Etter en rolig sesong uten tull utenfor banen, er Rovers-fansen fulle av optimisme etter en flott sesongavslutning. 

Klubbinfo
Lagnavn: Blackburn Rovers Football Club
Kallenavn: Rovers
Stiftet: 1875
Hjemmebane: Ewood Park (31,367)
Styreformann: Venky’s London Ltd.
Tabellplassering i fjor: 8.plass
Tabelltips forrige sesong: 12.plass
Årets spiller forrige sesong: Tom Cairney

Vurdert av: Eirik Aase

Det har nå gått tre år siden Steve Kean lovet Rovers-fansen spill i Champions League innen tre til fire år. Det løftet klarte han aldri holde, men det hadde heller ingen Rovers-supportere troen på. Etter et par år med tull, idioti, skitten spill og en gjeng med løgnere, har Rovers endelig blitt en forholdsvis normal klubb igjen. De indiske kylling-milliardærene er fortsatt eiere, men de ser ut til å ha lært at man ikke kan stole på alle agenter i flott dress som ønsker å gi de tips om hvordan de skal lede en fotballklubb. Senest denne sommeren kom de med en unnskyldning til alle Rovers-supportere hvor de beklaget at klubben ikke hadde oppnådd suksess under deres eierskap, samtidig som de ga beskjed om at de fortsatt har store planer for Lancashire-klubben. I løpet av det siste året har de i mine øyne gjort så og si alt riktig, og da er veien fra fortvilelse til optimisme kort for Rovers-fansen. De har løst overbetalte spillere fra kontrakten og gjort nødvendige endringer på ledersiden. Fortsatt er det en del floker igjen blant klubbens ledelse som behøver å ryddes opp i, men det ordner seg nok fremover. På spillersiden har de gjort det de kan for å beholde klubbens beste spillere som for eksempel superspissen Jordan Rhodes, samtidig som de har gitt manager Gary Bowyer nødvendige midler til å hente inn nye spillere.

Foran forrige sesong brukte Gary Bowyer sommeren til å rydde opp i stallen, og få bort det han kunne av spillere som enten ødela miljøet i garderoben, eller som tjente mer enn hva de fortjente med tanke på hva de kunne tilføre laget på banen. Det mente at spillere som Danny Murphy, Nuno Gomes, Diogo Rosado, Morten Gamst Pedersen, Gael Givet, Mauro Formica, Bradley Orr, David Goodwillie og enda flere forsvant ut stadionporten på Ewood Park. Inn hentet han unge sultne spillere som blant annet Tom Cairney, Corry Evans, Ben Marshall og Alan Judge. Planen var klar fra Bowyer, han ønsket et ungt britisk lag hvor alle jobbet med hjertet ut på drakten. Han ønsket med andre ord alt annet enn hva Blackburn hadde vært de siste sesongene. I treningskampene gikk det forholdsvis greit og de var ubeseiret helt frem til de tapte mot Everton i generalprøven. I sesongåpningen møtte de Derby County på bortebane i en slags jubileumskamp ettersom begge klubbene var med på å starte Football League for 125 år siden. Det ble en jevn kamp, og Rovers klarte snike med seg ett poeng etter en flott scoring av Leon Best helt på tampen. Etter det fulgte tre strake tap mot Carlisle United, Nottingham Forest og Doncaster Rovers. Tapet mot Carlisle kom i ligacupen på straffesparkkonkurranse, imens tapet mot Nottingham Forest var av det uheldige slaget da Forest scoret seiersmålet på overtid etter en keepertabbe. Rovers rettet likevel opp inntrykket en del da de avsluttet august med storseire over Barnsley og Bolton Wanderers. Utover høsten var de stabilt ustabile, hvis det går an å si. De tapte en kamp, vant den neste, før de spilte uavgjort i neste kamp igjen. Derfor ble de liggende midt på tabellen hele høsten, men i desember snudde det litt. Det begynte å gå lenger tid mellom hvert tap, og Rovers klatret forsiktig oppover på tabellen. Til tross for bedre prestasjoner, slet de likevel med å få til en skikkelig seiersrekke, noe som førte til at de aldri klarte ta steget helt opp på kvalifiseringsplass.

