noe bra tegn for en som lever av å score mål. Scott McDonald ble hentet fra Boro i fjor sommer, og var en spiss som i hvert fall jeg hadde stor tro på foran forrige sesong. Han scoret hele 51 mål på 88 ligakamper for Celtic mellom 2007 og 2010, før turen gikk videre til Middlesbrough hvor han scoret 37 mål på 116 ligakamper. Hans avslutninger ser ofte svake ut, men likevel har de en tendens til å gå i mål. Eller, det riktige blir vel å si at de hadde en tendens til å gå i mål. Det ble nemlig bare tre scoringer på McDonald i sin debutsesong på The Den, noe som er meget skuffende for en spiss som man forventer skal putte et tosifret antall ganger i løpet av en sesong. John Marquis tilbrakte forrige sesong på lån hos Portsmouth, Northampton Town og Torquay United. Han gjorde sine saker greit i de klubbene, men jeg tviler sterkt på at den 22-år gamle spissen får noe gjennombrudd på The Den denne sesongen. Ricardo Fuller ble nylig hentet inn, og kanskje kan det være en god signering. Han har rikelig med erfaring fra både Premier League og Championship, og huskes nok best fra sin tid i Stoke City. Forrige sesong scoret han seks mål for Blackpool, og den 34 år gamle spissen håper nok at han kan gjøre det enda bedre denne sesongen. Jeg føler meg svært sikker på at Holloway kommer til å hente inn en enda ny spiss i løpet av sommerens overgangsvindu, og i likhet med Fuller blir også det mest sannsynlig en stor og sterk spiller som kan brukes som oppspillspunkt på topp.

Trener:
Hvor skal man begynne når man skal presentere Ian Holloway? Den fargerike manageren vokste opp i et lite tettsted utenfor Bristol, og startet også sin profesjonelle fotballkarriere i sin egen hjemby. Han debuterte for Bristol Rovers da han var 17-år gammel, og ble fort sett på som en av de mest spennende unge spillerne på nivå tre i engelsk fotball på den tiden. Etter et par sesonger hos piratene gikk turen videre til Wimbledon. Der var han ikke ett helt år en gang før han ble solgt videre til Brentford. Der fikk han det heller ikke til, og etter et låneopphold hos Torquay United, returnerte Holloway tilbake til Bristol Rovers. Etter å ha slitt med lite spilletid de siste sesongene, skulle han nå få rikelig med tid utpå gressmatten. I løpet av de fire neste sesongene gikk han bare glipp av fem kamper under Gerry Francis ledelse. Da sistnevnte valgte å bli ny sjef i Queens Park Rangers, fulgte Holloway etter. Der var han fem sesonger før han nok en gang returnerte tilbake til Bristol Rovers, men denne gangen som spillende manager. Totalt fikk han nesten fire hundre kamper for The Pirates, og bare ni spillere gjennom historien har spilt flere kamper for klubben. I sin første managerjobb oppnådde han ikke alt for mye. Han ledet laget til en 17.plass på nivå tre i sin første sesong, før han klarte sikre en plass i play-off i den påfølgende sesongen. Dessverre røk de ut i semifinalen mot Northampton Town, og i de to neste sesongene ventet to nye plasseringer midt på tabellen. I sin femte sesong som manager for The Pirates ble han sparket etter halvspilt sesong, og bare en måned senere ble han hentet av Queens Park Rangers. Der skulle han erstatte sin tidligere sjef, Gerry Francis. Han hadde i likhet med Holloway fått sparken etter dårlige resultater, og The Hoops sto i fare for å rykke ned til nivå tre for første gang på 34 år. Dessverre klarte ikke Holloway gjøre underverker med London-klubben som rykket ned senere den sesongen, men han fortsatte på Loftus Road til tross for nedrykket. Etter å ha ryddet opp og bygget et nytt lag i to sesonger på nivå tre, ble det endelig opprykk til nest øverste nivå igjen i 2003/04-sesongen. I sin første sesong tilbake i Championship endte de på en fin 11.plass, og de så ut til å gjøre det i den påfølgende sesongen også, men i februar 2006 skjedde det en del ting utenfor banen. Holloway hadde blitt linket til den ledige managerjobben hos Leicester City, og ble derfor suspendert av QPR-styret ettersom de mente det påvirket lagets prestasjoner. Holloway returnerte aldri til managerstolen på Loftus Road, og The Hoops endte til slutt opp på en 21.plass på tabellen.