I begynnelsen av mars tapte de tre strake kamper på forferdelig vis. Først ble de ydmyket av Bolton Wanderers på Reebok Stadium, før de for første gang på over 35 år tapte mot erkerival Burnley hjemme på Ewood Park i den neste serierunden. At Burnley var på vei mot Premier League gjorde selvsagt tapet enda surere, og stemningen ble forferdelig dårlig da de nok en gang måtte gå poengløse av eget gress da AFC Bournemouth kom på besøk noen dager senere. På det tidspunktet var det ni poeng opp til Reading som lå på den viktige 6.plassen på tabellen, og det var ikke mange Rovers-supportere som fortsatt hadde troen på opprykk til Premier League. Det hadde derimot spillerne, for resten av våren ble en gedigen opptur for Lancashire-klubben. Det gjensto tolv serierunder etter Bournemouth-kampen, og tro det eller ei, men Rovers gikk ubeseiret gjennom samtlige tolv kamper. Det skal sies at halvparten av disse tolv kampene endte uavgjort, og at fire av disse uavgjorte kampene kom på rekke og rad, men likevel var det en veldig imponerende prestasjon. De tre siste kampene endte alle med seier, og det var første gang i løpet av sesongen at Rovers klarte vinne tre ligakamper på rad. Disse gode resultatene skyldtes effektivt angrepsspill, noe 30 mål på 12 kamper sier en del om. Bakover på banen har manager Gary Bowyer mer å jobbe med, for det ble to eller flere baklengsmål i syv av de tolv siste kampene. Klarer Rovers få orden på forsvarspillet til denne sesongen, kan de kanskje sikte høyere enn 8.plassen som de innkasserte forrige sesong.

Keeper:
Etter to år med mye bytter på keeperplassen, håper nå Rovers-fansen at de denne sesongen kan ha en suveren førstekeeper mellom stengene på Ewood Park. En del målvakter har blitt linket inn i løpet av sommeren, men så lenge Paul Robinson har ett år igjen av kontrakten sin med Lancashire-klubben, virker det mest sannsynlig at han kommer til å være førstekeeper fra start av den nye sesongen. Han fikk bare 21 kamper i ligaen forrige sesong, men det skyldtes et langt skadeopphold. Fra desember 2012 og frem til januar i år spilte han ikke en eneste kamp, og imens han var skadet, fikk han en blodpropp i lungen som ifølge han selv nesten tok livet av han. Han var derfor ikke involvert i løpet av hele 2013, men plutselig startet han i mål da Rovers møtte Manchester City i FA Cupens tredje runde forrige sesong. Med sine flotte reflekser, ro og gode kommunikasjon, ble han førstevalg i mål resten av sesongen. Robinson startet sin seniorkarriere i Leeds United hvor han i først og fremst var reserve bak Nigel Martyn. Foran sesongen 2002/03 ba Martyn om ekstra lang ferie etter å ha vært med England i VM i Sør Korea og Japan, og da benyttet Robinson sjansen til å kapre plassen som førstekeeper på Elland Road. Han voktet buret i nesten samtlige kamper i de to påfølgende sesongene, før han forlot klubben til fordel for Tottenham Hotspur da The Peacocks rykket ned til Championship. I hovedstaden var han med på å vinne ligacupen i sesongen 2007/08, og han fikk nesten fire sesonger som førstevalg på White Hart Lane. Han scoret et mål i en Premier League-kamp mot Watford da et frispark fra langt inne på egen banehalvdel gikk over Ben Foster i motsatt mål. Det var for øvrig ikke hans første scoring på seniornivå. Han hadde nemlig scoret mot Swindon Town i en ligacupkamp for Leeds United da han var der. Foran sesongen 2008/09 ble han hentet til Ewood Park av Paul Ince, men der har det blitt en del nedturer. Etter først ha vært med på å redde plassen i ligaen et par ganger, var han med på å rykke ned til Championship for to år siden. Da nedrykket var et faktum etter en fiaskosesong under Steve Keans ledelse, var Robinson den eneste som sto igjen utpå banen da dommeren blåste av og publikum stormet banen. De siste to sesongene har blitt ødelagt av skader, og forhåpentligvis kan Robinson unngå skader i den kommende sesongen.

I fjor høst var det Jake Kean som voktet buret for Rovers, men dessverre ødela en del tabber mye for han. Forrige sesong fikk Jake Kean endelig sitt gjennombrudd for klubben han har spilt for siden 2009. Han debuterte på førstelaget mot Chelsea i sesongavslutningen i sesongen 2011/12, men fikk ikke spilletid i ligaen igjen før Henning Berg overtok ansvaret for Lancashire-klubben. Han satte inn Kean i startoppstillingen mot Blackpool i slutten av hans korte opphold i Lancashire, og den plassen beholdt han helt til han i nesten ett år. Kean er født og oppvokst i Derby, og spilte for Derby County frem til han var 18 år gammel. Da gikk turen videre til Blackburn. I løpet av sin tid i Blackburn, har han vært på lån i Hartlepool og Rochdale. I Hartlepool imponerte han med å holde nullen i ti av de nitten kampene han spilte for klubben. Ettersom han har det samme etternavnet som den tidligere manageren Steve Kean, ble det noen ganger synget “He’s got a shit name” fra Rovers-fansen, men det var nok ikke det som gjorde at Kean tabbet seg litt ut i fjor høst. Simon Eastwood ble hentet fra Portsmouth i fjor sommer. Han fikk sin debut i cuptapet mot Carlisle United tidlig i sesongen, men det var først i desember han skulle få sjansen på Ewood Park. Robinson var da skadet, samtidig som Kean ble vraket, og Eastwood fikk da syv kamper fra start i ligaen. Han gjorde det ikke spesielt dårlig, men likevel virket det ikke som om han helt passet inn på dette nivået. Jeg tviler sterkt på at det blir mye spilletid på Eastwood denne sesongen.

Forsvar:
Det har forsvunnet en del spillere fra forsvarsrekken til Rovers de siste sesongene, og i januarvinduet mistet de Scott Dann til Crystal Palace. Det førte til at de i deler av vårsesongen bare hadde to rendyrkede midtstoppere i troppen i Matt Kilgallon og Grant Hanley. Etterhvert ble Michael Keane hentet på lån, men han har returnert til Manchester United. Nå har de hentet inn Alex Baptiste på lån fra Bolton Wanderers for å dekke opp stopperplassen, samtidig som han kan benyttes på begge backene. Matt Kilgallon ble hentet fra Sunderland i fjor sommer, og var først og fremst tiltenkt en rolle som backup for Grant Hanley og Scott Dann. Ettersom Dann forsvant ble Kilgallon førstevalg på stopperplass, og der gjorde han sakene sine svært bra. Den høyreiste stopperen var god med ballen i beina, leste spillet godt og fant ikke på noe tull i forsvar. Det ble bare 23 kamper fra start på den tidligere Leeds United-spilleren forrige sesong, men det kommer definitivt til å bli flere kamper på han denne sesongen. Grant Hanley er bare 22 år gammel, men det virker ikke slik på hans spillestil. Han klemmer til i hver duell, spiller med stor autoritet og kan de fleste tjuvtriksene i boken. Han ble hentet fra Rangers da han var 16 år gammel, og gikk senere gradene i akademiet til Lancashire-klubben. Han debuterte på førstelaget til Rovers for fire år siden, og har nå hatt to strake sesonger som førstevalg på stopperplass hos Rovers, samtidig som han er fast i Skottlands landslagstropp. Med sin kraftige styrke og store høyde er han utrolig vanskelig å møte i dueller i luften. Det negative med Hanley er at han av og til mister hodet som for eksempel da Blackburn møtte Wigan Athletic i fjor høst. De ledet 1-0 DW Stadium etter en halvtime da han slo Nick Powell med albuen og fikk rødt kort. Rovers tapte kampen 2-1 og med tanke på at Rovers havnet to poeng bak kvalifiseringsplass, kan slike hendelser være veldig ødeleggende. Hanley fikk totalt syv gule og to røde kort forrige sesong, og må få orden på disiplinen hvis Rovers skal kjempe helt i toppen.