Den påfølgende sommeren ble Holloway hentet til Devon for å lede Plymouth Argyle til Premier League. Han kom tidlig med lovnader om å lede The Pilgrims til Premier League, og stemningen ble ikke dårligere da han lovet å spandere en drink på alle Plymouth-supporterne som hadde tatt turen til Sunderland for å se laget sitt slå The Black Cats 3-2 på Stadium of Light. Det ble ikke opprykk på første forsøk for Holloway, men en respektabel 11.plass kunne man være godt fornøyd med. I sin andre sesong på Home Park skulle Leicester City nok en gang være ansvarlig for et klubbskifte for Holloway. Denne gangen var det faktisk noe i ryktene som linket han til revene, og i november 2007 ble han presentert som ny sjef for Leicester City. Det var nok kanskje ikke det lureste valget Holloway har gjort i sin managerkarriere, og et valg som han har angret enormt på i etterkant. Leicester vant bare ni kamper i ligaen etter at Holloway ble ny sjef, og rykket ned til League One. Den karismatiske sjefen ble enig med Leicester om å avslutte arbeidsforholdet, og tok seg ett års pause fra fotballen. Nesten på dagen ett år senere ble han ansatt som sjef i Blackpool, og ett år senere kunne han feire opprykk til Premier League etter å ha vunnet play-off finalen på Wembley mot Cardiff City i 2010. Et øyeblikk som Holloway selv har beskrevet som sitt livs største, bare slått av det å se sine egne barn bli født. I sin debutsesong i Premier League sjarmerte han en hel fotballverden med herlige kommentarer og offensiv fotball. Dessverre endte det med nedrykk til Championship igjen på sesongens siste dag. Han holdt på å returnere til Premier League igjen på første forsøk, men i motsetning til i 2010, ble det tap i play-off finalen denne gangen. Et par måneder ut i den kommende sesongen valgte han å forlate The Seasiders til fordel for Crystal Palace, og der bygget han videre på den flotte starten som Dougie Freedman hadde fått på sesongen. Etter en sesong med fantastiske prestasjoner på hjemmebane, og litt mer varierende resultater på fremmed gress, ledet Holloway enda et lag til finale på Wembley. Der møtte de byrival Watford, og vant finalen 1-0 takket være en straffescoring av Kevin Phillips. Det ble dessverre ikke noe eventyr i Premier League denne gangen, for Holloway valgte å forlate Palace-jobben allerede i oktober i fjor. Like etter nyttår fikk han muligheten til å redde Millwall fra nedrykk, noe han takket ja til. Som du har lest tidligere i artikkelen, fikk Holloway ikke noe god start på sitt opphold på The Den, men plassen ble til slutt sikret. Nå har han fått en sommer på å sette sammen et nytt mannskap, og med tanke på den merittlisten Holloway har, skal man ikke se bort fra at han kan finne på nye sprell denne sesongen.