Alex Baptiste er i skrivende stund backup for Kilgallon og Hanley på stopperplass, men er også god å ha på backene også. Forrige sesong startet han bare én kamp på stopperplass, samtidig som han fikk omtrent like mange kamper på de to backplassene til Bolton Wanderers. Baptiste er svært dyktig til å komme til målsjanser, og forrige sesong scoret han fire mål. Det antallet kunne fort ha vært mye høyere hvis han hadde vært mer effektiv. På venstrebacken ble Rovers nødt til å hente inn en ny spiller da Martin Olsson forlot klubben i fjor sommer, og inn kom Tommy Spurr fra Doncaster Rovers. Han kom fra spill i League One, og det var ikke store forventninger til den tidligere Sheffield Wednesday-spilleren. Det passet nok Spurr ganske bra, for han leverte en utmerket debutsesong på Ewood Park. Han gikk bare glipp av tre kamper, samtidig som han scoret tre mål og hadde tre målgivende pasninger. Han kan av og til finne på litt tull bakover på banen, men det overskygges av alt det positive han leverer ellers på banen. Nå er Spurr suverent førstevalg på venstrebacken, og tidligere i sommer skrev han under på en ny toårskontrakt med Rovers. Backup for Spurr er Marcus Olsson. Han er tvillingbror til tidligere Rovers-spiller Martin Olsson, og kan risikere å møte sin tvillingbror når Rovers møter Norwich City i august. Han er ikke noe spesielt bra på dette nivået, men imponerte litt da han startet sesongens tre siste kamper. Alt i alt er han en god spiller å ha i bakhånd, ettersom han nok ikke har særlig høy lønn, samtidig som han nok ikke kommer til å skape uro grunnet lite spilletid. På høyrebacken er det litt mer usikkert. I skrivende stund er Adam Henley den eneste rendyrkede høyrebacken i troppen, men hans store skadeproblemer de siste sesongene gjør at Rovers har vært på jakt etter en ny spiller i den posisjonen nå i sommer. Henley er bare 20 år gammel, men har likevel førti kamper for førstelaget til Rovers. Han har gått gradene i akademiet til Rovers, og har flere kamper for det walisiske U21-landslaget. Han er absolutt god nok for dette nivået, men det virker ikke som om han har mulighet til å holde seg skadefri over tid.

Midtbane:
Til tross for at en haug med spillere har forlatt Rovers de siste sesongene, er det alt annet enn tynt på midtbanen til den tidligere Premier League-vinneren. Sentralt på midtbanen har de fem spillere som skal kjempe om to plasser. Først av alt må man starte med den store juvelen på midtbanen, og det er selvsagt Tom Cairney. Han ble hentet på lån fra Hull City i fjor sommer og ble det store lyspunktet på Ewood Park forrige sesong. Med en imponerende ro, fantastiske pasninger, glimrende overblikk og herlig teknikk, ble han en stor yndling blant Rovers-fansen allerede i sin debutsesong i Lancashire. Man har ikke sett en spiller strø pasninger med større presisjon og mer eleganse enn det Cairney gjorde i fjor, siden Tugay spilte på midtbanen til Rovers i Premier League. Forrige sesong var han en av ligaens beste spillere, og i januar klarte Rovers sikre seg han permanent fra Hull City. Han spilte omtrent like mye sentralt på midtbanen, som det han gjorde på høyrekanten, noe som skapte en del irritasjon blant fansen. De fleste supporterne mente nemlig at Cairney hadde mer å tilføre laget fra en sentral posisjon, men manager Gary Bowyer liker bedre å ha to ryddegutter sentralt på midtbanen. Cairney var ikke den eneste som ble hentet fra Hull i fjor sommer, for Corry Evans reiste den samme veien. Han er broren til Manchester United-spilleren Johnny Evans, og fikk tidvis vist sine imponerende defensive kvaliteter forrige sesong, men var dessverre ute i flere måneder med en skade. Nå får han en hel sesongoppkjøring på seg, og da vil han nesten være som en ny signering for Rovers.

Jason Lowe er en spiller som skaper mye uenighet blant supporterne til Blackburn. Han er bare 22 år gammel, men har likevel hatt hele tre sesonger som førstevalg på enten høyrebacken eller sentralt på midtbanen. Grunnen til uenigheten er fordi det er mange som mener at han ikke er god nok, og dermed har han fått mye ufortjent kritikk. Jeg mener likevel at han har noe å tilføre dette laget, men da må man fokusere på det han faktisk er god på. Han er en herlig kriger som aldri gir opp, og som er flink til å lese spillet. Til tross for mye spilletid de siste sesongene, måtte han vente helt til forrige sesong for å scoret sitt første mål på seniornivå. Det skjedde da de møtte Boro i fjor høst, og du kan trygt si at det var verdt ventetiden. Han sendte en kanon i krysset fra langt hold i en kamp som endte 1-0, og etter sesongen ble scoringen kåret til årets mål av supporterne. Jeg tviler på at vi får se lignende mål denne sesongen fra Lowe, men i et intervju med lokalavisen tidligere i sommer ga han klar beskjed om at han ønsker å score flere mål i den kommende sesongen. Klubblegenden David Dunn var det litt usikkerhet rundt tidligere i sommer, ettersom hans kontrakt med klubben hadde gått ut. Han fikk likevel forlenget kontrakten med ett år, og skal dermed få drible rundt på midtbanen til Rovers denne sesongen også. Han er født og oppvokst i Blackburn, og har aldri lagt skjul på hvem som er hans favorittlag. Mange har nok tenkt på hvor langt David Dunn kunne nådd dersom han hadde holdt seg skadefri gjennom sin lange karriere. Dessverre pådrar han seg en ny skade annenhver uke, og forrige sesong fikk han bare fjorten kamper fra start. Han er en elegant playmaker, men er litt for treg og dårlig bakover på banen til å få spille i en av de to plassene sentralt på midtbanen. Derfor har Rovers for det meste brukt han enten i en rolle bak spissen, eller på kanten de gangene han er frisk nok til å starte en kamp. Lee Williamson er den siste som skal kjempe om en plass midt på banen. Han er en typisk ryddegutt på midtbanen som tilfører svært lite fremover på banen. Forrige sesong fikk han kultstatus blant Rovers-fansen da han ble utvist mot erkerival Burnley. Burnley-spiss Danny Ings var alene gjennom på stillingen 1-1, og Williamson hadde ikke andre valg enn å legge han i bakken for å unngå baklengsmål. I neste hjemmekamp hadde flere Rovers-supportere tatt med røde kort på tribunen for å hylle sin nye helt.

På vingene er det flere gode spillere, men dessverre slet flere av de med skader forrige sesong. Joshua King har bare startet halvparten av kampene det siste året, og pådrar seg ofte småskader. Det er skikkelig dumt ettersom han enkelte dager kan herje på dette nivået. King ble hentet på lån fra Manchester United i sesongen 2012/13, og ikke lenge etterpå ble avtalen gjort permanent. Som de fleste her i landet allerede vet, innehar King en utrolig hurtighet, samt gode dribleferdigheter. Dette fører til farlige overgangsmuligheter og en haug med frispark til Rovers. Skal King ta steget opp et nivå, er han nødt til å holde seg skadefri, samt gjøre noe med hans valg i siste tredjedel av banen. Alt for ofte imponerer han med fantastiske løp fra egen banehalvdel, som til slutt blir ødelagt av et elendig skudd eller håpløst innlegg. Klarer han gjøre noe med det, vil han være blant de aller beste vingene i Championship. Forrige sesong var det bare to spillere i hele ligaen som hadde flere driblinger per kamp enn King. En annen som mistet store deler av forrige sesong på grunn av en skade er Ben Marshall. Han ble hentet fra Leicester City i fjor sommer, og til tross for at han bare er 22 år gammel, er Blackburn hans syvende klubb på seniornivå. Etter en litt tung start på sin debutsesong på Ewood Park, ble han etterhvert en av de mest imponerende spillerne på laget. Dessverre pådro han seg en skade i slutten av januar da han var på sitt beste, og den holdt han ute resten av sesongen. Det blir interessant å se om Marshall klarer fortsette den fine formen når han returnerer fra skade. Craig Conway ble hentet på januarvinduets siste dag, og var kanskje den beste spilleren på Rovers gjennom våren. Den 29 år gamle vingen startet bare seksten kamper siden han kom fra Cardiff City, men ble likevel den spilleren i Championship med flest målgivende pasninger. Han hadde hele tretten målgivende pasninger i løpet av våren, og scoret også tre mål. Dette skyldes en fantastisk innleggsfot som han får brukt både fra sin kantposisjon og på dødballer. I tillegg til disse tre spillerne finner vi Chris Taylor som backup. Han ble hentet fra Millwall i fjor sommer, og har gjort det bra de gangene han har fått sjansen.