Overganger:
Det har blitt gjort en del endringer på spillersiden hos Millwall denne sommeren, og det er tydelig at Ian Holloway har satt i gang et intensivt arbeid for å bygge opp et nytt lag som passer til den typen fotball han ønsker å spille. Ut har spillere som Liam Feeney, Liam Trotter og Shane Lowry forsvunnet, og samtlige har fått rikelig med spilletid på The Den de siste sesongene. Steve Morison og Stefan Maierhofer spilte viktige roller i kampen for å overleve i Championship i vår, men begge er borte. Med såpass mange sentrale spillere ute av klubben, havner det et stort ansvar på de spillerne som er igjen, samtidig som de er nødt til å hente inn nye spillere for å erstatte de som har forlatt klubben. Lee Gregory er mannen som har blitt hentet inn for å score mål, og det kan vise seg å bli en stor suksess. Spissen vet i hvert fall hvor målet står, men det er stor forskjell mellom det å score mål i Conference og Championship. Hvis Gregory får hovedansvaret for å stå for målene denne sesongen, og han skulle vise seg å mislykkes på dette nivået, kan Millwall fort havne i trøbbel dersom ikke Ricardo Fuller leverer varene. Byron Webster er en annen som har kommet inn denne sommeren, og det er en spiller jeg fikk sansen for forrige sesong. Hans styrke i luftrommet er uvurderlig, men det skorter litt på andre sider av hans spillestil. Han klarte ikke gjøre noe for å forhindre at Yeovil Town rykket ned forrige sesong, og han var ikke en gang den beste midtstopperen hos The Glovers. Slik situasjonen er akkurat nå, vil jeg si at Millwall er kraftig svekket sammenlignet med laget de hadde forrige sesong, men det er liten tvil om at Holloway har store planer om å hente inn mange nye spillere. På spissplass har han blant annet ytret et ønske om en stor og sterk spiss i tillegg til Ricardo Fuller, som kan fungere bra sammen med Gregory på topp.

Overgangsoversikt:
Inn: Carlos Edwards 
(Ipswich Town)Lee Gregory (Halifax Town)Byron Webster (Yeovil Town), Ricardo Fuller (Blackpool)
Ut:
Liam Feeney, Liam Trotter (Bolton Wanderers), Shane Lowry, Andy Keogh, Jack Smith, Stefan Maierhofer (Kontrakt utløpt)

Treningskamper:
15.juli: Dartford – Millwall 0-1 (Easter)
19.juli: Stevenage – Millwall
1.august: Millwall – Real Mallorca

Styrker/Svakheter:
Pluss:
+ Ian Holloway. Er ekspert i å nå play-off finaler. Kan nå langt med begrensede ressurser og mindre imponerende spillermateriell. 

+ God dekning både på stopperplass og sentralt på midtbanen.
+ Har en av ligaens bedre målvakter i David Forde.
Minus:

- Per dags dato er kvaliteten på spillermateriellet ikke særlig imponerende.
- Hvem skal score målene? Lee Gregory er uprøvd på dette nivået. 
- Selv om de har en del spillere, er kvaliteten på de som sitter på benken ikke bra. Dersom det ikke kommer inn noen nye kantspillere, bør Lee Martin og Martyn Woolford spille med bobleplast rundt føttene. Det er nemlig alt for dårlig dekning på kantposisjonene. 

Vurdering:
Det å vurdere Millwall denne sesongen er alt annet enn en enkel oppgave. Denne sommeren er jeg litt todelt når det kommer til mine forventninger for løvene. En del av meg tror veldig på det som Ian Holloway holder på med, og kan fint se for seg at han kan overraske hele ligaen med Millwall. Dette på grunn av hans tidligere resultater i Championship, kombinert med deres fantastiske avslutning forrige sesong. Dessverre er det slik at konkurransen i både topp og bunn av denne utgaven av Championship er knallhard, og jeg klarer ikke komme unna det faktum at troppen til Millwall ser svakere ut enn de aller fleste lagene i Championship. Selv lagene som kom opp fra League One denne sommeren har mer kvalitet og flere spenningsmomenter enn dette Millwall-laget. Jeg ser fint for meg at Millwall kan støte på lik form som den de hadde midtveis i forrige sesong, og da kan det fort bli en tøff bunnstrid på løvene fra London. Skal Millwall overraske denne sesongen er de avhengig av at Holloway gjør noen kloke signeringer før overgangsvinduet stenger, at Lee Gregory takler overgangen fra Conferece til Championship, samtidig som de unngår skader i posisjoner med lite dekning. Jeg ender opp med at sannsynligheten for en nedtur denne sesongen, er større enn sannsynligheten for en overraskelse fra Holloway & Co. Det blir nedrykk til League One på Millwall.

Spådom: 22.plass

About The Author

Leave a Reply