Angrep:
Noe av det som gir Blackburn-fansen størst grunn til størst grunn til å være optimistisk foran den nye sesongen, er deres fantastiske spisspar. Ikke bare har de ligaens kanskje beste spiss i Jordan Rhodes, men nå har de fått en ny målmaskin i fyrtårnet Rudy Gestede. Han ble hentet fra Cardiff City midtveis i forrige sesong, og de trofaste supporterne på Ewood Park kan nok ikke forstå hvorfor i alle dager Cardiff har latt de få både Craig Conway og Rudy Gestede for knapper og glansbilder. Gestede var med på å rykke opp til Premier League med Cardiff, men var aldri noen notorisk måljeger. Han scoret bare fem mål i opprykkssesongen, derfor var det ikke mange som hadde store forventninger da han kom til Blackburn. Han motbeviste kritikerne tidlig med fantastisk styrke i luften, ligaens hardeste headinger, og ikke minst en fantastisk innsats. Han fikk 21 kamper fra start for Rovers og scoret 13 mål. På sesongens tre siste kamper scoret han seks mål, og fikk da tildelt prisen for månedens spiller for april. Ved siden av Gestede på topp finner vi Jordan Rhodes. Han scoret 87 mål på 146 kamper for Huddersfield Town i League One, noe som førte til at Blackburn ga hele £8m for å hente han for to år siden. Det har de på ingen måter angret på, ettersom han har levert hele 51 mål på 89 kamper i Championship. Det er en utrolig imponerende prestasjon, og det er liten tvil om at han er en av ligaens aller beste spisser. Mange lurer på hvorfor han ikke har tatt steget opp til Premier League, men det skyldes nok først og fremst hans prislapp og høye lønn i Rovers. En Premier League-klubb må nok opp i et bud langt over £10m for hans tjenester, og da ser de seg heller om etter gull i utlandet. Tidligere denne sommeren skrev han under på en ny kontrakt som strekker seg frem til 2019, og det blir spennende å se hvor mange mål han kommer til å score denne sesongen. I tillegg til disse to klassespissene finner vi Chris Brown, Ruben Rochina og Luke Varney. Chris Brown ble årets spiller for Doncaster Rovers forrige sesong, og grunnet sin høyde og styrke i luften, er han nok først og fremst sett på som en backup til Rudy Gestede. Luke Varney er en allsidig spiller som kan spille både på vingene og på topp. Han er en positiv type som ifølge manager Gary Bowyer er veldig god å ha i troppen. Bowyer forventer store ting av Varney, men jeg tviler på at det blir mange kamper fra start på den tidligere Leeds United-spilleren. Ruben Rochina kan finne på det aller meste på en fotballbane, men klubben har gitt beskjed om at de ønsker å selge han denne sommeren dersom det kommer inn et godt bud. Det virker usannsynlig at Rochina kommer til å være i Championship denne sesongen.

Trener:
Etter et managersirkus uten like i sesongen 2012/13, og en håpløs manager før det igjen, ble det endelig stabilitet på ledersiden til Rovers forrige sesong. Gary Bowyer fikk lov til å lede laget hele sesongen, i motsetning til hans forgjengere som knapt fikk lov til å bli kjent med spillerne før de måtte finne seg ny jobb. Den karismatiske Blackburn-sjefen er nok fortsatt en ukjent mann for de fleste som ikke følger Lancashire-klubben tett, men hvis han fortsetter sin fine fremgang som med Rovers, skal man ikke se bort fra at flere blir kjent med han. Bowyer ble født i Manchester, men flyttet litt rundt i oppveksten ettersom hans far spilte fotball på høyt nivå. Faren hans, Ian Bowyer, var innom flere klubber som blant annet Manchester City, Sunderland og Leyton Orient, men det var i Nottingham Forest han både oppnådde mest, og spilte flest sesonger. Totalt spilte han tretten sesonger for de røde og hvite fra Robin Hood-land, og i løpet av den tiden ble han både engelsk seriemester, samt europacupvinner ved to anledninger. Det er det ikke mange engelskmenn som kan skryte av å ha gjort, men det klarte Ian Bowyer under Brian Cloughs ledelse. Gary derimot, hadde ikke en like imponerende spillerkarriere. Etter amatøropphold hos blant annet Westfields og Hereford United med faren som trener, ble han hentet av Nottingham Forest i 1990. Etter fem sesonger på City Ground hadde han ikke spilt en eneste kamp for klubben, noe som førte til at han var på utkikk etter ny klubb. Når man er i trøbbel er det alltid greit å ha en god far å stole på, og det utnyttet Bowyer så godt som han kunne. Ian var assistent manager i Rotherham United, og der gikk dermed turen for Bowyer junior. Etter å ha spilt i underkant av førti kamper for The Millers, ble han nødt til å legge opp på grunn av skader.

Ettersom Bowyer hadde vokst opp med fotball takket være farens ferdigheter, var det ingen overraskelse at veien til treneryrket var kort. Han startet som trener i den lille klubben Ilkeston, før han senere ble ansatt som trener på akademiet til Derby County. Etter seks år hos The Rams, ble han i 2004 ansatt som trener for juniorlaget til Blackburn Rovers. Etter fire gode år med juniorlaget, ble han forfremmet til reservelagstrener i 2008. Han levde en forholdsvis rolig tilværelse som trener i de neste fire årene, men i romjulen 2012 ble han kastet ut i rampelyset. Vår landsmann Henning Berg hadde fått sparken som sjef, og Gary Bowyer fikk jobben som vikarierende manager sammen med Terry McPhillips. Han ledet laget i fire kamper, hvorav hele tre av de endte med seier, noe som førte til at folk var skuffet da klubben valgte å hente inn Michael Appleton i stedet for å satse videre på Bowyer som sjef. Appleton mistet jobben bare 67 dager senere, og nok en gang måtte Bowyer steppe inn som vikar på sidelinjen. Rovers sto da i fare for å rykke ned til League One i første sesong etter nedrykket fra Premier League, men takket være tolv poeng på de ni siste kampene reddet han Lancashire-klubben fra samme skjebne som Wolverhampton Wanderers opplevde samme sesongen. Etter sesongslutt fikk han jobben på permanent basis, og hvordan det gikk i hans første fulle sesong som sjef har du allerede lest tidligere i denne presentasjonen. Hans kloke handlinger på overgangsmarkedet har imponert de fleste i løpet av det siste året, og spillere som for eksempel Tom Cairney og Rudy Gestede har fått en helt ny vår under hans ledelse. Spørsmålet er om han klarer fortsette fremgangen som sjef og hva som vil skje hvis Rovers møter på en skikkelig formsvikt denne sesongen.

Overganger:
Sommerens spillerkjøp har ikke fått fansen til å hoppe i begeistring, men det var strengt tatt ikke store forventninger som store innkjøp. Inn har man hentet Chris Brown og Luke Varney som backup fremover på banen, og begge skal ha relativt lav lønn og samtidig være inneforstått med at de ikke er førstevalg i sine posisjoner. Manager Gary Bowyer har hele tiden hatt et stort fokus på bra harmoni i laget, og derfor er han veldig bestemt på å hente inn slike spillere, fremfor spillere som begynner å klage når de ikke får spille. Alex Baptiste har blitt hentet inn for å gi bedre dekning i forsvar, og det trengs. Det er ingen hemmelighet at Rovers ønsker å hente Michael Keane fra Manchester United, men er nødt til å vente til storklubben har bestemt seg for om de vil la Keane gå. Hvis de ikke får hentet han, bør de ha en annen plan i bakhånd. Det trengs nemlig en ny høyreback/midtstopper i løpet av sommeren.

Overgangsoversikt:
Inn: Chris Brown (Doncaster Rovers), Luke Varney (Leeds United), Alex Baptiste (Lån fra Bolton)
Ut: Alan Judge (Brentford), William Beesley, Robbie Cotton, Huge Fernandez Molina, Deniz Pero, Aaron Tumwa, Matthew Unwin, Tim Payne, Jack O’Connell, Ryan Edwards (Kontrakt utløpt), David Goodwillie, DJ Campbell, Dickson Etuhu, Alex Marrow (Frigitt)

Treningskamper:
12.juli: AFC Telford – Blackburn Rovers 0-4 (Rochina x2, Best, O’Connor)
20.juli: Freamunde – Blackburn Rovers 0-1 (Rhodes)
23.juli: Accrington Stanley – Blackburn Rovers 2-2 (Dunn, Cairney)
26.juli: Bradford City – Blackburn Rovers 0-0
30.juli: Bury – Blackburn Rovers 1-1 (Rhodes)
3.august: Blackburn Rovers – Stoke City

Styrker/Svakheter:
Pluss:
+ Et av ligaens beste spisspar i Rudy Gestede og Jordan Rhodes.

+ Meget gode midtbanespillere i Ben Marshall, Craig Conway, Joshua King og Tom Cairney.
+ God stemning i klubben etter flere sesonger med bråk. Nå er det optimisme på Ewood Park, til tross for at forventningene ikke er for store.
Minus:

- Må gjøre noe med forsvarspillet. Slipper inn alt for mange mål til å kjempe i toppen. 
- I skrivende stund for lite dekning i forsvaret. Trenger minst en ny forsvarspiller før sesongstart. 
- Litt for ustabile. Med unntak av sesongavslutningen, har det over lang tid aldri gått lenge mellom hvert tap.  

Vurdering:
Optimismen råder på Ewood Park for tiden, og i motsetning til tidligere sesonger, har Rovers-fansen gode grunner til å glede seg til den nye sesongen. De avsluttet forrige sesong på fantastisk vis med tolv strake kamper i ligaen uten tap, og laget scoret mål på bestilling. Så langt denne sommeren har de ikke mistet noen viktige spillere, og det ser ikke ut som om de kommer til å gjøre det heller. Jordan Rhodes garanterer laget over tjue mål, og hvis Rudy  Gestede klarer fortsette hvor han slapp i vår, kan de fint kopiere den flotte sesongen til spissparet Danny Ings og Sam Vokes hos erkerival Burnley forrige sesong. Craig Conway leverte målgivende pasninger på bestilling i vår, og Tom Cairney viste spill som hørte hjemme på et høyere nivå enn Championship. Det bør med andre ord ikke være problem for Rovers å score mål denne sesongen, men det store spørsmålet er om de klarer levere varene bakover på banen. Mange baklengsmål har vært en gjenganger på Ewood Park over lang tid, og i vår toppet det seg. Mangelen på skikkelig orden i bakre rekker, og til dels komisk dårlig forsvarspill, gjør at Rovers ikke får et bedre tips enn 9.plass. Klarer manager Gary Bowyer fikse det i løpet av sommeren, vil det ikke overraske meg om Blackburn blander seg inn i toppen av tabellen.

Spådom: 9.plass

About The Author

Leave a Reply